Magnus VI Haakonsson, king of Norway

http://www.friesian.com/germania.htm#norse

https://finnholbek.dk/getperson.php?personID=I14640&tree=2

https://nbl.snl.no/Magnus_6_H%C3%A5konsson_Lagab%C3%B8te

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00020603&tree=LEO

Magnus 6 Lagabøte, født 1238, død 1280, født i Tønsberg, konge 1263–80, sønn av Håkon 4 Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Fikk kongsnavn 1257, ble kronet i Bergen 1261, regjerende konge ved farens død 1263, gift med Ingeborg, datter av Erik Plovpenning av Danmark. Deres sønner var kongene Eirik og Håkon 5.

Ved freden i Perth 1266 oppgav Magnus de fjerneste norske vesterhavsøyene, idet han avstod Suderøyene og Man til den skotske kongen mot en årlig pengeavgift (som skottene snart sluttet å betale). Tilnavnet Lagabøte (lovforbedreren) skyldes de store lovarbeider som ble utført i hans regjeringstid. Landskapslovene ble sammenarbeidet til Landsloven (den første i Norden), vedtatt på tingene 1274–76 og tillempet for Island. For kjøpstedene ble det utarbeidet en felles Bylov. Aristokratiet, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden (lendmenn og skutilsveiner) fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Erkebiskop Jon Raude motsatte seg at Magnus også skulle revidere den kirkelige lovgivning og utarbeidet sin egen kristenrett. En langvarig tautrekning mellom kongemakt og kirke om kirkens frihet endte med forliket (sættargjerden) i Tønsberg 1277, hvor Jon sikret kirken en betydelig skattefrihet og viktige jurisdiksjonsprivilegier m.m. – bl.a. mot at erkebiskopen gav avkall på tanken om Norges krone som en forlening under St. Olav og kirkens innflytelse ved kongevalg.

Kilde: Forfatter: Helge Salvesen

Billedet (portræthovedet) er i Stavanger Domkirke

Father: Haakon IV HAAKONSSON

Mother: Margarethe SKULESDATTER

Family 1 : Ingeborg ERIKSDATTER

MARRIAGE: 11 Sep 1261, Håkonshallen, Bergen

+Erik II MAGNUSSØNN

+Haakon V Magnussønn HÅLEGG

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Magnus VI Lagabøte

Konge av Norge

Navn: Magnus Håkonsson

Regjeringstid: 1263–1280

Født: 1. mai 1238

Død: 9. mai 1280

Foreldre: Håkon Håkonsson

Ektefelle‍(r): Ingeborg Eriksdatter

Barn:

Eirik

Håkon

Magnus Lagabøte (Magnus VI) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263–1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger.

Magnus var sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Magnus fikk kongsnavn allerede i 1257 og hadde regjert sammen med faren i flere år da kong Håkon la ut på et storstilt krigstokt mot Skottland, men som endte i ulykke, både for krigen og for kongen. Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge ved farens død kom det intet brudd i den politiske kontinuiteten, og han ble kronet i 1261. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

[rediger] Ny utenrikspolitikk

Kong Magnus brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (se Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt mens forholdet til Skottland var mer tvetydig ettersom det skotske riksstyret etter 1270 ikke oppfylte de betalinger de etter Perth-traktaten hadde forpliktet seg til, men Magnus unnlot å presse på, og på slutten av hans liv, kort tid før 1280, ønsket han å bedre forholdet. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander III, Margareta, var første steg.

[rediger] «Lovforbedreren»

Side fra Magnus Lagabøte's landslov. Eksemplar fra ca.1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.Tilnavnet ‘Lagabøte’, det vil si ‘Lovforbedreren’, fikk han fordi han ‘bøtet’ på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

[rediger] Hindringer i Norden

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

[rediger] Nyvinninger

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

[rediger] Magnus dør

I mai 1280 dør den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Tronfølgeren er Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

---

http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_VI_of_Norway

http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Lagab%C3%B8te

---

Magnus Lagabøte (old Norse Magnús lagabœtir, English Magnus the law-mender) or Magnus Håkonsson (old Norse Magnús Hákonarson) (1238 - 9 May 1280), was king of Norway from 1263 until 1280.

---

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnus Lagabøte (Magnus VI) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263–1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger.

Magnus var sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Magnus fikk kongsnavn allerede i 1257 og hadde regjert sammen med faren i flere år da kong Håkon la ut på et storstilt krigstokt mot Skottland, men som endte i ulykke, både for krigen og for kongen. Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge ved farens død kom det intet brudd i den politiske kontinuiteten, og han ble kronet i 1261. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Ny utenrikspolitikk

Kong Magnus brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (se Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt mens forholdet til Skottland var mer tvetydig ettersom det skotske riksstyret etter 1270 ikke oppfylte de betalinger de etter Perth-traktaten hadde forpliktet seg til, men Magnus unnlot å presse på, og på slutten av hans liv, kort tid før 1280, ønsket han å bedre forholdet. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander III, Margareta, var første steg.

«Lovforbedreren»

Side fra Magnus Lagabøte's landslov. Eksemplar fra ca.1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.

Tilnavnet ‘Lagabøte’, det vil si ‘Lovforbedreren’, fikk han fordi han ‘bøtet’ på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Hindringer i Norden

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Nyvinninger

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Magnus dør

I mai 1280 dør den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Tronfølgeren er Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

---

Magnus VI of Norway

From Wikipedia, the free encyclopedia

Jump to: navigation, search

Magnus VI Lagabøte

King of Norway

Reign 16 December 1263 - 9 May 1280

Coronation 14 September 1261, Bergen

Born 1238

Birthplace Tønsberg

Died 9 May 1280

Place of death Bergen

Buried Bergen Cathedral, Bergen

Consort Ingeborg Eriksdotter (c. 1244-1280s)

Offspring Olav (1262-1267)

Magnus (1264-1264)

Eirik (1268-1299)

Haakon (1270-1319)

Royal House Fairhair

Father Håkon Håkonsson (1204-1263)

Mother Margaret Skuladotter (c. 1208-1270)

Magnus Lagabøte (old Norse Magnús lagabœtir, English Magnus the law-mender) or Magnus Håkonsson (old Norse Magnús Hákonarson) (1238 - 9 May 1280), was king of Norway from 1263 until 1280.

Contents [hide]

1 Early life

2 Reign

2.1 Foreign policy

2.2 Internal policies

3 Death and aftermath

4 Notes

5 References

[edit] Early life

He was the youngest son of king Håkon Håkonsson and his wife Margaret Skuladotter. He was born in Tunsberg and was baptised in May 1238. He spent most of his upbringing in Bergen. In 1257 his older brother Håkon Håkonsson the Young died, leaving Magnus the heir-apparent to the kingdom. His father gave him the title of king the same year. On 11 September 1261, he married the Danish princess Ingeborg, the daughter of the late Danish king Erik Plogpenning, after she was practically abducted by king Håkon's men from the monastery she was living in. The struggle to claim Ingeborg's inheritance from her murdered father later involved Norway in intermittent conflicts with Denmark for decades to come. Magnus and Ingeborg were crowned directly after their marriage, and Magnus was given Ryfylke for his personal upkeep. On 16 December 1263 king Håkon died while fighting the Scottish king over the Hebrides, and Magnus became the ruler of Norway.

[edit] Reign

[edit] Foreign policy

Magnus' rule brought about a change from the somewhat aggressive foreign policy of his father. In 1266 he gave up the Hebrides and the Isle of Man to Scotland, in return for a large sum of silver and a yearly payment, under the Treaty of Perth, by which the Scots at the same time recognised Norwegian rule in the Orkney Islands.[1] In 1269 the Treaty of Winchester cemented good relations with the English king Henry III.[2] Magnus also seems to have had good relations with the Swedish king Valdemar Birgersson, and in the 1260s, the border with Sweden was officially defined for the first time. When Valdemar was deposed by his two brothers and fled to Norway in 1275, this stirred Magnus into gathering a leidang-fleet for the first and only time in his reign. With a large fleet, he met with the new Swedish king Magnus Ladulås to try to bring about a settlement between the two brothers, but without success, Magnus of Sweden would not give in to pressure and the Magnus of Norway retreated without engaging in hostile actions.

[edit] Internal policies

In internal politics, Magnus carried out a great effort to modernise the law-code, which gave him his epithet law-mender. In 1274 he promulgated the new national law, a unified code of laws to apply for the whole country, including the Faroe islands and Shetland. This replaced the different regional laws which had existed before. It was supplemented by a new municipal law (a law for the cities) in 1276, and a slightly modified version was also drawn up for Iceland. A unified code of laws for a whole country was at this time something quite new, which had until then only been introduced in Sicily and Castile. His code introduced the concept that crime is an offense against the state rather than against the individual and thus narrowed the possibilities of personal vengeance. It increased the formal power of the king, making the throne the source of justice. The municipal law gave the cities increased freedom from rural control. A specific section fixed the law of succession to the throne, in accordance with the arrangements laid down by king Håkon Håkonsson in 1260. The royal succession was an important and prickly matter, the last of the civil wars, fought for decades over disputed successions to the throne, having finally ended only in 1240. In 1273 Magnus gave his eldest son, five-year-old Eirik, the name of king, and his younger brother Håkon the title of duke, thus making unequivocally clear what the royal succession would be.

Although Magnus was by all accounts a personally very pious king, his work with the law-codes brought him into conflict with the archbishop, who resisted temporal authority over the church, and sought to preserve the churches influence over the kingdom. In 1277, the Settlement of Tønsberg settled the conflict, with both sides compromising. The church preserved considerable independence in judicial matters, but gave up its old claim that the Norwegian kingdom was a fief under the ultimate authority of the Catholic church.

In cultural terms Magnus continued his father's policy of introducing European courtly culture to Norway. In 1277 he replaced the old Norse titles lendmann and skutilsvein with the European titles baron and riddar (knight), at the same time giving them certain extra privileges and the right to be addressed as lord (herra). Magnus is probably also the first Norwegian king to have named himself using an ordinal number - he called himself Magnus IV. Immediately after his father's death, he commissioned the Icelander Sturla Þórðarson to write his father's saga, or biography. In 1278, he commissioned the same man to write his own saga. The saga of Magnus the lawmender thus became the last of the medieval Norwegian kings' sagas, unfortunately only a short fragment of it has been preserved.

[edit] Death and aftermath

In the spring of 1280, Magnus fell ill in Bergen, and died 9 May. He had already planned to have his son Eirik crowned at midsummer as co-ruler, instead Eirik now took over as sole king at the age of 12. Real power fell to a circle of advisors, prominent among them Magnus' queen Ingeborg. Magnus was remembered as a good ruler, who ruled by law rather than by the sword. Some modern historians have considered him a weak king, for giving up the Hebrides and giving in to demands of the church,[3] but others consider these wise policies, sparing the kingdom unnecessary and unfruitful wars abroad, while preserving stability at home. Magnus was buried in the church of the Franciscan monastery in Bergen, which is since the 16th century the cathedral of Bergen.

[edit] Notes

^ Full original text of the treaty, from Diplomatarium Norvegicum (in Latin)

^ Full original text of the treaty, from Diplomatarium Norvegicum (in Latin)

^ e.g. Oscar Albert Johnsen, Noregsveldets undergang (Kristiania, 1924)

[edit] References

Sturla Þórðarson; translation to English by G.W. Dasent (1894, repr. 1964). The Saga of Hakon and a Fragment of the Saga of Magnus with Appendices. London (Rerum Britannicarum Medii Ævi Scriptores, vol.88.4).

Knut Helle (1974). Norge blir en stat, 1130-1319, pp. 134-146.

Magnus the Law-mender

House of Sverre

Cadet branch of the Fairhair dynasty

Born: 1238 Died: May 9 1280

Regnal titles

Preceded by

Hakon Haakonsson King of Norway

1263-1280 Succeeded by

Eric Magnusson

[hide]v • d • eMonarchs of Norway

Fairhair dynasty

(except *) Harald Fairhair · Eric Bloodaxe · Haakon the Good · Harald Greycloak · Haakon Sigurdsson* · Olaf Tryggvason · Eiríkr Hákonarson (R)* & Sveinn Hákonarson (R)* & Hákon Eiríksson (R)* · Sweyn Forkbeard*†§ · Olaf the Saint · Hákon Eiríksson (R)* · Canute the Great*†§ · Sveinn Álfífuson · Magnus the Good† · Harald Hardrada · Magnus Haraldsson · Olaf Kyrre · Haakon Magnusson & Magnus Barefoot · Olaf Magnusson · Eystein Magnusson · Sigurd the Crusader · Magnus the Blind · Harald Gille · Sigurd Munn · Eystein Haraldsson · Inge Haraldsson · Haakon Herdebrei · Magnus Erlingsson · Sverre Sigurdsson · Haakon Sverresson · Guttorm Sigurdsson · Inge Bårdsson · Haakon Haakonsson · Magnus the Law-mender · Eric Magnusson · Haakon V Magnusson

House of Bjelbo Magnus Ericsson‡ · Haakon VI Magnusson‡ · Olaf IV Haakonsson†

The Kalmar union Margaret†‡ · Eric of Pomerania†‡ · Christopher of Bavaria†‡ · Charles I‡

House of Oldenburg

(Union with Denmark) Christian I† · Hans† · Christian II† · Frederick I† · Christian III† · Frederick II† · Christian IV† · Frederick III† · Christian V† · Frederick IV† · Christian VI† · Frederick V† · Christian VII† · Frederick VI†

Independence of 1814 Christian Frederick†

House of Bernadotte

(Union with Sweden) Charles II (not Bernadotte)‡ · Charles III John‡ · Oscar I‡ · Charles IV‡ · Oscar II‡

House of

Schleswig-Holstein-

Sonderburg-Glücksburg Haakon VII · Olav V · Harald V

(R) Regent · † also Monarch of Denmark · ‡ also Monarch of Sweden · § also Monarch of England

Retrieved from "http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_VI_of_Norway"

---

Konge Magnus Håkonsen was also known as Magnus Lagabøter. He married Ingeborg Eriksdtr Denmark, daughter of konge Erik Valdemarsen plogpenning and Jutta of Saxon. He was born in 1238. He died on 5 Sep 1280.

Ingeborg Eriksdtr Denmark married konge Magnus Håkonsen, son of konge Håkon IV. Håkonsen den gamle and Margrete Skulesdtr. She was born in 1244 at Denmark. She died in 1287 at Norway.

---

Lagabøter - Norges konge. 1238 - 1280

---

Magnus VI Lagaböter (no. Magnus 6 Lagabøte, 'lagförbättraren'), 1238–80, kung av Norge från 1263, son till Håkon IV Håkonsson och gift med Erik Plogpennings dotter Ingeborg. M:s regering är, som tillnamnet anger, minnesvärd främst för en omfattande rikslagstiftning: landslagen 1274–76, stadslagen 1276, revisionen av tronföljdslagen och en ny hirdstadga (med ökade rättigheter för stormännen) 1273 samt uppgörelsen mellan kyrka och stat i Tønsberg 1277. Den norska utrikespolitiken var under M:s tid mestadels fredlig. Han avstod 1266 Hebriderna och Isle of Man till den skotske kungen mot ekonomiskt vederlag, och 1267 knöts Orkney- och Shetlandsöarna fastare till Norge. Relationerna till Sverige försämrades dock efter Valdemar Birgerssons avsättning 1275. Far till Erik Magnusson (Prästhatare) och Håkon V Magnusson.

---

Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm

Norsk biografisk leksikon (http://www.snl.no/.nbl_biografi/Magnus_6_H%C3%A5konsson_Lagab%C3%B8...):

Magnus 6 Håkonsson Lagabøte, død 9. mai 1280, dødssted Bergen, begr. i fransiskanernes Olavskirke der, Født våren 1238 (døpt 35.) i Tønsberg, Vestfold. Konge. Foreldre: Kong Håkon 4 Håkonsson (1204–63) og dronning Margrete Skulesdatter (ca. 1210–1270). Gift 11.9.1261 med Ingeborg Eriksdatter (ca. 1244–1287). Far til Eirik 2 Magnusson (1268–99) og Håkon 5 Magnusson (1270–1319); bror til Håkon Håkonsson Unge (1232–57) og Kristin Håkonsdatter (1232–64).

Kong Magnus ble i ettertiden kalt Lagabøte (lovbøteren), fordi han stod i spissen for det mest omfattende lovgivningsarbeidet noen regjering har gjennomført i Norge. Dette arbeidet var et ledd i en enhetlig freds- og stabiliseringspolitikk som skiller Magnus' regjeringsstid ut fra tiden før og etter og i høy grad må skyldes hans personlige utforming av kongerollen.

I oppveksten, som Magnus for det meste tilbrakte i Bergen, må han ha fått god boklig opplæring, og den skotske Lanercost-krøniken forteller at han som konge var en flittig tilhører til undervisningen i teologi i byens fransiskanerskole. Som faren og den eldre broren var han litterært interessert og førte videre deres arbeid med å skape en oversatt norsk hofflitteratur. Etter farens død satte han islendingen Sturla Tordsson, Snorre Sturlasons brorsønn, i gang med å skrive hans store saga og gav ham tilgang til kongelig arkivmateriale i kongsgården i Bergen. Mot slutten av 1270-årene gav han Sturla i oppdrag å sette sammen sin egen saga “etter brev og sitt eget råd” (Sturlunga saga). Det er bare bevart to pergamentblad av denne sagaen, men litt mer av innholdet er kjent indirekte, gjennom opplysninger i islandske annaler som er hentet derfra.

I Håkons saga finnes noen glimt fra Magnus' barne- og ungdomsår, bl.a. roses han for at han 15 år gammel holdt en voksen tale for alderen og snarrådig slukket en brann på et av kongsskipene. Hans først kjente opptreden i regjeringskretsen var som vitne ved kong Håkons freds- og handelsavtale med Lübeck i Bergen 1250. Faren begynte tidlig å arbeide for et utenrikspolitisk gunstig giftermål for sønnen. Etter forgjeves fremstøt mot døtre av den danske kong Abel (1251) og den engelske kong Henrik 3 (1259) endte det med at Magnus 1261 ektet Ingeborg, datter til den myrdede danskekongen Erik Plovpenning, som Håkon nærmest lot bortføre til Norge.

Kong Håkons kroning 1247 innebar at pavekirken anerkjente et arvelig kongedømme innen hans ætt, basert på prinsippet om ekte byrd. Men kongen hadde to ektefødte sønner, den eldre Håkon Unge, som var tatt til medkonge 1240 under Skule Bårdssons opprør, og Magnus. Ifølge Håkons saga var det på tale å gjøre Magnus til hertug over en tredjedel av landet, men kong Håkon fant det (ifølge Magnus?) vanskelig å foreta et endelig skifte mellom sine to sønner. Problemet løste seg da Håkon Unge døde 1257. Samme år lot kong Håkon Magnus ta til konge på Öckerö utenfor munningen av Göta älv, for at landet ikke skulle være kongeløst mens han var på leidangsferd til Danmark.

Magnus ble hyllet på Øyrating året etter og fikk inntektene av Rygjafylke til sitt underhold. Der satt han tidvis i Stavanger, og det ser ut til at han på Utstein begynte å bygge ut et kongsgårdsanlegg som senere ble overtatt av augustinerne i Olavsklosteret i Stavanger. Magnus feiret bryllup med Ingeborg Eriksdatter i kongsgården i Bergen 1261, og begge ble kronet etterpå. Til bryllupsfesten stod “Steinhallen” (Håkonshallen) ferdig. Som medkonge (rex iunior) opptrådte Magnus ved farens side i viktige regjeringshandlinger, og da Håkon la ut på sitt store vesterhavstog 1263, overlot han ledelsen av riksstyringen til Magnus.

Da meldingen om Håkons død på Orknøyene kom til Norge våren 1264, og Magnus begynte å styre som enekonge, viste det seg snart at han stod for en annen utenrikspolitikk enn den ekspansive og tidvis aggressive linjen som faren hadde fulgt. Han fortsatte Håkons oppbygging av et diplomatisk apparat av til dels spesialiserte sendemenn og brukte det ikke bare til å utveksle brev og gaver med de fremste herskerne i Vest-Europa. Gjennom fredsslutningen i Perth 1266 avstod han Suderøyene (Hebridene) og Man til den skotske kongen mot en betaling på 4000 mark sterling over fire år og en “evig” årsavgift på 100 mark. Til gjengjeld trygget han det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland og sikret det ytterligere gjennom en avtale med orknøyjarlen Magnus året etter. Forholdet til den engelske krone var kjølnet under kong Håkon, men de nære forbindelsene ble gjenopprettet gjennom en freds- og handelstraktat 1269.

I Danmark hadde dronning Ingeborg krav på arv etter faren. Håkon hadde fremmet dette kravet aktivt, men selv om arvesaken forble uløst, lot Magnus det aldri komme til brudd med den danske kongemakten. Det fredelige forholdet til Sverige fra farens dager varte ved, og den første kjente grenseoppgangen mellom de to rikene fant trolig sted i 1260-årene. Det oppstod en ny situasjon i nordisk politikk da den svenske hertug Magnus Birgersson slo broren kong Valdemar med dansk hærhjelp 1275 og tok kongsnavn. Kong Magnus søkte forgjeves å megle i striden til fordel for kong Valdemar, men hans fortsatte tilknytning til den detroniserte svenskekongen og hans krets førte ikke til noen åpen konflikt med den alliansen av de regjerende svenske og danske kongehusene som nå tok form.

I forholdet til de tyske kjøpmennene som var begynt å sitte fast i Bergen i 1250-årene, oppstod det spenninger da Byloven av 1276 fastslo likhet mellom innfødte og utlendinger med hensyn til å bære offentlige byrder i byen. Tyskerne var heller ikke fornøyd med den rettssikkerheten de nøt i Norge. Forhandlinger mellom kong Magnus og utsendinger fra Lübeck resulterte 1278 i et kongebrev som gav tysktalende kjøpmenn visse rettslige og økonomiske “immuniteter”, bl.a. de første, beskjedne rettighetene fremfor innfødte og andre utenlandske kjøpmenn.

Også innad førte kong Magnus en freds- og stabiliseringspolitikk. I slutten av farens regjeringstid var det definitivt blitt klart at de eldre norske landskapslovene ikke hadde holdt følge med den rettslige og politiske utviklingen i landet. Kong Håkon hadde satt i gang arbeidet med gjennomgripende lovreformer, og Magnus hadde stått ved hans side. Dette arbeidet ble ført videre i langt bredere omfang og i to hovedetapper. Frem til 1268 ble Gulatingsloven og den felles østnorske lovboken for Eidsivatingslag og Borgartingslag revidert. I neste omgang ble den samlende Landsloven utarbeidet for de norske landdistriktene. Den forelå ferdig 1274 og kom senere til å gjelde på Færøyene, Shetland og Orknøyene. Landsloven ble 1276 fulgt av Byloven, som i utgangspunktet siktet mot å regulere forholdene i Bergen, men som snart ble gjort gjeldende i alle de større norske byene. Til de to etappene i det norske lovarbeidet svarte de islandske lovbøkene Járnsíða (1271) og Jónsbók (1281). En gang i årene 1273–77 ble det også satt sammen en ny Hirdskrå, som regulerte de håndgangne menns organisasjon, rettigheter og plikter.

Sentrum for lovarbeidet var kongsgården i Bergen, som fikk sin hovedstadsfunksjon fra Håkon Håkonssons dager styrket under Magnus. Blant de kongelige rådgiverne kan vi med sannsynlighet peke ut stallaren og fehirden Audun Hugleiksson, kanslerne Askatin og Tore Håkonsson og den kongelige biografen Sturla Tordsson. Slike rettskyndige hjelpere var en nødvendig forutsetning for lovreformene. Men ut fra det personlige preg Magnus satte på andre sider av rikspolitikken, gjorde han seg nok også gjeldende i ledelsen av lovarbeidet. Formelt var det allmuen som bad kongen om rettsforbedringer. Lagtingene “dømte” sine lovbøker i kongens varetekt for at han skulle “skipe” dem på en ny og bedre måte og fikk dem til slutt overlatt til endelig “lovtak”. Men i virkeligheten kom alt initiativ fra den sentrale regjeringskretsen med Magnus i spissen. Bonderepresentantenes tilslutning til nye lovbestemmelser på riksmøter i Bergen 1271 og 1273 og deres endelige lovvedtak på lagtingene innebar liten reell innflytelse, men hadde betydning fordi den bandt folk rundt i landet til lovendringene og forankret dem i folkemeningen.

Landsloven er et av de aller eldste europeiske eksemplene på en felles rett for et helt kongerike. Ved siden av Landsloven fantes ennå bare to andre offisielle rikslovbøker, Fredrik 2s romerrettsinspirerte lovbok for kongeriket Sicilia fra 1231 og Alfonso 10s lovbok for Castilla, litt eldre enn Landsloven. Landsloven gir seg ut for å være sammensatt av det kongen fant best i landets gamle lovbøker, mest fra Gulatingsloven. Men den inneholder også mye nytt. Den endret forskjellige sosialgruppers personlige rett, odelsretten, leilendingenes vilkår, arve- og ekteskapsordningen og strafferetten. På det siste feltet vant bl.a. prinsippet om subjektiv skyld frem i forhold til det gamle kollektive ætteansvaret, slik at hevndrap på slektninger av drapsmenn og sårvoldere ble forbudt.

Loven inneholder også vidtrekkende nye bestemmelser om den kongelige lokalforvaltningen, tingordningen og rettshåndhevingen i sin alminnelighet. I fortsettelse av kong Håkons “nye lov” fra 1260 fremstiller den kongen som den egentlige lovgiveren i riket, i samråd med en regjeringskrets av “gode menn”, og setter ham dertil “over loven” som den øverste dommer i riket. Tilsvarende endringer preger Byloven av 1276, som dessuten grep sterkt regulerende inn i byenes økonomiske liv. Begge disse lovbøkene er preget av en mer skriftlig og resonnerende juridisk uttrykksmåte og en sterkere systematikk enn de gamle landskapslovene. Påvirkningen fra romersk og kanonisk rett er merkbar.

I Magnus Lagabøte fant kirken en personlig from konge. Han samarbeidet nært med landets biskoper, trakk dem inn som rådgivere i lovgivning og annen regjeringsvirksomhet og brukte dem sammen med medlemmer av domkapitlene og tiggerordnene (dominikanere og fransiskanere) i viktige diplomatiske oppdrag. Han bygde ut den kongelige kapellorganisasjonen uten å insistere på den reelt avgjørende retten til å presentere geistlige til stillinger der. Det ser ut til at han i høyere grad enn faren betraktet kapellene som fromme stiftelser; bl.a. knyttet han fattighospitaler til noen av dem. Når han gjorde Apostelkirken i kongsgården i Bergen til et kollegiatkapell (med et prestekollegium under ledelse av en prost), tyder det likevel på at han i likhet med faren var opptatt av å bygge ut en geistlighet som skulle tjene kongen religiøst og administrativt. Han hadde et særlig nært forhold til fransiskanerne i Bergen. De ble rundelig betenkt i hans testament, slik de ble i stand til å bygge opp igjen sin klosterkirke (den nåværende domkirken) etter en brann 1270. Det var her Magnus valgte seg gravplass.

Da kirken fikk en ny og pågående leder i erkebiskop Jon Raude, ble Magnus' kirkevennlige holdning satt på prøve. Han mente at prinsipielt var lovgivning om kirke og kristendom en sak for konge og biskoper i fellesskap, og i samsvar med dette ble kristenrettene revidert sammen med resten av lovbøkene for Gulatingslag og de østnorske lovområdene i 1260-årene. Men da turen 1269 kom til Frostatingsboken, fikk erkebiskop Jon på Frostatinget forpurret at kongen fikk hånd om kristenretten. Han hevdet at den var et rent kirkelig anliggende og utformet på egen hånd en trøndersk kristenrett i ren kanonisk ånd. Oppmuntret av erkebiskopen gjorde biskop Arne av Skålholt det samme på Island. Kong Magnus reagerte skarpt på dette og godtok visstnok aldri erkebiskop Jons kristenrett. Men han ville på den annen side ikke gå videre med kristenrettslovgivningen på egen hånd, og dermed kom både Landsloven av 1274 og Byloven av 1276 til å mangle dette lovstoffet.

Noe åpent brudd med erkebiskop Jon lot Magnus det ikke komme til. Jon og de øvrige biskopene samarbeidet fortsatt med kongen i det verdslige lovarbeidet på riksmøtene i Bergen 1271 og 1273, og erkebiskopen stilte seg ved den siste anledningen bak kongens beslutning om å gi konge- og hertugnavn til sine to sønner, Eirik og Håkon.

På 1273-møtet gikk kong Magnus til gjengjeld langt i å imøtekomme erkebiskop Jons ønske om et alminnelig oppgjør mellom kongedømme og kirke. Resultatet var et konkordat, en overenskomst som klarere og på bredere basis enn noensinne før og senere i middelalderen trakk opp grensene mellom kongemakt og kirkemakt i Norge. Kirken fikk nærmere definert sin domsmyndighet i saker den oppfattet som sine, den ble innvilget økt skattefrihet og fikk for øvrig stadfestet eldre rettigheter det hadde stått strid om under kong Sverre. Bergenskonkordatet ble likevel gjort avhengig av en pavelig stadfesting som erkebiskop Jon sørget for å knytte betingelser til under generalkonsilet i Lyon 1274: Et eventuelt kongelig brudd på konkordatet skulle føre til at rettigheter Jon hadde krevd i henhold til en kirkelig tolkning av tronfølgeloven av 1163, og deretter gitt avkall på, skulle tre i kraft på ny. Biskopene skulle da ha “første stemme” ved kongevalg, og kongens krone skulle ofres til St. Olav som tegn på hans og rikets underkastelse.

Denne gang spente erkebiskop Jon buen for høyt. Kongens velvilje mot kirken fikk ham ikke til å gå på akkord med den høyhet og de rettigheter han mente tilkom hans arvelige kongedømme som en embetsmakt innstiftet av Gud, sideordnet med kirken på jorden. Bergenskonkordatet trådte ikke i kraft og ble tatt opp til ny drøfting på et riksmøte i Tønsberg 1277. Her ble “sættargjerden” (overenskomsten) vedtatt på ny med visse presiserende utdypinger og mindre endringer, enkelte i kongedømmets favør. Denne gang trådte den i kraft uten pavelig godkjenning og nedverdigende betingelser for kongedømmet. Til gjengjeld fikk kongen riksmøtet med på å gi kirken fordel av et nytt og mer detaljert tienderegulativ, og han økte senere samme år erkebiskopens sakøreinntekter (bøter og konfiskasjoner).

Etter at Magnus i begynnelsen av sin eneregjering hadde satt til side en stormannsfraksjon som var imot avståelsen av Suderøyene og Man, møtte han etter alt å dømme ingen alvorlig opposisjon innenfor hirdaristokratiet, verken mot sin fredspolitikk utad eller sine innrømmelser til kirken. I Hirdskråen ble de håndgangne menn organisert som et kongelig tjenestekorps med særlige plikter og rettigheter. 1277 endret kongen deres titulatur etter europeisk mønster: Den høyste rangklassen, lendmennene, skulle heretter kalles baroner, skutilsveinene i neste rangklasse riddere, og begge klassene skulle tituleres som herrer. Samtidig eller kort før ble de håndgangne menn privilegert gjennom en begrenset skattefrihet. Verdslig rang i samfunnet ble nå langt på vei identisk med hirdrang.

Rikspolitikken endret seg brått etter at kong Magnus døde av sykdom 1280. I biskop Arnes saga heter det at “det gikk skjevt med styringen [...] da den bjarte landets lampe var sluknet som kong Magnus var”. Baronene og hirdembetsmennene som hadde godtatt innrømmelsene til kirken 1277, angrep disse innrømmelsene da de kom til makten som formynderregjering for den unge Eirik Magnusson. Samtidig grep de tilbake til den aktive og tidvis aggressive linjen i norsk utenrikspolitikk fra Håkon Håkonssons dager. Det politiske omslaget viser tydelig at Magnus' personlige innflytelse på riksstyringen hadde vært sterk. Tronskiftet 1280 er et skoleeksempel på den betydning kongens person hadde innenfor tidens politiske system.

Kilder og litteratur

RN, bd. 1–2

NgL, bd. 2 og 4

Håkon Håkonssons saga

Magnus Lagabøtes saga

Biskop Arnes saga

Sturlunga saga

Isl.Ann.

Chronicon de Lanercost, utg. ved J. Stevenson, Edinburgh 1839

NFH, del 4, bd. 1

H. Koht: biografi i NBL1, bd. 9, 1940

J. A. Seip: Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon, 1942

N. Bjørgo: “Om skriftlege kjelder for Hákonar saga”, i HT, bd. 46, 1967, s. 185–229

K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972

d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, bd. 3 av K. Mykland m.fl. (red.): Handbok i Norges historie, 1974

L. Holm-Olsen: “Middelalderens litteratur i Norge”, i NLH/Beyer, bd. 1, 1975

S. Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, 1976

K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, 1982

N. Bjørgo: “800–1536. Makt og avmakt”, i Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1, 1995

K. Helle: “Olavskirken 1250–1350 – sognekirke og kongelig kapell”, i S. I. Langhelle og B. Lindanger (red.): Kongskyrkje ved Nordvegen, 1999

d.s.: “Opptakten til de nordiske unioner i senmiddelalderen”, i Forum Medievale 4, 2002, s. 3–31

Portretter m.m.

Portretthode (stein) av ukjent kunstner, etter 1272, i koret, Stavanger domkirke

Portrett (illuminert initial, helfigur) i Magnus Lagabøtes Landslov (Codex Hardenbergianus), 1274, i Det kgl. Bibliotek, København (Gl. Kgl. Saml. 1154 fol.); gjengitt i ANH, bd. 3, 1995, s. 184

Avtrykk av Magnus Lagabøtes kongssegl finnes på en rekke dokumenter, bl.a. på kongens vernebrev til kannikene i Nidaros 1265, i RA, Oslo; gjengitt i ANH, bd. 3, 1995, s. 174

Wikipedia (http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Lagab%C3%B8te):

Magnus Lagabøte (Magnus VI) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263 – 1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger.

Magnus var sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Magnus fikk kongsnavn allerede i 1257 og hadde regjert sammen med faren i flere år da kong Håkon la ut på et storstilt krigstokt mot Skottland, men som endte i ulykke, både for krigen og for kongen. Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge ved farens død kom det intet brudd i den politiske kontinuiteten, og han ble kronet i 1261. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Innhold [skjul]

1 Ny utenrikspolitikk

2 «Lovforbedreren»

3 Hindringer i Norden

4 Nyvinninger

5 Magnus dør

6 Stamtavle

7 Eksterne lenker

Ny utenrikspolitikk [rediger]

Kong Magnus brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (se Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt mens forholdet til Skottland var mer tvetydig ettersom det skotske riksstyret etter 1270 ikke oppfylte de betalinger de etter Perth-traktaten hadde forpliktet seg til, men Magnus unnlot å presse på, og på slutten av hans liv, kort tid før 1280, ønsket han å bedre forholdet. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander III, Margareta, var første steg.

«Lovforbedreren» [rediger]

Side fra Magnus Lagabøte's landslov. Eksemplar fra ca.1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.Tilnavnet «Lagabøte», det vil si «Lovforbedreren», fikk han fordi han «bøtte» på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Hindringer i Norden [rediger]

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Nyvinninger [rediger]

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Magnus dør [rediger]

I mai 1280 dør den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Tronfølgeren er Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket

---

Konge av Norge 1263 - 1280.

Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.

Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.

   Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.

Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift.
Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll.
Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.
Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.
Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid.
Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.
For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.
En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.
Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen.
Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side».
Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig.
Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter.
Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.
Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen.
Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar.
Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden.
Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen.
Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk.
Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre.
Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon.
Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte.
Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319.
Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter.
Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310.
Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp.
Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.
Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen.

Tekst: Tore Nygaard

Kilder:

Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 454; Bind 15, side 173. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 139-141, 148-156. Norsk Biografisk Leksikon, Bind IX (1940), side 36-40. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 829. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52.

---

http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Lagab%C3%B8te

Magnus Lagabøte (Magnus VI) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263 – 1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger.

Magnus var sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Magnus fikk kongsnavn allerede i 1257 og hadde regjert sammen med faren i flere år da kong Håkon la ut på et storstilt krigstokt mot Skottland, men som endte i ulykke, både for krigen og for kongen. Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge ved farens død kom det intet brudd i den politiske kontinuiteten, og han ble kronet i 1261. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold................

.................

I mai 1280 dør den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Tronfølgeren er Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

---

Wikipedia:

http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_H%C3%A5konsson

Magnus VI Lagaböter

Från Wikipedia

Hoppa till: navigering, sök

Magnus VI:s huvud avbildad i sten. Avbildningen finns i Stavangers domkyrka

Magnus VI (Håkonsson) Lagaböter, Magnus Lagaböte, född 1 maj 1238, död 9 maj 1280, kung av Norge från december 1263 till sin död.

Son till Håkon IV Håkonsson.

Gift med Ingeborg Eriksdotter 1261.

Barn [redigera]

   * Erik 1268-1299

* Håkon 1270-1319
Företrädare:

Håkon IV Håkonsson Norska regenter

1263-1280 Efterträdare:

Erik II Magnusson

--------------------------------------------------------------------------------

http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Lagab%C3%B8te

Magnus Lagabøte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Magnus VI Lagabøte

Konge av Norge

Magnus Lagabøte

Navn: Magnus Håkonsson

Regjeringstid: 1263 – 1280

Født: 1. mai 1238

Død: 9. mai 1280

Foreldre: Håkon Håkonsson

Ektefelle‍(r): Ingeborg Eriksdatter

Barn:

   * Eirik

* Håkon
Magnus Lagabøte (Magnus VI) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263 – 1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger.

Magnus var sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Magnus fikk kongsnavn allerede i 1257 og hadde regjert sammen med faren i flere år da kong Håkon la ut på et storstilt krigstokt mot Skottland, men som endte i ulykke, både for krigen og for kongen. Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge ved farens død kom det intet brudd i den politiske kontinuiteten, og han ble kronet i 1261. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

Innhold

[skjul]

   * 1 Ny utenrikspolitikk

* 2 «Lovforbedreren»
* 3 Hindringer i Norden
* 4 Nyvinninger
* 5 Magnus dør
* 6 Stamtavle
* 7 Eksterne lenker
Ny utenrikspolitikk [rediger]

Kong Magnus brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (se Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt mens forholdet til Skottland var mer tvetydig ettersom det skotske riksstyret etter 1270 ikke oppfylte de betalinger de etter Perth-traktaten hadde forpliktet seg til, men Magnus unnlot å presse på, og på slutten av hans liv, kort tid før 1280, ønsket han å bedre forholdet. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander III, Margareta, var første steg.

«Lovforbedreren» [rediger]

Side fra Magnus Lagabøte's landslov. Eksemplar fra ca.1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.

Tilnavnet «Lagabøte», det vil si «Lovforbedreren», fikk han fordi han «bøtte» på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norge ble dermed det andre landet i Europa, etter Kastilla (Castilla), med en lov som gjaldt for hele riket. Tidligere hadde hver landsdel hatt hver sin landskapslov.

Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at Magnus også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom nasjonen på den ene side og kirkens egenrådighet på den andre siden, som imidlertid endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Hindringer i Norden [rediger]

Til tross for stabiliseringspolitikken i vest og innad i riket var forholdet til de nordiske naboland mer problematisk. Det uløste spørsmålet om Plogpenningsdøtrenes arv holdt seg, men en pragmatisk konge av Magnus' støpning styrte riket trygt fra krig med Danmark. På 1270-tallet forsøkte han å megle i tronstriden i Sverige, men vant ikke fram.

Nordtyske handelsbyer var misfornøyde med at Byloven av 1276 behandlet utlendinger på lik linje med nordmenn. Magnus styrte igjen inn i et kompromiss som tillot gjestende handelsmenn en viss form for immunitet i Norge fra 1278.

Nyvinninger [rediger]

Med den aktive utenrikspolitikken som Magnus førte, ble det for første gang bygget opp et norsk diplomatisk apparat med sendebud og brevveksling og gaver til utenlandske fyrster og kongehus. Diplomatiet førte til framveksten av en gruppe språkmektige og skriveføre menn. En viktig person her ble Lodin Lepp.

Han reformerte den tradisjonelle leidangen ved å bygge ut en profesjonell hær som i antall besto av 1200 mann. Styrken var ikke stående, men var en hurtigmobiliserende enhet. I en krigssituasjon ville antallet være større. Bruken av en elitestyrke førte også til at en ny sosial klasse av våpenføre menn oppstod.

Framsiden og baksiden av kong Magnus Håkonsons segl fra 1265. Tegning i Rigsarkivet i København, 860, Håndskriftssamlingen I, Terkel Klevenfeldt (1710–1777), Dokumenter vedr adelige familier, pakke 48.

Foto: Arne Kvitrud, 2009

Magnus dør [rediger]

I mai 1280 dør den store reformatoren i Norge, 42 år gammel. Tronfølgeren er Eirik Magnusson, kun 12 år gammel. Magnus Lagabøtes død ble, som ved faren Håkon Håkonssons død, et vendepunkt for den norske politikken både innad og utad i riket.

Forgjenger:

Håkon IV  	Konge av Norge

(1263–1280)

Etterfølger:

Eirik II 

Stamtavle [rediger]

Magnus Lagabøtes stamtavle i tre generasjoner

Magnus Lagabøte

Far:

Håkon IV Håkonsson

Farfar:

Håkon III Sverresson Farfars far:

Sverre Sigurdsson

Farfars mor:

Astrid Roesdatter

Farmor:

Inga fra Varteig Farmors far:

Inge?

Farmors mor:

(?)

Mor:

Margrete Skulesdatter Morfar:

Skule Bårdsson Morfars far:

Bård Guttormsson

Morfars mor:

Ragni Erlingsdatter

Mormor:

Ragnhild Jonsdatter Mormors far:

Jon Torbergsson

Mormors mor:

Ragnhild Erlingsdatter

Eksterne lenker [rediger]

   * Magnus Lagabøtes Landslov og Bylov utgitt i Norges gamle Love bind 2

---

Magnus VI of Norway

From Wikipedia, the free encyclopedia

Magnus Lagabøte (old Norse Magnús lagabœtir, English Magnus the law-mender) or Magnus Håkonsson (old Norse Magnús Hákonarson) (1238 - 9 May 1280), was king of Norway from 1263 until 1280.

Early life

He was the youngest son of king Håkon Håkonsson and his wife Margaret Skuladotter. He was born in Tunsberg and was baptised in May 1238. He spent most of his upbringing in Bergen. In 1257 his older brother Håkon Håkonsson the Young died, leaving Magnus the heir-apparent to the kingdom. His father gave him the title of king the same year. On 11 September 1261, he married the Danish princess Ingeborg, the daughter of the late Danish king Erik Plogpenning, after she was practically abducted by king Håkon's men from the monastery she was living in. The struggle to claim Ingeborg's inheritance from her murdered father later involved Norway in intermittent conflicts with Denmark for decades to come. Magnus and Ingeborg were crowned directly after their marriage, and Magnus was given Ryfylke for his personal upkeep. On 16 December 1263 king Håkon died while fighting the Scottish king over the Hebrides, and Magnus became the ruler of Norway.

[edit]Reign

[edit]Foreign policy

Magnus' rule brought about a change from the somewhat aggressive foreign policy of his father. In 1266 he gave up the Hebrides and the Isle of Man to Scotland, in return for a large sum of silver and a yearly payment, under the Treaty of Perth, by which the Scots at the same time recognised Norwegian rule in the Orkney Islands.[1] In 1269 the Treaty of Winchester cemented good relations with the English king Henry III.[2] Magnus also seems to have had good relations with the Swedish king Valdemar Birgersson, and in the 1260s, the border with Sweden was officially defined for the first time. When Valdemar was deposed by his two brothers and fled to Norway in 1275, this stirred Magnus into gathering a leidang-fleet for the first and only time in his reign. With a large fleet, he met with the new Swedish king Magnus Ladulås to try to bring about a settlement between the two brothers, but without success, Magnus of Sweden would not give in to pressure and the Magnus of Norway retreated without engaging in hostile actions.

[edit]Internal policies

In internal politics, Magnus carried out a great effort to modernise the law-code, which gave him his epithet law-mender. In 1274 he promulgated the new national law, a unified code of laws to apply for the whole country, including the Faroe islands and Shetland. This replaced the different regional laws which had existed before. It was supplemented by a new municipal law (a law for the cities) in 1276, and a slightly modified version was also drawn up for Iceland. A unified code of laws for a whole country was at this time something quite new, which had until then only been introduced in Sicily and Castile. His code introduced the concept that crime is an offense against the state rather than against the individual and thus narrowed the possibilities of personal vengeance. It increased the formal power of the king, making the throne the source of justice. The municipal law gave the cities increased freedom from rural control. A specific section fixed the law of succession to the throne, in accordance with the arrangements laid down by king Håkon Håkonsson in 1260. The royal succession was an important and prickly matter, the last of the civil wars, fought for decades over disputed successions to the throne, having finally ended only in 1240. In 1273 Magnus gave his eldest son, five-year-old Eirik, the name of king, and his younger brother Håkon the title of duke, thus making unequivocally clear what the royal succession would be.

Although Magnus was by all accounts a personally very pious king, his work with the law-codes brought him into conflict with the archbishop, who resisted temporal authority over the church, and sought to preserve the churches influence over the kingdom. In 1277, the Settlement of Tønsberg settled the conflict, with both sides compromising. The church preserved considerable independence in judicial matters, but gave up its old claim that the Norwegian kingdom was a fief under the ultimate authority of the Catholic church.

In cultural terms Magnus continued his father's policy of introducing European courtly culture to Norway. In 1277 he replaced the old Norse titles lendmann and skutilsvein with the European titles baron and riddar (knight), at the same time giving them certain extra privileges and the right to be addressed as lord (herra). Magnus is probably also the first Norwegian king to have named himself using an ordinal number - he called himself Magnus IV. Immediately after his father's death, he commissioned the Icelander Sturla Þórðarson to write his father's saga, or biography. In 1278, he commissioned the same man to write his own saga. The saga of Magnus the lawmender thus became the last of the medieval Norwegian kings' sagas, unfortunately only a short fragment of it has been preserved.

[edit]Death and aftermath

In the spring of 1280, Magnus fell ill in Bergen, and died 9 May. He had already planned to have his son Eirik crowned at midsummer as co-ruler, instead Eirik now took over as sole king at the age of 12. Real power fell to a circle of advisors, prominent among them Magnus' queen Ingeborg. Magnus was remembered as a good ruler, who ruled by law rather than by the sword. Some modern historians have considered him a weak king, for giving up the Hebrides and giving in to demands of the church,[3] but others consider these wise policies, sparing the kingdom unnecessary and unfruitful wars abroad, while preserving stability at home. Magnus was buried in the church of the Franciscan monastery in Bergen, which is since the 16th century the cathedral of Bergen.

[edit]Notes

^ Full original text of the treaty, from Diplomatarium Norvegicum (in latin)

^ Full original text of the treaty, from Diplomatarium Norvegicum (in latin)

^ e.g. Oscar Albert Johnsen, Noregsveldets undergang (Kristiania, 1924)

[edit]References

Sturla Þórðarson; translation to English by G.W. Dasent (1894, repr. 1964). The Saga of Hakon and a Fragment of the Saga of Magnus with Appendices. London (Rerum Britannicarum Medii Ævi Scriptores, vol.88.4).

Knut Helle (1974). Norge blir en stat, 1130-1319, pp. 134-146.

---

Magnus Lagabøte (old Norse Magnús lagabœtir, English Magnus the law-mender) or Magnus Håkonsson (old Norse Magnús Hákonarson) (1238 - 9 May 1280), was king of Norway from 1263 until 1280.

He was the youngest son of king Håkon Håkonsson and his wife Margaret Skuladotter. He was born in Tunsberg and was baptised in May 1238. He spent most of his upbringing in Bergen. In 1257 his older brother Håkon Håkonsson the Young died, leaving Magnus the heir-apparent to the kingdom. His father gave him the title of king the same year. On 11 September 1261, he married the Danish princess Ingeborg, the daughter of the late Danish king Erik Plogpenning, after she was practically abducted by king Håkon's men from the monastery she was living in. The struggle to claim Ingeborg's inheritance from her murdered father later involved Norway in intermittent conflicts with Denmark for decades to come. Magnus and Ingeborg were crowned directly after their marriage, and Magnus was given Ryfylke for his personal upkeep. On 16 December 1263 king Håkon died while fighting the Scottish king over the Hebrides, and Magnus became the ruler of Norway.

Magnus' rule brought about a change from the somewhat aggressive foreign policy of his father. In 1266 he gave up the Hebrides and the Isle of Man to Scotland, in return for a large sum of silver and a yearly payment, under the Treaty of Perth, by which the Scots at the same time recognised Norwegian rule in the Orkney Islands. In 1269 the Treaty of Winchester cemented good relations with the English king Henry III. Magnus also seems to have had good relations with the Swedish king Valdemar Birgersson, and in the 1260s, the border with Sweden was officially defined for the first time. When Valdemar was deposed by his two brothers and fled to Norway in 1275, this stirred Magnus into gathering a leidang-fleet for the first and only time in his reign. With a large fleet, he met with the new Swedish king Magnus Ladulås to try to bring about a settlement between the two brothers, but without success, Magnus of Sweden would not give in to pressure and the Magnus of Norway retreated without engaging in hostile actions.

Internal policies

In internal politics, Magnus carried out a great effort to modernise the law-code, which gave him his epithet law-mender. In 1274 he promulgated the new national law, a unified code of laws to apply for the whole country, including the Faroe islands and Shetland. This replaced the different regional laws which had existed before. It was supplemented by a new municipal law (a law for the cities) in 1276, and a slightly modified version was also drawn up for Iceland. A unified code of laws for a whole country was at this time something quite new, which had until then only been introduced in Sicily and Castile. His code introduced the concept that crime is an offense against the state rather than against the individual and thus narrowed the possibilities of personal vengeance. It increased the formal power of the king, making the throne the source of justice. The municipal law gave the cities increased freedom from rural control. A specific section fixed the law of succession to the throne, in accordance with the arrangements laid down by king Håkon Håkonsson in 1260. The royal succession was an important and prickly matter, the last of the civil wars, fought for decades over disputed successions to the throne, having finally ended only in 1240. In 1273 Magnus gave his eldest son, five-year-old Eirik, the name of king, and his younger brother Håkon the title of duke, thus making unequivocally clear what the royal succession would be.

Although Magnus was by all accounts a personally very pious king, his work with the law-codes brought him into conflict with the archbishop, who resisted temporal authority over the church, and sought to preserve the churches influence over the kingdom. In 1277, the Settlement of Tønsberg settled the conflict, with both sides compromising. The church preserved considerable independence in judicial matters, but gave up its old claim that the Norwegian kingdom was a fief under the ultimate authority of the Catholic church.

In cultural terms Magnus continued his father's policy of introducing European courtly culture to Norway. In 1277 he replaced the old Norse titles lendmann and skutilsvein with the European titles baron and riddar (knight), at the same time giving them certain extra privileges and the right to be addressed as lord (herra). Magnus is probably also the first Norwegian king to have named himself using an ordinal number - he called himself Magnus IV. Immediately after his father's death, he commissioned the Icelander Sturla Þórðarson to write his father's saga, or biography. In 1278, he commissioned the same man to write his own saga. The saga of Magnus the lawmender thus became the last of the medieval Norwegian kings' sagas, unfortunately only a short fragment of it has been preserved.

Death and aftermath

In the spring of 1280, Magnus fell ill in Bergen, and died 9 May. He had already planned to have his son Eirik crowned at midsummer as co-ruler, instead Eirik now took over as sole king at the age of 12. Real power fell to a circle of advisors, prominent among them Magnus' queen Ingeborg. Magnus was remembered as a good ruler, who ruled by law rather than by the sword. Some modern historians have considered him a weak king, for giving up the Hebrides and giving in to demands of the church, but others consider these wise policies, sparing the kingdom unnecessary and unfruitful wars abroad, while preserving stability at home. Magnus was buried in the church of the Franciscan monastery in Bergen, which is since the 16th century the cathedral of Bergen.

---

http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_VI_of_Norway

---

Magnus VI Håkonsson Lagaböte af Norge (1238 - 1280) Äktenskap med Ingegorg Eriksdotter af Danmark(ca. 1244-1287) år 1261 i Bergen, Norge (Källa: Capppelen´s Norges Historie) Hon var dotter till Konung Erik IV Valdemarsson Plogpenning av Danmark (1241-1250 och Drottning Jutta av Sacksen.

Hans anfader var Harald Hårfager av Ynglingaätten. Han är anfader till många svenska, danska och sachsiska kungar och där finns även nutida ättlingar.

---

Magnus Lagabøte var Norges konge fra 1263, til sin død i 1280.

Historisk ble han kalt Magnus VI Lagabøte av Norge.

---

Magnus (Håkonsson) Lagaböter, Magnús Lagabœtir, född 1 maj 1238, död 9 maj 1280, kung av Norge från december 1263 till sin död. Son till Håkon Håkonsson. Gift med Ingeborg Eriksdotter 1261. Barn [redigera]

Erik Prästhatare 1268-1299 Håkon Magnusson 1270-1319

---

Konge 1263 -1280

---

Konge af Norge 1263-1280.

Leo: Nachkommen Gorms des Alten, 1978 , Brenner, S. Otto, Reference: 286.

---

https://nbl.snl.no/Magnus_6_H%C3%A5konsson_Lagab%C3%B8te

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00020603&tree=LEO

Magnus 6 Lagabøte, født 1238, død 1280, født i Tønsberg, konge 1263–80, sønn av Håkon 4 Håkonsson og Margrete Skulesdatter. Fikk kongsnavn 1257, ble kronet i Bergen 1261, regjerende konge ved farens død 1263, gift med Ingeborg, datter av Erik Plovpenning av Danmark. Deres sønner var kongene Eirik og Håkon 5.

Ved freden i Perth 1266 oppgav Magnus de fjerneste norske vesterhavsøyene, idet han avstod Suderøyene og Man til den skotske kongen mot en årlig pengeavgift (som skottene snart sluttet å betale). Tilnavnet Lagabøte (lovforbedreren) skyldes de store lovarbeider som ble utført i hans regjeringstid. Landskapslovene ble sammenarbeidet til Landsloven (den første i Norden), vedtatt på tingene 1274–76 og tillempet for Island. For kjøpstedene ble det utarbeidet en felles Bylov. Aristokratiet, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden (lendmenn og skutilsveiner) fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Erkebiskop Jon Raude motsatte seg at Magnus også skulle revidere den kirkelige lovgivning og utarbeidet sin egen kristenrett. En langvarig tautrekning mellom kongemakt og kirke om kirkens frihet endte med forliket (sættargjerden) i Tønsberg 1277, hvor Jon sikret kirken en betydelig skattefrihet og viktige jurisdiksjonsprivilegier m.m. – bl.a. mot at erkebiskopen gav avkall på tanken om Norges krone som en forlening under St. Olav og kirkens innflytelse ved kongevalg.

Kilde: Forfatter: Helge Salvesen

Billedet (portræthovedet) er i Stavanger Domkirke

Father: Haakon IV HAAKONSSON

Mother: Margarethe SKULESDATTER

Family 1 : Ingeborg ERIKSDATTER

MARRIAGE: 11 Sep 1261, Håkonshallen, Bergen

+Erik II MAGNUSSØNN

+Haakon V Magnussønn HÅLEGG

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Magnus VI Lagabøte

Konge av Norge

Navn: Magnus Håkonsson

Regjeringstid: 1263–1280

Født: 1. mai 1238

Død: 9. mai 1280

Foreldre: Håkon Håkonsson

Ektefelle‍(r): Ingeborg Eriksdatter

Barn:

Eirik

Håkon

Magnus Lagabøte (Magnus VI) (født 1. mai 1238, død 9. mai 1280) var konge av Norge i perioden 1263–1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, begge konger.

Magnus var sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skuledatter. Magnus fikk kongsnavn allerede i 1257 og hadde regjert sammen med faren i flere år da kong Håkon la ut på et storstilt krigstokt mot Skottland, men som endte i ulykke, både for krigen og for kongen. Håkon døde på Orknøyene 17. desember 1263. Ettersom Magnus allerede var regjerende konge ved farens død kom det intet brudd i den politiske kontinuiteten, og han ble kronet i 1261. Magnus var en målbevisst og velutrustet personlighet som tok grep om Norges indre og ytre forhold.

[rediger] Ny utenrikspolitikk

Kong Magnus brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 (se Perth-traktaten) oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besittelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Suderøyene (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland (Shetland) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

Under kong Magnus' styre holdt det politiske forholdet til England seg godt mens forholdet til Skottland var mer tvetydig ettersom det skotske riksstyret etter 1270 ikke oppfylte de betalinger de etter Perth-traktaten hadde forpliktet seg til, men Magnus unnlot å presse på, og på slutten av hans liv, kort tid før 1280, ønsket han å bedre forholdet. Ekteskapet mellom hans sønn og tronarving Eirik og datteren til kong Alexander III, Margareta, var første steg.

[rediger] «Lovforbedreren»

Side fra Magnus Lagabøte's landslov. Eksemplar fra ca.1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.Tilnavnet ‘Lagabøte’, det vil si ‘Lovforbedreren’, fikk han fordi han ‘bøtet’ på lovene i Norge. Først reviderte han de gamle landskapslovene, deretter ble en ny landslov, felles for hele landet, utarbeidet. Den ble vedtatt på tingene i årene 1274 (Landsloven) og 1276 (Byloven). Den ble også tillempet for Island og Færøyene.

Adelen, riksembetsmennene og hirden fikk sine privilegier og plikter nøye definert i Hirdskråen. De øverste klasser innen hirden, lendmenn og skutilsveiner, fikk etter europeisk mønster titlene baron og ridder. Landsloven var den første av sitt slag i Norden, og Norg