Olav I Tryggvason, King of Norway

http://snl.no/Olav_Tryggvason

Olav Tryggvesson, King of Norway (1)

M, #42895, b. 968, d. 999

Last Edited=13 Jul 2005

    Olav Tryggvesson, King of Norway was born in 968. He was the son of Tryggve Olavsson, King in Vigen and Romerike and Astrid (?). 

He died in 999. (1)

    Olav Tryggvesson, King of Norway succeeded to the title of King Olav I of Norway in 994. (1)

Forrás:

http://www.thepeerage.com/p4290.htm#i42895

---

http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason

---

Olaf Tryggvason (Old Norse: Óláfr Tryggvason, Norwegian: Olav Tryggvason), (960s – September 9? 1000), was King of Norway from 995 to 1000. He was the son of Tryggve Olafsson, king of Viken, (Vingulmark and Ranrike), and the great-grandson of Harald Fairhair, first King of Norway.

Olaf played an important part in the conversion of the Vikings to Christianity. He is said to have built the first church in Norway (in 995) and to have founded the city of Trondheim (in 997). A statue of Olav Tryggvason is located in the city's central plaza.

The information we have about the historical Olaf is sparse. He is mentioned in some contemporary English sources[1], and some skaldic poems. The oldest narrative source mentioning him briefly is Adam of Bremen's Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum (c. 1070). In the 1190s, two sagas of Olaf Tryggvason were written in Iceland, by Oddr Snorrason and Gunnlaugr Leifsson. Snorri Sturluson gives an extensive account of Olaf in Heimskringla, (c. 1230), using Oddr Snorrason's saga as his main source. The accuracy of these late sources is not taken at face value by modern historians and their validity is a topic of some debate.[2] The following account is mainly based on the late saga sources

There is some uncertainty regarding the date of Olaf's birth. The Heimskringla states that he was born shortly after the murder of his stated father in 963, while other sources suggest a date between 964 and 969. The later dates cast doubt over Olaf's claim to be of Harald Fairhair's kin, and the legitimacy of his claim to the throne. Snorri Sturluson claims in Olav Tryggvson's saga that Olaf was born on an islet in Fjærlandsvatnet, where his mother Astrid daughter of Eirik Bjodaskalle, was hiding from her husband's killers, led by Harald Greyhide, the son of Eirik Bloodaxe. Greyhide and his brothers had seized the throne from Haakon the Good. Astrid fled to her father Erik Biodaskalde's home in Oppland, then went on to Sweden where she thought she and Olaf would be safe. Harald sent emissaries to the king of Sweden, and asked for permission to take the boy back to Norway, where he would be raised by Greyhide's mother Gunhild. The Swedish king gave them men to help them claim the young boy, but to no avail. After a short scuffle Astrid (with her son) fled again. This time their destination was Gardarike, where Astrid's brother Sigurd was in the service of King Valdemar. Olaf was three years old when they set sail on a merchant ship for Novgorod. The journey was not successful—in the Baltic Sea they were captured by Estonian pirates, and the people aboard were either killed or taken as slaves. Olaf became the possession of a man named Klerkon, together with his foster father Thorolf and his son Thorgils. Klerkon considered Thorolf too old to be useful as a slave and killed him, and then sold the two boys to a man named Klerk for a stout and a good ram. Olaf was then sold to a man called Reas for a fine cloak.[3]

http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Tryggvason

---

Born: Cir 963

Marriage: Thyra Haraldsdatter in 999

Died: 9 Sep 1000 aged 37

 General Notes: 

Viking king of Norway (995-c. 1000), much celebrated in Scandinavian literature, who made the first effective effort to Christianize Norway.

Olaf, the great-grandson of the Norwegian king Harald I Fairhair and the son of Tryggvi Olafsson, a chieftain in southeastern Norway, was born soon after his father was killed by the Norwegian ruler Harald II Graycloak. According to legend, Olaf fled with his mother, Astrid, to the court of St. Vladimir, grand prince of Kiev and of all Russia, and was trained as a Viking warrior. In 991 he joined in the Viking attacks on England, which were resumed with the accession of Ethelred II the Unready to the English throne in 978. Ethelred sued for peace in 991, agreeing to pay large sums in tribute, and again when Olaf invaded with the Danish king Sweyn I Forkbeard in 994.

Already a Christian, Olaf was confirmed at Andover (in modern Hampshire) in 994, with Ethelred, with whom he had been reconciled, as his godfather. Learning of the growing revolt against the Norwegian king Haakon the Great, Olaf returned to Norway and was accepted as king on Haakon's death in 995. He forcefully imposed Christianity on the areas under his control, the coast and the western islands, but had little influence in the interior. By commissioning missionaries and baptizing visiting dignitaries, Olaf was able to introduce Christianity to the Shetland, Faroe, and Orkney islands and to Iceland and Greenland. (Christianity was adopted by the Icelandic parliament [Althing] about 1000). Despite his religious zeal, however, he failed to establish lasting religious (or administrative) institutions in Norway.

Olaf met his death in the Battle of Svolder (c. 1000) at the hands of the Danish king Sweyn I, the Swedish king Olaf Skötkonung, and Eric the Norwegian, earl of Lade. The battle is often retold in medieval Scandinavian poems. After his death large portions of Norway reverted to foreign rule.

__________________________________

"Olaf was the handsomest of men, very stout and strong, and in all bodily exercises he excelled every Northman that ever was heard of." - Snorri Sturluson

Viking warrior, who acquired wealth and fame by his raids in Britain and strove to bring national leadership and Christianity to pagan, politically divided tenth-century Norway.

BIOGRAPHICAL ESSAY

To appreciate King Olaf Tryggvason's role in Norwegian history, it is helpful to provide a brief picture of his time, place, and position. Prior to the tenth century, although most of Western Europe had been Christian for centuries, Norway remained a pagan bastion of politically divided small kingdoms. The warriors of the North, untouched by ecclesiastical and cultural influences, harassed continental Europe from the eighth century on and were considered a major threat to the well-being of their southern neighbors. The ultimate involvement of Norway in the Christian network was due largely to the efforts of an energetic young king, Olaf Tryggvason. His policy of political consolidation and Christianization in Norway--a process which occurred at roughly the same time in Denmark and Sweden--helped to bring about the waning of the viking ("pirate") problem that had plagued Europe for many years.

Harald Fairhair (c. 870-c. 930) is generally recognized as Norway's first true king. By conquering rival jarls (earls) and forcing them into subservient positions, he created the precedent of one ruler for the many districts of Norway. During the tenth century, belonging to the family of Harald Fairhair was a political bonus for aspiring kings; in fact, Olaf Tryggvason was Harald's great-grandson. When Harald died around 930, his kingdom passed to his unpopular son Eirik Bloodaxe. But Eirik and his widely detested wife Gunnhild proved unable to retain the throne, and Eirik's younger brother Haakon the Good--who had been raised as a Christian in the court of King Aethelstan of England--overthrew his sibling in 934. Although Haakon was the first Norwegian king who espoused Christianity, he found it politically necessary to revert to pagan ways. When he died in 961, his nephews--the sons of Eirik and Gunnhild--seized power. Among the five sons, the most prominent and politically effective was Harald Greypelt (961-70). During his nine-year reign, he eliminated many of his enemies, including his cousin Tryggve, the father of Olaf.

From 970 until Olaf Tryggvason's rise to power in 995, Norway was ruled by a series of jarls who owed allegiance to either the king of Denmark or the king of Sweden. One jarl in particular dominated the Norwegian political field: Jarl Haakon, who ruled for King Harald Bluetooth of Denmark and later for the latter's son Svein Forkbeard. Jarl Haakon regarded himself as the sole power in Norway, but his arrogance, violence, and lechery led to his defeat in 995, allowing Olaf Tryggvason to claim the throne as the successor of Harald Fairhair.

Olaf Tryggvason was born in 968, during a critical period in Norwegian history, to the recently widowed noblewoman Astrid. Young Olaf's life was immediately at risk: Gunnhild's sons plotted to kill their newborn cousin. According to the great medieval Icelandic historian Snorri Sturluson, who wrote around 200 years after the event but is considered to have used reliable older sources, Astrid sought refuge in Sweden in 969. By 971, she believed that her son's safety could best be achieved by seeking the assistance of her brother Sigurd in Russia, who enjoyed success as an aide to Duke Valdemar of either Novgorod or Kiev. But during the Baltic crossing, Astrid's party was assaulted by Estonian Vikings, and mother and son were separated and carried off into slavery.

Purchased by a kindly Estonian couple, the three-year-old Olaf Tryggvason was treated well. Six years passed. In 977, Valdemar sent Sigurd to Estonia to collect revenues. Then, according to Snorri:

In the market place he happened to observe a remarkably handsome boy; and as he could distinguish that he was a foreigner, he asked him his name and family. He answered him, that his name was Olaf; that he was a son of Tryggve Olafsson and Astrid. . . . Then Sigurd knew that the boy was his sister's son.

Impressed by the nine-year-old's adventures and touched to find his nephew still alive, Sigurd took Olaf back to the court of Valdemar. When Olaf's royal background was revealed to the Duke and his queen, the boy was granted every courtesy; indeed, says Snorri, Valdemar "received Olaf into his court, and treated him nobly, and as a king's son."

Remaining in Russia for nine years, Olaf Tryggvason used this time to develop the martial skills so crucial to a Viking career. One of the many poets who praised Olaf claimed that when Olaf was 12 years old, he successfully commanded Russian warships. Generosity toward his men was an essential component of his popularity, but this acclaim proved detrimental to Olaf's security in Russia. Valdemar allowed himself to be persuaded by Olaf's jealous detractors; the young Viking had to leave Russia with the covert assistance of Valdemar's queen. By 986, the 18-year-old Olaf was embarked on a Viking career in the Baltic, obtaining local fame and considerable wealth.

One of Olaf Tryggvason's marauding expeditions took him to Wendland (an area of northern Germany occupied by a fierce Slavic people in the late tenth century). There the king, Burislaf, allowed his daughter Geyra to marry Olaf, but the union proved short, as Geyra died three years later. Olaf's response to her death was to initiate another round of plundering, this time concentrating on areas from Frisia to Flanders.

Several sources attest to Olaf's presence in England by the year 991, including the Anglo-Saxon Chronicle:

In this year came Anlaf with ninety-three ships to Folkestone, and harried outside, and sailed thence to Sandwich, and thence to Ipswich, overrunning all the countryside, and so on to Maldon. Ealdorman Byrhtnoth came to meet them with his levies and fought them, but they slew the ealdorman there and had possession of the place of slaughter.

Snorri Sturluson extends Olaf's British activities to include all of the period 991-94, noting battles waged in Northumberland, Scotland, the Hebrides, and the Isle of Man.

Olaf Converts to Christianity

Olaf Tryggvason's acceptance of Christianity most likely occurred in the year 994, during his British campaigns. Snorri attributes his conversion to a legendary hermit who correctly predicted Olaf's future and claimed to have acquired this ability from the Christian God. Olaf was so impressed with the accuracy of the predictions that he and his men were immediately baptized. According to Snorri, Olaf then left the hermit's home in the Scilly Islands and sailed to England, where he "proceeded in a friendly way; for England was Christian and he himself had become Christian." On the other hand, the Anglo-Saxon Chronicle attributes no such refined manners to Olaf, stating that in 994 the Christian Olaf was every bit as dangerous as the pagan Olaf had been:

Anlaf and Svein came to London with ninety-four ships, and kept up an unceasing attack on the city, and they . . . set it on fire. But there, God be thanked, they came off worse than they ever thought possible; so they went away thence, doing as much harm as any host was capable of . . . wherever they went. Then the king and his councillors decided to offer him tribute: this was done and they accepted it.

To seal the efficacy of the bribe, the English king Ethelred the Unready stood as Olaf's sponsor in the sacrament of confirmation.

Having traveled widely, Olaf Tryggvason had firsthand knowledge of the splendor of Christian courts and the ecclesiastical ritual that permeated Christian kingdoms. It is very likely that such observations--combined with the opportunity to topple the unpopular, lecherous Jarl Haakon in Norway--led Olaf to begin his mission to both conquer and Christianize the native land he had scarcely lived in.

By 995, Norwegians were tired of the rule of Jarl Haakon who, apparently lacking in moderation in his libidinal appetites, was subjecting many noble girls to the indignity of becoming short-term concubines. When Olaf learned of the extensive discontent in Norway, he decided to leave England (financed in large part by the bribe paid by Ethelred), return to his native land, and restore the rule of Harald Fairhair's line. Shortly after Olaf Tryggvason's arrival in Norway, Jarl Haakon was treacherously beheaded by his own slave. The Jarl's son Eirik fled to Sweden and nursed his discontent with the sympathetic support of King Olaf of Sweden. Thus, a drawn-out conflict was unnecessary, and in 996 Olaf Tryggvason was proclaimed king of all Norway at a general meeting, called a thing in Scandinavia.

Tenth-century Scandinavian kings were constantly in motion: there was no fixed residence (such as a palace), and it was necessary to have the royal presence felt from district to district in order to prevent insurrections. Olaf Tryggvason, only 27 years old in 995, had the energy and charisma to leave his imprint on all of Norway. Perhaps his success may be attributed to his unyielding personality: as Snorri puts it, "He would . . . either bring it to this, that all Norway should be Christian, or die." Certainly Olaf did not hesitate to resort to extreme coercive measures to convert his new realm; Norwegians who refused Christianity were killed, banished, or mutilated. Various sources affirm Olaf's energetic approach to convert not just Norwegians, but Icelanders and Greenlanders as well. Twelfth-century Icelandic historian Ari the Wise mentions the arrival in Iceland of priests sent by Olaf Tryggvason. It is suggested by Snorri that the great Viking Leif Eriksson adopted Christianity at Olaf's insistence, and in this way Christianity was brought to Greenland.

Olaf Tryggvason spent his five years as king of Norway battling not only pagans, but political enemies as well. For example, the last son of Eirik Bloodaxe and Gunnhild was defeated by Olaf's forces in 999. Despite an earlier alliance with the Danish king Svein Forkbeard during his Viking days in Britain, the political opposition of Olaf's fellow Scandinavian kings remained a constant feature of his five-year reign. Snorri credits Olaf Tryggvason's successful kingship to his Christian zeal and no-nonsense domestic policy:

King Olaf . . . was distinguished for cruelty when he was enraged, and tortured many of his enemies. Some he burnt in fire; some he had torn in pieces by mad dogs; some he mutilated, or cast down from high precipices. On this account his friends were attached to him warmly, and his enemies feared him greatly; and thus he made such a fortunate advance in his undertakings, for some obeyed his will out of the friendliest zeal, and others out of dread.

During Olaf's brief reign, pagan temples were torn down and churches were erected throughout Norway. Legends tell of the attempts Olaf made to rid his country of pagan spirits, including witches. By demonstrating his superior power over evil spirits, Olaf accomplished two purposes: winning converts to Christianity, and expressing his fitness to rule.

While not all of the sources mention Olaf Tryggvason's four marriages, there seems to be general agreement regarding the major details of his last union. This wedding took place in 999, and the lady was Thyre, a sister of King Svein Forkbeard of Denmark and the ex-wife of Olaf's former father-in-law, King Burislaf. Thyre had fled from Wendland to Norway, appalled at the prospect of married life with an old, pagan king such as Burislaf. Olaf proposed and Thyre considered what "luck it was for her to marry so celebrated a man."

A Dowry Returned; A Kingdom Lost

Soon after the wedding, Thyre began to complain to Olaf of her relative poverty. She had left the dowry her brother Svein Forkbeard bestowed on her in Wendland; since Svein disapproved of her flight from old Burislaf, he refused to help her retrieve her dowry. Thyre begged Olaf Tryggvason to go to Burislaf to accomplish this task. Always keen for a foreign adventure, Olaf agreed to gather his warships for an expedition to Wendland. In the summer of 1000, he set out with a large number of warships and men. The reunion with his former father-in-law was a peaceful one, and Olaf was able to obtain Thyre's dowry.

But while Olaf spent the summer in Wendland, the rival Scandinavian kings plotted to ambush him on his way back to Norway. Svein Forkbeard formed an alliance with King Olaf of Sweden and the Norwegian Jarl Eirik, who had gone to Sweden in exile when Olaf Tryggvason came to power in 995. The three leaders met and waited for Olaf Tryggvason's return to Norway, planning to ambush him as he sailed near Svold, an island off of Denmark.

The Battle of Svold is given great attention in Snorri's account, which relates touching anecdotes about Olaf Tryggvason's last fight. Although it is nearly impossible to separate embellishment from fact, there can be no doubt that as a result of the battle, Olaf lost his kingdom. Svein Forkbeard and Olaf of Sweden were successfully repulsed by the Norwegian king, but Olaf Tryggvason was unable to withstand the attack of his fellow Norwegian Jarl Eirik. When the latter's men boarded Olaf's magnificent ship called the Long Serpent, Olaf Tryggvason and his few remaining supporters jumped overboard and drowned or disappeared.

Legends immediately sprang up after Svold, claiming that Olaf Tryggvason escaped; some held that he was rescued by one of Burislaf's ships and that he embarked on a long pilgrimage to the Holy Land to atone for his youthful Viking days. "But however this may have been," writes Snorri, "King Olaf Tryggvason never came back again to his kingdom of Norway."

King Olaf Tryggvason was not the first to unite all the districts of Norway, nor was he the first Norwegian ruler to espouse Christianity. His significance stems from the vibrant way he managed to combine both of these accomplishments, firmly turning Norway away from its isolated pagan past and focusing the nation's attention on becoming a settled member of the European Christian community.

PERSONAL INFORMATION

Name variations: Olav, Anlaf. Born in 968; drowned or disappeared in 1000; son of Trygvve Olaffson and Astrid; married: possibly four times, but it is uncertain whether any direct heirs survived him. Predecessor: Jarl Haakon. Successor: Jarl Eirik. Descendants: Olaf Haraldsson, King of Norway and patron saint.

CHRONOLOGY

968 Olaf Tryggvason born

971-86 Olaf Tryggvason in Russia

986-94 Engaged in Viking activities in Baltic, the Low Countries, and Britain

994 Converted to Christianity

995 Assumed power in Norway

1000 Defeated by alliance of Danish and Swedish kings and Norwegian jarl at Battle of Svold; drowned or disappeared. 2 3

 Noted events in his life were:

• He was a King of Norway from 00 0994 to 999.

Olav married Thyra Haraldsdatter, daughter of Harald I Gormsson Blåtann of Denmark and Gyrid, in 999. (Thyra Haraldsdatter was born in 950 4 and died on 18 Sep 1000.)

Sources

--------------------------------------------------------------------------------

1 Tore Nygaard, Tore Nygaard's Genealogy (http://www.nygaard.home.se). Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 214f. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 64-66. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 93.

2 Encyclopædia Britannica Online, "Olaf I Tryggvason".

3 Gale Research (1994).

4 Royal Danish Embassy (http://www.denmarkemb.org/kngsquns.html).

---

Navn: Olav Tryggvason

Regjeringstid: 995 - 1000

Født: ca. 963, Lalandsholmen i Frøylandsvatnet i Klepp og Time

Død: 1000, slaget ved Svolder

Foreldre: Trygve Olavsson og Astrid datter av Eirik Bjodaskalle

Ektefelle‍(r):

Geira, datter av Kong Burislav

Gyda, søster av kong Olav av Dublin

Tyra Haraldsdatter, søster av kong Svein av Danmark

Barn: ?

Olav Tryggvason (Óláfr Tryggvason) var konge i Norge 995-1000, og regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere. Han var sønn av Trygve Olavsson, småkonge i Viken (Østlandet). Olav var sentral i kristningen av Norge og bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997.

Ifølge historien ble Trondheim grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997. I årene mellom 995 og 1000 kappskjøt kong Olav Trygvasson og unge Einar Tambarskjelve med bue. Det fant sted på Spangereid. Olav falt i slaget ved Svolder, som sannsynligvis var i nærheten av Øresund, i år 1000. En statue av Olav Tryggvason står på torget i Trondheim. Minnestein er satt opp ved Frøylandsvatnet.

Innhold [skjul]

1 Fødsel og tidlig liv

2 I Holmgard

3 I Viking

4 I tjeneste hos keiser Otto i Saksland

5 Geiras død

6 Gift med Gyda

7 Tilbake til Norge

8 Konge av Norge

9 Hovet på Lade

10 Trønderne kristnes

11 Trondheim blir grunnlagt

12 Olav sender Tangbrand til Island

13 Hålogaland blir kristnet

14 Se også

[rediger] Fødsel og tidlig liv

Det er noe uvisst når Olav ble født, men man antar at han ble født på en holme i Frøylandsvatnet på Jæren. Snorre skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at han det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs hærkomst, som barnebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen. Snorre Sturluson skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann og gjemte seg på en holme (Lalandsholmen i Frøylandsvatnet) til barnet ble født.

Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad og var der over vinteren. Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod. Etter to år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med tre år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor. En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd.

[rediger] I Holmgard

Olav i Tors hov

Seidmennene på Skratteskjær

Eriks menn entrer Ormen lange under Slaget ved Svolder (Illustration by Halfan Egedius)

Olav Tryggvason og Sigrid StorrådeSigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard.

Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre;

«Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...»

Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var ni år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere ni år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge.

[rediger] I Viking

Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte. Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De to likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Han plyndret også både i Skåne og på Gotland.

[rediger] I tjeneste hos keiser Otto i Saksland

Keiser Otto I av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed drog Keiser Otto sammen en stor hær. Han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt.

Otto seilte da rundt Danmark og jaget Snorre Sturlason ut på en øy i Færøyene hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn.

[rediger] Geiras død

Etter bare tre år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. I fire år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti:

«Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke : Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk ; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe»

Det gikk som eneboeren hadde profetert, Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager, ble han frisk. Etter dette ble Olav så nysgjerrig at vendte tilbake til den gamle, og ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham.

[rediger] Gift med Gyda

Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg «Åle», et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav «Jeg sier ikke nei til det». Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland.

[rediger] Tilbake til Norge

I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Olav seilte øst over havet, og kom seilende inn til land ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.

Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl, som kom med tre skip. Erlend fryktet at skipene som kom mot ham brage ufred mot ham, og han hoppet overbord og la på svøm. Olav tok styrvolen (styreåren) og kastet etter ham, og den traff Erlend i hodet så han døde.

Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark kjørte drepte Håkon jarl. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon Jarls hode. Etter dette var Olav konge over Norge.

[rediger] Konge av Norge

Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplanda og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.

Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland. Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.

Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han viste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.

Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.

Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.

[rediger] Hovet på Lade

Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.

Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gull-ring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråd, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund» og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid «Dette kunne vel bli din bane». Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

[rediger] Trønderne kristnes

Kong Olav dro med sin hær om sommeren, til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre. Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære.Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene.

Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo istykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen.

[rediger] Trondheim blir grunnlagt

I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok. Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der.

For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk.

Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen.

[rediger] Olav sender Tangbrand til Island

Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men i følge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha han hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var to år på Island, og drepte tre menn før han drog bort.

Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe.

[rediger] Hålogaland blir kristnet

Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett.

Raud den ramme og Tore Hjort var to hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde tretti rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de to flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk.

Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.

[rediger] Se også

Olav Tryggvassons saga

Commons: Olaf_I_of_Norway – bilder, video eller lyd 

Wikikilden: Olav Tryggvasons saga – originaltekst

---

http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Trygvasson

http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason

---

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Olav_1_Tryggvason/utdypning

http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Trygvasson

http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason

---

Olaf Tryggvason (Old Norse: Óláfr Tryggvason, Norwegian: Olav Tryggvason), (960s – September 9? 1000), was King of Norway from 995 to 1000. He was the son of Tryggve Olafsson, king of Viken, (Vingulmark and Ranrike), and the great-grandson of Harald Fairhair, first King of Norway.

---

Olav Tryggvason (Óláfr Tryggvason) var konge i Norge 995-1000, og regnes som en av de sentrale og innflytelsesrike kongene. Han har i ettertiden fått en høy stjerne, både hos Snorre, og hos senere historikere. Han var sønn av Trygve Olavsson, småkonge i Viken (Østlandet). Olav var sentral i kristningen av Norge og bygget Norges eldste kirke på Moster i 995 og grunnla Trondheim i 997.

Ifølge historien ble Trondheim grunnlagt av Olav Tryggvason i år 997. I årene mellom 995 og 1000 kappskjøt kong Olav Trygvasson og unge Einar Tambarskjelve med bue. Det fant sted på Spangereid. Olav falt i slaget ved Svolder, som sannsynligvis var i nærheten av Øresund, i år 1000. En statue av Olav Tryggvason står på torget i Trondheim. Minnestein er satt opp ved Frøylandsvatnet.

Fødsel og tidlig liv

Det er noe uvisst når Olav ble født, men man antar at han ble født på en holme i Frøylandsvatnet på Jæren. Snorre skriver at han ble født like etter at hans far ble drept i 963, mens andre kilder hevder at han det skjedde en gang mellom 964 og 969. Hvis Olav var født i de seneste av disse årene setter dette tvil om Olavs hærkomst, som barnebarn av Harald Hårfagre, noe som legitimerte hans krav til kronen. Snorre Sturluson skriver at mor til Olav Tryggvason Astrid datter av Eirik Bjodaskalle, som var gift med kong Trygve Olavson, kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Både fiender og uvenner var etter henne. Dessuten bar hun barnet til kong Trygve. Hun ble rodd ut på et vann og gjemte seg på en holme (Lalandsholmen i Frøylandsvatnet) til barnet ble født.

Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Obrestad og var der over vinteren. Så fór de til Håkon Gamle i Svitjod. Etter to år hos Håkon Gamle ville Astrid dra med tre år gamle Olav til Gardarrike hvor Astrids bror Sigurd var i tjeneste hos kong Valdemar. Men på vei over Østersjøen ble de kapret av Estiske vikinger, og alle ombord ble enten drept eller tatt som treller. Der ble Olav skilt fra sin mor. En ester som het Klerkon, fikk både Olav, fosterfaren til Astrid Torolv Luseskjegg og hans sønn Torgils. Klerkon syntes Torolv var for gammel trell, syntes ikke han gjorde nok nytte for seg og drepte ham. Men guttene tok han med seg og solgte dem til en som het Klerk, han fikk en god bukk for dem. Enda en tredje mann, Reas, kjøpte Olav. Han gav ei god kappe for ham, et slags reiseplagg. Der var Olav lenge og hadde det godt, bonden var svært glad i ham. Olav var seks år i Estland i slik utlegd.

Sigurd Eiriksson, bror til Astrid kom til Estland på en sendeferd for kong Valdemar i Holmgard, da han skulle kreve inn skatt for kongen der i landet. Sigurd som var en svært ansett mann hos kongen kom som en mektig mann med stort følge og mye gods. På torget fikk han se en gutt som var svært vakker, han skjønte at han måtte være utlending og spurte ham om navn og ætt. Da fikk han vite at han het Olav, sønn av Tryggve Olavsson og Astrid, datter til Eirik Bjodaskalle. Da fikk Sigurd kjøpt både Olav og Torgils av Reas og tok dem med seg til Holmgard.

Olav Tryggvason stod en dag på torget, det var en mengde mennesker der så fikk han øye på en han kjente igjen, ifølge Snorre;

«Da fikk han se Klerkon, som hadde drepte fosterfar hans, Torolv Luseskjegg. Olav holdt ei lita øks i handa, og den satte han i hodet på Klerkon, så den stod langt inn i hjernen...»

Etter dette sprang han til sin frende Sigurd, som tok han med til dronning Allogia, for å søke tilflukt. En mobb hadde samlet seg for å ta gutten. Ikke før dronningen betalte blodpenger gav mobben seg. Kong Valdemar og dronning Allogia fikk da vite Olavs hærkomst som kongssønn, og de tok seg godt av ham. Olav var ni år da han kom til Gardarike, og han ble der ytterligere ni år. Olav var den vakreste, største og sterkeste mann en kunne se, og i idretter var han bedre enn noen annen nordmann det går frasagn om. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Han holdt en stor flokk hærmenn selv også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Valdemar ble da redd for sin egen trone og gjorde seg til uvenn med Olav. Olav forlot da dronningen og Holmgard for å søke lykken andre steder, etterhvert til Norge.

I Viking

Han seilte vestover, da kom han innom Bornholm. Der gjorde han landgang og herjet, folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte. Olav seilte så syd, til Vendland. Kongen i Vendland het Burislav. Hans datter Geira styrte og hadde makten der hvor Olav kom i land. Diksin, en av kongsdatterens rådgivere kom Olav i møte og skjønte straks at dette var en mann som var av gjæv ætt og et vakkert åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De to likte hverandre svært godt og Olav fridde til dronning Geira. Dermed fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Han plyndret også både i Skåne og på Gotland.

I tjeneste hos keiser Otto i Saksland

Keiser Otto I av det tysk-romerske rike hadde krevd at danskekongen Harald Blåtann skulle ta den rette tro, noe Harald nektet. Dermed drog Keiser Otto sammen en stor hær. Han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Slaget stod ved Danevirke hvor Harald danekonge hadde sendt Håkon jarl sammen med den hæren av nordmenn som fulgte ham. Harald og Håkon jarl vant slaget, og mange av keiserens menn falt.

Otto seilte da rundt Danmark og jaget Snorre Sturlason ut på en øy i Færøyene hvor han til slutt lot seg kristne sammen med alle sine menn.

Geiras død

Etter bare tre år i Vendland, ble Geira så syk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Han skaffet seg hærskip igjen, og dro på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. I fire år var han ute i Viking helt til han kom til Syllingene. Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene fikk han høre om en dyktig kristen med profetisk nådegave. Olav oppsøkte profeten og spurte om han kunne forutsi hvordan det ville gå med ham. Eneboeren svarte med en hellig profeti:

«Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke : Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk ; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe»

Det gikk som eneboeren hadde profetert, Da Olav vende tilbake, ble mennene hans overfalt av irske røvere. Olav ble selv såret, men etter 7 dager, ble han frisk. Etter dette ble Olav så nysgjerrig at vendte tilbake til den gamle, og ble da døpt av ham og lærte om Gud og kristendommen av ham.

Gift med Gyda

Om høsten 988 seilte Olav fra Syllingene til England, hvor han nå fór med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet og da tinget var satt, kom dronning Gyda dit. Hun var søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, som nå var død, og hun hadde riket etter ham. Hun ville se seg ut en ny mann ved tinget, og Olav stakk seg ut med sin størrelse og sitt vakre ytre. Hun spurte Olav hvem han var, og han kalte seg «Åle», et navn han hadde ofte brukt på reise. Gyda sa til ham at hun ville velge ham hvis han ville ha henne, til det svarte Olav «Jeg sier ikke nei til det». Slåsskjempen Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang på grunn av dette giftemålet, Olav vant over Alvine og hans menn. Olav giftet seg med Gyda og ble i England og Irland.

Tilbake til Norge

I år 995 gikk ryktet om en nordmann i vest, med kongelig blod av Harald Hårfagres ætt. Tiden var moden for at Olav kunne reise til Norge og kreve kronen. Da Olav seilte øst over havet, og kom seilende til ytterst på Moster. Det var det første stedet han gikk i land i i Norge, og der lot han synge messer i teltene på land. Siden ble det bygd en kirke på samme sted.

Bøndene hadde allerede startet å gjøre opprør mot Håkon, som var på flukt. Olav så noen skip som kom seilende og trodde det var Håkon jarl, men det var Erlend, sønn til Håkon jarl som kom med tre skip. Erlend fryktet at det var ufred på ferde, og la på svøm, men Olav tok styrvolen og kastet etter ham og hogget kom i hodet på Erlend, så det sprakk.

Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason hadde kommet inn fjorden og hadde drept Erlend, sønnen hans. Da søkte Håkon ly i en grav under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om èn ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark kjørte kniven gjennom Håkon jarl som døde. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Etter alt dette var Olav konge over Norge.

Konge av Norge

Olav Tryggvason ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheimen. Han reiste så videre til områdene som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplanda og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.

Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner. Den ene var Torleiv Spake, den andre var Ogmund, far til Torolv Skjalg som var far til Erling på Sola. Den tredje var Tord, far til Klypp herse, som drepte Sigurd Sleva Gunnhildsson; den fjerde var Olmod, far til Askjell, far til Aslak Fitjaskalle. Det var den største og gjeveste ætten i Hordaland. Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.

Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han viste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.

Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.

Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.

Hovet på Lade

Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjort fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.

Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gull-ring som han sendte til Dronning Sigrid i Svitjod, hun som ble kalt Storråd, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund» og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid «Dette kunne vel bli din bane». Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

Trønderne kristnes

Kong Olav dro med sin hær om sommeren, til Trondheimen og styrte først inn til Nidaros. Så lot han det gå tingbud over hele fjorden og lyste ting på Frosta. Da kongen kom til tinget hadde mange bønder møtt opp, sterkt bevæpnet. De begynte å rope og sa han skulle tie stille, ellers ville de gå på ham og jage ham bort slik som de hadde gjort med Håkon Adelstensfostre. Olav forstod at bøndene hadde en større hær og gikk da med på forlik om at han skulle bli med dem til det største blotsstedet og se hvordan de dyrket sin tro. Skjegge, som ble kalt Jernskjegge, var bøndenes leder og det var han som talte mot kongen og fikk bøndene til å reise seg mot kristendommen. Da tiden var kommet for blotet, reiste kong Olav til Mære.Der gikk kong Olav inn i hovet sammen med noen få av sine egne menn og noen få av bøndene.

Inne i hovet var det en statue av guden Tor som var prydet med gull og sølv. Olav tok opp en gullslått piggstav med øks på som Tor hadde i hendene, og slo istykker statuen og veltet de andre gudebildene. Utenfor drepte kongsmennene Jernskjegge. Med Jernskjegge død var det ingen som kunne lede bøndene, og da ble alle der døpt og trønderne tok kristendommen.

Trondheim blir grunnlagt

I 997 dro Kong Olav med hæren ut til Nidaros. Der lot han bygge hus på bakken ved Nidelv, og han ordnet det slik at det skulle være kjøpstad der. Han gav folk tomter til å bygge seg hus på, og så lot han bygge kongsgård oppe ved Skipakrok. Om høsten lot han føre dit alt det han trengte av kost og annet til vinteren. Han hadde samlet mange folk rundt seg, og både hoffet og hirden var der.

For å komme til forlik med Jernskjegge sine frender, ble det avtalt at kongen skulle gifte seg med Gudrun, hans datter. Men på bryllupsnatten dro hun frem en kniv og ville drepe ham. Olav oppdaget dette og fikk henne sendt vekk.

Samme høst lot kong Olav bygge et stort langskip på øra ved Nidelv. Det var en snekke, som hadde tretti rom, det var høyt i stavnene. Dette skipet kalte kongen Tranen.

Olav sender Tangbrand til Island

Hos kong Olav Tryggvason var det en saksisk prest som het Tangbrand. Tangbrand var en villstyring og slåsskjempe, men i følge sagaene ellers en vellært klerk og en kjekk kar. Kongen ville ikke ha han hos seg og sendte ham ut til Island for å kristne landet. Tangbrand prekte kristendom på Island. Noen høvdinger lot seg døpe på hans ord, men det var mange flere som talte mot ham. Tangbrand var to år på Island, og drepte tre menn før han drog bort.

Da Tangbrand kom tilbake fra Island fortalte han til kong Olav at det ikke hadde gått så godt på Island, og at islendingene ikke ville la seg kristne, men heller lagde nidviser om Tangbrand og ønsket ham død. Kongen ble så vill og vred at han samlet alle islendingene som var i byen, og så sa han de skulle bli drept alle sammen. Han ble overtalt til å la dem leve og la dem døpe.

Hålogaland blir kristnet

Våren 998 lot kong Olav sette i stand skipene og rustet opp hæren sin. Selv reiste han i Tranen, for å kristne Hålogaland. Langs hele kysten, hvor enn han kom i land, holdt han ting, og der bød han alle mennesker å ta dåpen og den rette tro. Ingen hadde makt og menn nok til å sette seg opp mot kongen. Kong Olav tok inn hos Hårek på Tjøtta, og da ble Hårek og alle folkene hans døpt. Hårek gav kongen store gaver, og da de skiltes var han blitt kongens mann og han hadde fått veitsler av kongen og lendmanns rett.

Raud den ramme og Tore Hjort var to hedenske høvdinger som tok til våpen da de hørte at kongen kom nordover. De fikk samlet mange menn og utrustet skip. Raud hadde en stor drake med forgylt hode på skipet, som hadde tretti rom og var stort i forhold til romtallet. Tore Hjort hadde også et stort skip. Det ble et stort slag der de to flåtene møttes, og snart ble det mannefall, men mest hos håløygene og skipene deres ble ryddet. Tore Hjort sprang i land, og ble drept av kongens spyd, mens Raud lot skipet seile vekk.

Raud den ramme flyktet til sin gård på Godøy i Saltfjorden. Kongen og hans menn overrasket Raud som lå og sov, da de kom. Olav ville være mild mot ham hvis han ville la seg døpe, men Raud spottet heller Gud på det styggeste. Da ble kongen sint og sa Raud skulle få den verste død som fantes. Han stakk en pinne i munnen på Raud, og tvang en orm ned halsen på ham, denne spiste seg ut siden på Raud. Den draken som Raud hadde eid, tok kong Olav og styrte selv, for det var et mye større og finere skip enn Tranen. Framme hadde det et drakehode, og akter en krok som så ut som en hale. Begge nakkene og hele stavnen var belagt med gull. Dette skipet kalte kongen Ormen, for når seilene var oppe, kunne de gå for å være vingene på draken, og det var det fineste skipet i hele Norge.

---

Acceded: 994

---

Olav Tryggvason (968-1000)

Faste holdepunkter er mangelvare i Olav Tryggvasons korte liv og hektiske karriere. Et diskutert punkt er om han virkelig nedstammet fra Ynglingeætta og Harald Hårfagre. Men dette var Olavs trumfkort da han vendte tilbake til Norge for å knekke kristendommens motstandere og hevde retten til landets krone.

Sagaer og sagn forteller at Olav ble født på en holme i Randsfjorden. Da var faren Trygve (som altså angivelig var Harald Hårfagres sønnesønn) allerede drept i en småkongefeide. Og slik skulle også livet arte seg for Olav: Slag i slag, fra slag til slag.

Barndom og oppvekst tilbrakte Olav i øst, i Gardarike. Herifra kom han tidlig ut i praktisk gjerning, i vikingetokter i områdene rundt Østersjøen. Siden ble aksjonsradiusen utvidet sør- og vestover. Fra England finnes det forholdsvis sikkert prov for hans nærvær i året 991, og for nok et tokt dit tre år seinere.

Våren 995 ble Olav vunnet for kristendommen, og hans livsplan var fra nå av å

bekjempe hedningene og å erobre Norges krone. Dette brakte ham omsider til

maktsenteret Trøndelag, der folket etter hvert hadde mistet tålmodigheten med Håkon Jarl og hans hersende styrestil. Olav ble mottatt som en befrier, og han ble så tatt til konge på Øreting.

Så grunnla han det som skulle bli byen Trondheim, sannsynligvis i år 997, og bygde seg en kongsgård på Nidarnes. Dette ble i årene som fulgte hovedsetet hans, mens han etter hvert - mer eller mindre, som den første etter Harald Hårfagre - fikk samlet kontroll over hele Norge.

Men dette var ingen idyllisk periode i norgeshistoria, og Olav Tryggvason møtte sin bane ved Svolder i år 1000. Noen endelig seier for kristendommen hadde han ikke vunnet.

Men Trondheim hadde han grunnlagt, og det står fast.

---

http://sv.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvasson

---

Olav Trygvason, født ca 960, var oldebarn av Harald Hårfagre. Han regjerte fra 995 til han falt i slaget ved Svolder i år 1000. Kilde “Braathens Safes kongerekke”

-

“En så fager mann har jeg aldri før sett, hverken av åsyn eller på annen måte. Han har vakre, kvikke øyne; han er stor av vekst, og kroppen hans er så fullkomment skapt at enhver mann som ellers regnes for å ta seg bra ut, må ønske at han liknet ham.”

Olav Tryggvason (968–1000)

Snorre sier at "kong Olav var den beste i alle slags idretter av alle de menn det går frasagn om i Norge." Han kastet spyd med begge hender og kunne svømme i fulle hærklær. Han kunne til og med gå på årene utenbords mens mennene hans rodde.

Snorre forteller videre at Olav Tryggvason tidlig ble tatt hånd om av en morbror. Han oppholdt seg både i Estland og i Russland før ferden gikk til Flandern og England. I England ble han omvendt til kristendommen og møtte Håkon Jarl, som fikk ham til å reise til Norge.

Han vendte tilbake til Norge, og i Trøndelag ble han valgt til konge i 995, 30 år gammel. På sine erobringsferder langs kysten rundt Vika (Oslofjorden) forsøkte han å omvende sine nye undersåtter til kristendommen

Da han ville vinne makten i hele landet, møtte han motstand både fra danskekongen og svenskekongen, og dessuten fra ladejarlene. I denne kampen falt han i slaget ved Svolder, bare fem år etter at han var kommet til Norge.

King Tryggvason

Olaf Tryggvason successfully raided England in 991 and 994. By the year 1000, when The Long Serpent was completed, he had made peace with England's Aethelred "the Unready," then converted to Christianity and became King of Norway.

The dragon boat called The Long Serpent was reportedly 110 feet long, not counting the soaring curved prow and stern. Sturlasson's description claims that eight men sat at each oar. With 34 pairs of oars and an additional 30 men standing in the prow, the boat would have carried 574 men. Perhaps this is an exaggeration.

Tryggvason had pried 38,000 pounds of gold and silver from the unlucky English before he retired from his looting in 994. Unfortunately, no sooner did he assemble his new fleet, than the Kings of Denmark and Sweden ganged up on him and attacked his armada. Rather than surrender, Tryggvason jumped into the water, holding his shield over his head so the enemy could not pull him out. Hlödver no doubt died in the same battle, only months after leaving Saltvik for his big adventure.

Proud of their Viking heritage, Hlödver's hometown honors him with an annual Viking Market. The village of Kvarnbo in Saltvik bustled with trade centuries ago, and has not forgotten its Viking heritage.

---

Viking konge av Norge (995-c. 1000), mye feiret i nordisk litteratur, som gjorde den første effektive innsats for å kristne Norge.

Olav, oldebarn av den norske kongen Harald Hårfagre jeg og sønn av Tryggvi Olafsson, en høvding i det sørøstlige Norge, ble født kort tid etter at hans far ble drept av den norske herskeren Harald II Graycloak. Ifølge legenden, flyktet Olav med sin mor, Astrid, til hoffet til St. Vladimir, storfyrste av Kiev og av all Russland, og ble utdannet som Viking kriger. I 991 ble han i Viking angrep på England, som ble gjenopptatt med tiltredelsen av Ethelred II den rådville til den engelske tronen i 978. Ethelred saksøkt for fred i 991, enige om å betale store summer i skatt, og igjen da Olaf invaderte den danske kongen Svein Tjugeskjegg jeg i 994.

Allerede en kristen, ble Olaf bekreftet i Andover (i dagens Hampshire) i 994, med Ethelred, som han hadde vært samordnet, som sin gudfar. Læring av den voksende opprør mot den norske kongen Håkon den store, returnerte Olav til Norge og ble akseptert som konge på Haakons død i 995. Han sterkere pålagt kristendommen på områder under sin kontroll, hadde kysten og de vestlige øyene, men liten innflytelse i det indre. Ved ferdigstilling misjonærer og døper standspersoner, var Olaf stand til å introdusere kristendommen til Shetland, Færøyene, Orknøyene og øyer og til Island og Grønland. (Kristendommen ble adoptert av det islandske parlamentet [Alltinget] om 1000). Til tross for hans religiøse iver, derimot, klarte han å etablere varige religiøse (eller administrative) institusjoner i Norge.

Olav møtte sin død i slaget ved Svolder (ca 1000) i hendene på den danske kongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olav Skötkonung, og Eric den norske, jarl av Lade. Kampen er ofte gjenfortalt i middelalderens skandinaviske dikt. Etter hans død store deler av Norge tilbake til utenlandske styre. "Olav var den vakreste av mennene, veldig tykk og sterk, og i alle kroppslige øvelser han utmerket seg hver Northman som noensinne var hørt om." - Snorre Sturlason

Viking kriger, som sikret seg en rikdom og berømmelse av hans raid i Storbritannia og strevet for å bringe nasjonale lederskap og kristendommen til hedenske, politisk delt tiende-tallet Norge.

Biografisk Essay

Å sette pris på kong Olav Tryggvason rolle i norsk historie, er det nyttig å gi et kort bilde av sin tid, sted og posisjon. Før det tiende århundre, men det meste av Vest-Europa hadde vært kristne i århundrer, var Norge en hedensk bastion av politisk delt små kongedømmer. Det krigere i nord, uberørt av kirkelige og kulturelle påvirkninger, trakassert kontinental Europa fra det åttende århundre på og var ansett som en stor trussel mot velferden av sine naboer i sør. Den ultimate involvering av Norge i den kristne nettverket ble det i stor grad innsatsen til en energisk unge kongen, Olav Tryggvason. Hans politikk politisk konsolidering og kristningen i Norge - en prosess som skjedde på omtrent samme tid i Danmark og Sverige - bidratt til å skape den minkende til vikingtid ("pirat") problem som hadde plaget Europa i mange år.

Harald Hårfagre (ca 870-c. 930) er generelt anerkjent som Norge første ekte konge. Ved å erobre rival jarls (jarlar) og tvinge dem til underdanig posisjoner, laget han presedens for en hersker for mange distrikter i Norge. I løpet av det tiende århundre, som tilhører familien til Harald Hårfagre var en politisk bonus for ambisiøse konger, faktisk, var Olav Tryggvason Harald's oldebarn. Da Harald døde rundt 930, hans kongedømme over til hans upopulære sønn Eirik Blodøks. Men Eirik og hans viden avskydde kone Gunnhild viste seg ute av stand til å beholde tronen, og Eiriks yngre bror Håkon den Gode - som hadde blitt oppdratt som en kristen ved hoffet til kong Aethelstan av England - kastet sine søsken i 934. Selv om Haakon var den første norske kongen som var tilhenger av kristendommen, fant han det politisk nødvendig å gå tilbake til hedenske veier. Da han døde i 961, hans nevøer - sønnene til Eirik og Gunnhild - tok makten. Blant de fem sønner, var den mest fremstående og politisk effektiv Harald Greypelt (961-70). I løpet av sine ni år lange regjeringstid, eliminerte han mange av sine fiender, inkludert hans fetter Tryggve, far til Olav.

Fra 970 til Olav Tryggvason vei til makten i 995, ble Norge styrt av en rekke jarls som skyldte troskap til enten kongen av Danmark eller kongen av Sverige. En Jarl særlig domineres det norske politiske feltet: Jarl Haakon, som styrte i kong Harald Bluetooth av Danmark og senere for sistnevnte sønn Svein Tjugeskjegg. Jarl Haakon betraktet seg selv som den eneste makten i Norge, men hans arroganse, vold, og lechery førte til hans nederlag i 995, slik at Olav Tryggvason til å kreve tronen som etterfølger av Harald Hårfagre. Olav Tryggvason ble født i 968, under en kritisk periode i norsk historie, til nylig blitt enke adelskvinne Astrid. Young Olaf liv var straks i fare: Gunnhild sønner planla å drepe sitt nyfødte fetter. Ifølge den store middelalderske islandske historikeren Snorre Sturlason, som skrev rundt 200 år etter hendelsen, men anses å ha brukt pålitelige eldre kilder, søkte Astrid tilflukt i Sverige i 969. Ved 971, trodde hun at sønnens sikkerhet kan best oppnås ved å søke hjelp fra hennes bror Sigurd i Russland, som hadde suksess som en rådgiver til hertug Valdemar av enten Novgorod eller Kiev. Men i de baltiske krysset, Astrid parti ble overfalt av estiske vikinger, og mor og sønn ble skilt og ført bort som slaver.

Kjøpt av en vennlig estisk par, tre år gamle Olav Tryggvason ble behandlet godt. Seks år gått. I 977 sendte Valdemar Sigurd til Estland for å hente inntekter. Deretter, i henhold til Snorre:

I markedet stedet kom han til å observere en bemerkelsesverdig vakker gutt, og han kunne skille at han var en utlending, spurte han ham hans navn og familie. Han svarte ham at hans navn var Olav, at han var en sønn av Tryggve Olavsson og Astrid. . . . Da Sigurd visste at gutten var hans søsters sønn.

Imponert av de ni år gamle eventyr og rørte å finne hans nevø fortsatt i live, tok Sigurd Olav tilbake til hoffet til Valdemar. Da Olav kongelige bakgrunn ble avslørt for hertugen og hans dronning, var gutten gitt hver høflighet, ja, sier Snorre, Valdemar "fikk Olaf i hans hoff, og behandlet ham tappert, og som kongens sønn."

Gjenværende i Russland i ni år, brukte Olav Tryggvason denne tid å utvikle den krigerske ferdigheter slik avgjørende for et Viking-karriere. En av mange poeter som lovpriste Olaf hevdet at da Olav var 12 år gammel, han lyktes ledet Russisk krigsskip. Gavmildhet mot hans menn var en avgjørende del av populariteten hans, men dette viste seg å være skadelig for anerkjennelse Olaf sikkerhet i Russland. Valdemar lot seg overtale av Olaf er sjalu kritikere, den unge Viking måtte forlate Russland med hemmelig assistanse fra Valdemars dronning. Av 986 var 18 år gamle Olaf la ut på en Viking-karriere i Baltikum, skaffe lokale berømmelse og stor formue.

En av Olav Tryggvason's plyndrende ekspedisjoner tok ham til Vendland (et område i Nord-Tyskland okkupert av en voldsom slaviske folk på slutten av tiende århundre). Der kongen, Burislaf lot sin datter Geyra å gifte seg med Olaf, men unionen viste seg å være korte, slik Geyra døde tre år senere. Olaf svar på hennes død var å sette i gang en ny runde med plyndring, denne gangen konsentrerte seg om områdene fra Frisia til Flandern.

Flere kilder bekrefter Olaf tilstedeværelse i England i år 991, inkludert den angelsaksiske krønike:

I år kom Anlaf med nittitre skip til Folkestone, og herjet utenfor, og seilte derfra til Sandwich, og derfra til Ipswich, overfyller alle landsbygda, og så videre til Maldon. Ealdorman Byrhtnoth kom imot dem med sine avgifter og kjempet dem, men de drepte den ealdorman der og hadde kontroll over stedet for slakt.

Snorre Sturlason utvider Olaf's British virksomhet til å omfatte alle perioden 991-94, noterer kamper ført i Northumberland, Skottland, Hebridene og Isle of Man Olaf Konverterer til kristendommen

Olav Tryggvason's aksept av kristendommens mest sannsynlig skjedde i året 994, under hans britiske kampanjer. Snorre attributter hans konvertering til en legendarisk eremitt som korrekt spådde Olaf fremtid og hevdet å ha kjøpt dette grepet fra den kristne Gud. Olav var så imponert over nøyaktigheten av spådommer om at han og hans menn ble straks døpt. Ifølge Snorre, Olav deretter til venstre eneboeren hjem i Scilly-øyene og seilte til England, hvor han "fortsatte på en vennlig måte, for England var kristen og han selv var blitt kristne." På den annen side, attributter Den angelsaksiske krønike ingen slike raffinerte oppførsel til Olaf, om at i 994 den kristne Olaf var like farlig som den hedenske Olav hadde vært: Anlaf og Svein kom til London med nittifire skip, og holdt opp en uopphørlig angrep på byen, og de. . . sette den i brann. Men det, Gud være takket, de kom seg verre enn de noen gang trodde var mulig, så de gikk bort derfra, gjøre så mye skade som noen vert var i stand til. . . uansett hvor de gikk. Da kongen og hans rådgivere besluttet å tilby ham hyllest: dette var gjort, og de aksepterte det. Å forsegle effekten av bestikkelse, den engelske kongen Ethelred den rådville sto som Olaf's sponsor i sakrament bekreftelse.

Etter å ha reist mye, hadde Olav Tryggvason førstehånds kjennskap til omgivelser, med Christian rettsvesen og kirkelig ritual som gjennomtrengt kristne kongedømmer. Det er svært sannsynlig at slike observasjoner - kombinert med muligheten til å velte den upopulære, lidderlig Jarl Haakon i Norge - førte Olav å begynne sin misjon både erobre og kristna fedreland han hadde neppe levd i.

Av 995 var nordmenn lei av regelen for Jarl Haakon som tilsynelatende mangler i moderasjon i sin libidinal lyster, ble subjecting mange edle jenter til uverdige av å bli kortsiktige konkubiner. Da Olav fikk høre om den omfattende misnøye i Norge, bestemte han seg for å forlate England (finansieres i stor del av bestikkelser betalt av Ethelred), vender tilbake til sitt hjemland, og gjenopprette styret av Harald Hårfagres linje. Kort tid etter at Olav Tryggvason kom til Norge, var Jarl Haakon forrådt halshogd av sin egen slave. Den Jarl sønn Eirik flyktet til Sverige og pleiet sin misnøye med den sympatiske støtte fra kong Olav av Sverige. Dermed ble trukket ut konflikt unødvendig, og i 996 Olav Tryggvason ble proklamert konge i hele Norge på en generalforsamling, kalt en ting i Skandinavia.

Tiende-tallet skandinaviske konger var i konstant bevegelse: det var ingen faste bosted (for eksempel et palass), og det var nødvendig å ha den kongelige tilstedeværelsen følte fra distrikt til distrikt for å hindre opprør. Olav Tryggvason, bare 27 år gammel i 995, hadde energi og karisma til å forlate sitt preg på hele Norge. Kanskje suksessen kan tilskrives hans urokkelige personlighet: som Snorre sier det, «Han ville... Enten gi det til denne, at hele Norge skal være kristen, eller dø." Gjerne Hallstein ikke nøle med å ty til ekstreme tvangsmidler for å konvertere sin nye riket; nordmenn som nektet kristendommen ble drept, forvist eller lemlestet. Ulike kilder bekrefter Olaf energiske tilnærming til konvertere ikke bare nordmenn, men islendinger og grønlendere også. Tolvte-tallet islandske historikeren Ari den vise nevner ankomst til Island for prester sendt av Olav Tryggvason. Det foreslås av Snorre at det store Viking Leiv Eiriksson vedtatt kristendommen på Hallstein insisterte, og på denne måten kristendommen ble brakt til Grønland.

Olav Tryggvason tilbrakte sine fem år som konge av Norge kjemper ikke bare hedninger, men politiske fiender også. For eksempel ble den siste sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild beseiret av Olav styrker i 999. Til tross for en tidligere allianse med den danske kongen Svein Tjugeskjegg under sitt Viking dager i Storbritannia, forble den politiske opposisjonen Olav's andre skandinaviske konger en konstant funksjon av hans fem år lange regjeringstid. Snorre studiepoeng Olav Tryggvason vellykkede kongedømme til sin kristne iver og no-nonsense innenrikspolitikk: Kong Olav. . . var utmerket for grusomhet da han ble rasende, og torturert mange av hans fiender. Noen han brente i brann, og noen han hadde revet i stykker av gale hunder, noen han lemlestet eller kastet ned fra høye stup. På denne kontoen hans venner var betatt av han varmt, og hans fiender fryktet ham sterkt, og slik han gjorde en så heldig forhånd i sin virksomhet, for noen adlød hans vilje ut av vennligste iver, og andre ut av angsten.

I løpet av Olaf korte regjeringstid, ble hedenske templer revet, og kirker ble oppført i hele Norge. Legends forteller om forsøk på Olaf gjort å befri sitt land med hedenske ånder, inkludert hekser. Ved å demonstrere sin overlegne makt over onde ånder, Olaf oppnådd to formål: å vinne konverterer til kristendommen, og ga uttrykk for sin skikkethet til å styre.

Selv om ikke alle kildene nevner Olav Tryggvason fire ekteskap, synes det å være generell enighet om de viktigste detaljene av hans siste unionen. Dette bryllupet fant sted i 999, og damen var Thyre, en søster av kong Svein Tjugeskjegg av Danmark og eks-konen til Olaf tidligere svigerfar, kong Burislaf. Thyre hadde flyktet fra Vendland til Norge, forferdet ved tanken på ekteskap med en gammel, hedensk konge som Burislaf. Olaf foreslått og Thyre tenkt på hva "flaks det var for henne å gifte seg så feiret en mann."

En Medgift Returnerte; A Kingdom Lost

Snart etter bryllupet begynte Thyre å klage til Hallstein av hennes relativ fattigdom. Hun hadde forlatt medgift hennes bror Svein Tjugeskjegg skjenket henne i Vendland, siden Svein mislikte hennes flukt fra gamle Burislaf, nektet han å hjelpe henne hente medgiften hennes. Thyre ba Olav Tryggvason å gå til Burislaf å utføre denne oppgaven. Alltid ivrig for en utenlandsk eventyr, gikk Olav å samle sine krigsskip for en ekspedisjon til Vendland. Sommeren 1000, dro han med et stort antall krigsskip og menn. Gjenforening med sin tidligere svigerfar var en fredelig en, og Olav var i stand til å skaffe Thyre sin medgift.

Men mens Olav tilbrakte sommeren i Vendland, plottet den rivaliserende skandinaviske konger å overfalle ham på vei tilbake til Norge. Svein Tjugeskjegg dannet en allianse med kong Olav av Sverige og den norske Jarl Eirik, som hadde gått til Sverige i eksil da Olav Tryggvason kom til makten i 995. De tre lederne møttes og ventet på at Olav Tryggvason kom tilbake til Norge, planlegger å overfalle ham som han seilte i nærheten Svold, en øy utenfor Danmark.

Slaget ved Svold er gitt stor oppmerksomhet i Snorres beretning, som omhandler rørende anekdoter om Olav Tryggvason siste kamp. Selv om det er nesten umulig å skille utsmykningen fra faktum, kan det ikke være noen tvil om at som følge av slaget, Olaf mistet sitt kongedømme. Svein Tjugeskjegg og Olav av Sverige ble med hell slått tilbake av den norske kongen, men Olav Tryggvason var ute av stand til å motstå angrepet av de andre norske Jarl Eirik. Da sistnevnte menn gikk om bord Olaf praktfulle skipet kalt Ormen lange, Olav Tryggvason og hans få gjenværende støttespillere hoppet over bord og druknet eller forsvant.

Legends umiddelbart sprang opp etter Svold, hevdet at Olav Tryggvason rømte, noen mente at han ble reddet av en av Burislaf skip og at han la ut på en lang pilegrimsreise til Det hellige land for å sone for sin ungdommelige Viking dager. "Men uansett hvordan dette kan ha vært," skriver Snorre, «Olav Tryggvason aldri kom tilbake igjen til sitt kongedømme i Norge."

Kong Olav Tryggvason var ikke den første til å samle alle distriktene i Norge, heller var han den første norske linjalen for å espouse kristendommen. Hans betydning stammer fra den pulserende måten han klarte å kombinere begge disse prestasjonene, godt slå Norge vekk fra sin isolerte hedensk fortid og fokuserer nasjonens oppmerksomhet på å bli avgjort medlem av det europeiske kristne fellesskapet. PERSONLIG INFORMASJON

Navn varianter: Olav, Anlaf. Født i 968, druknet eller forsvant i 1000, sønn av Trygvve Olaffson og Astrid, gift: kanskje fire ganger, men det er usikkert om noen direkte arvinger overlevde ham. Forgjenger: Jarl Haakon. Etterfølger: Jarl Eirik. Etterkommere: Olaf Haraldsson, konge av Norge og skytshelgen.

Kronologi

968 Olav Tryggvason født 971-86 Olav Tryggvason i Russland 986-94 Engasjert i Viking aktiviteter i Baltikum, Benelux-landene, og Storbritannia 994 konvertert til kristendommen 995 Antatt strøm i Norge 1000 beseiret av alliansen av danske og svenske konger og norske Jarl i slaget ved Svold, druknet eller forsvunnet. Kilde: Howards.net

Først terroriserte vikinghøvdingen Òlàfr — eller kanskje han skrev seg Anlaf — britene gjennom første halvdel av 990-åra. Med en flåte som til tider nærmet seg 100 skip, gikk vikingene i land og overfalt de større byene. Det ble plyndret, voldtatt og drept.

Etter hvert fant lokale anglosakser ut at det var best å betale de blodtørstige nordboerne for å slutte med plyndringstoktene sine. Olav og de andre høvdingene som han opererte sammen med, fikk utlevert en 3,3 tonn sølv mot løfter om at de skulle reise hjem — og aldri mer vise seg på De britiske øyer.

HVITE-KRIST

Men vikingene var ikke særlig ordholdne karer. I stedet for å seile østover mot Norge, slo de seg ned — og neste vår braket det løs igjen. På nytt ble det betalt en formue for å få dem til å slutte. Og knapt var vinteren omme før vikingene fortsatte med å brenne og stjele.

Slik fortsatte de med å innkassere god betaling for tomme løfter inntil Olav i 994 mottar utrolige fem tonn sølv. Denne gangen vil kong Æthelred imidlertid ha garantier for at pengene ikke bare havner i et umettelig sluk. Olav og folka hans må la seg konfirmere — og love at de skal la seg døpe som kristne.

Etter at de har sverget på å gi opp Tor og Odin til fordel for Hvite-Krist, følte engelskmennene seg sikrere på at «danene» — som alle skandinaver ble kalt — denne gangen faktisk kom til å holde løftet om å dra sin kos og aldri vise seg igjen.

I en fredsavtale mellom kongen og det norske kongsemnet, ble det høyt og hellig lovet evig vennskap og troskap. Skulle den ene bli angrepet av fiender utenfra, ville den andre komme ham til hjelp. Så setter Olav Tryggvason kurs mot Norge — et land han ikke har satt sine bein i siden han var tre år gammel. Han hadde med seg skarve fem skip når han setter kurs over havet, men lasten besto med stor sikkerhet av de fem tonnene med sølv.

- Dette var en verdifull last, påpeker historikeren Halvor Tjønn.

Han har satt sammen alle myter og mulige sannheter om den legendariske kongen — mannen som samlet Norge til ett rike — i ei bok med samme navn.

- Metodene hans var grusomme, og ingen kan i dag føle sympati for måten Olav Tryggvason gikk fram på overfor motstanderne sine. Men han var en av de viktigste til å legge forutsetningene for det landet vi nå har, sier Halvor Tjønn.

RASENDE TRØNDERE

Dette oldebarnet av legendariske Harald Hårfagre var — i henhold til myten om sin egen bakgrunn — blitt bortført fra Norge som treåring og holdt som barneslave i dagens Baltikum. Den høyreiste og uvanlig vakre nordmannen endte først som hærfører ved kongens slott, og seinere som selvstendig viking om bord på eget skip. 

Herjingene rundt i Europa har etterlatt ham med en profesjonell hær på noen hundre mann. Tilhengere — og også slektninger hjemmefra — vil se ham som ny konge i Norge.

Den trønderske jarlen Håkon — som i realiteten har underlagt seg mye av makta over hele landet — er blitt sterkt upopulær blant bondeførere og jarler. Han ydmyker dem blant annet med å kreve vakre hustruer utlevert til egen fornøyelse i en natt eller to. Så trønderne har fått mer enn nok.

Når det nå dukker opp en kar som kan dele ut kostbare gaver til lokale og regionale ledere, er de ikke sene om å love ham sin uforbeholdne støtte.

PLYNDRER OG BRENNER

Nykommeren i Norge har erklært seg som tilhenger av Hvite-Krist — og en som krever at alle andre må skifte ut sin gamle gudetro med den nye læra. Han legger friskt ut med å bygge kirker og smadre hov og slike steder som hadde vært benyttet til avgudsdyrkelse. Men før han tente på de gamle gudshusene, sørget han for å få reddet ut gull og verdifull utsmykking.

Historikeren Tjønn tror nok ikke helt på myten om Håkon Jarl som sammen med trellen sin — Kark — ligger i skjul under bingen i et grisehus og hører Kong Olav sende sine menn ut for å jakte og drepe ham. Til slutt er det Kark som trekker kniven og skjærer hodet av sin herre. Det bringer ham likevel ingen lykke når han neste dag overrekker det som gave til den nye kongen.

Olav beordrer ham halshogd — en slave som sviker sin eier skal ikke regne med verken nåde eller belønning. Kong Olav greier ved hjelp av brutalitet, list og store løfter å samle landets aristokrati og mange lokale småkonger og høvdinger under seg.

TORTUR OG DØD

Da han forsommeren 995 ble tatt i ed under Øyretinget, nevnte han ikke noe om at det nå skulle være slutt på dyrkingen av Tor og Odin. Men snart står kongen selv i døra med sin digre hird av brutale karer.

Folk som ikke sporenstreks lar seg overtale til å skifte religion, må regne med grusom tortur og en forferdelig død. Særlig trønderne blir grinete, når Olav kommer settende med skipene sine og brenner opp hov og tinghusene hos dem.

Gjennom smarte trikks, stor brutalitet og en total mangel på vilje eller evne til å overholde inngåtte løfter, greier Olav Tryggvason å bli hele Norges øverste konge — selv om historiker Tjønn ikke er sikker på hvor stor makt han egentlig hadde — når alt kom til alt. De sterke småkongene langs Vestlandskysten og i Trøndelag var ikke gode å tukte, og hvis de ville noe annet enn det kongen ønsket — så var det på langt nær alltid at Olav vant.

SJØSLAGET VED SVOLDER

- Det sentrale med Olav Tryggvason var at han i England og på kontinentet hadde sett framveksten av europeiske nasjoner rundt en mer eller mindre sterk sentralmakt. Felles for dem var at de ble tuftet på kristendommen som ideologi. Olav Tryggvason så klart at i en moderne stat var det nødvendig å knytte folket sammen med noe mer enn ønske om å erobre land, gods og gull. Fellesskapsfølelsen lå i kristendommen, forklarer Halvor Tjønn.

For sagakongen selv endte eventyret om et samlet Norge med det legendariske sjøslaget ved Svolder i år 1000. Danskekongen, svenskekongen og en norsk overløper hadde lagt seg i bakhold ved øya — som antakelig befant i Storebælt mellom Jylland og Sjælland — da Olav kom med sitt navngjetne megaskip «Ormen Lange».

Da slaget var tapt og kongen — godt som sikkert — drept — skulle det gå mange år før en av Harald Hårfagres etterkommere på nytt skulle sette seg på Norges trone.

- Men det var Olav Tryggvason som la grunnlaget for innføringen av kristendommen og samlingen av hele riket. Vi kan ikke la en så viktig konge gå i glemmeboka, sier Halvor Tjønn

---

Olav Tryggvason, även kallad Olav Kråkben, son till Tryggve Olavsson och Astrid av Jæren, född cirka 968, död år 1000, var kung av Norge från 995 till 1000. Gift med Sven Tveskäggs syster Tyra. Olav Tryggvason växte upp i exil i Gårdarike, dåtidens Ryssland. Som ung deltog han i flera vikingatåg och strider i länderna kring Östersjön, i Nederländerna, Skottland, Irland och England. Olav Tryggvason pressade vid två tillfällen engelska regenter på danagäld. Vid det första tillfället, år 991, ingick han ett avtal med kung Ethelred II. Avtalstexten har bevarats. Efter den andra utpressningen 994, tillsammans med Sven Tveskägg lät Olav döpa sig i England 995, och samma år landsteg han, med en privat armé, i Trøndelag där ett uppror mot regenten Håkon jarl pågick. Efter att ha dräpt Håkon Jarl valdes Olav Tryggvason till kung. Under Olavs regeringstid gjorde kristendomen betydande landvinningar i Norge, dock utan att omvända hela landet och dess besittningar runt Nordatlanten. Olav stupade i slaget vid Svolder år 1000 i strid med Sven Tveskägg, Olof Skötkonung samt Håkon Svenssons son, Erik. Enligt Heimskringla kastade han sig i vattnet från sitt skepp Ormen Långe. Kung Olav var gift med Sven Tveskäggs syster Tyra och de hade ett barn som dog innan det fyllt ett år.

---

https://nbl.snl.no/Olav_1_Tryggvason

https://snl.no/Olav_Tryggvason

http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Tryggvason