"Ivar the Boneless"

Born: Cir 794

Marriage: Unknown

  Another name for Ivar was Ivar inn beinlausi. 

General Notes:
Ivar the Boneless (Ivar inn beinlausi) (c. 794 AD (birthplace unknown) - 872 AD Dublin) was the nickname of Ivar Ragnarsson. He was a viking chieftain (and by reputation also a berserker), who, in 865 AD, with his brothers Halfdan Ragnarsson (Halfdene) and Ubbe Ragnarsson (Hubba), invaded the East Anglian region of England. An accommodation was quickly reached with the East Anglians. The following year, Ivar led his forces north on horseback and easily captured Jorvik from the Northumbrians who were at that time engaged in a civil war.

Ivar is also attributed with the slaying of St Edmund of East Anglia in 869 AD.

There is some disagreement as to the meaning of Ivar's epithet "Boneless." Some have suggested it was a euphemism for impotence or even a snake metaphor (he had a brother named Snake-Eye). However, the Scandinavian sources describe a condition very similar to a form of osteogenesis imperfecta.

Scandinavian sources

Ivar Boneless was according to the saga of Ragnar Lodbrok, the eldest son of Ragnar and Kraka. He had only cartilage in his legs and so he could not walk, but had to be carried on a shield. However, he was fair, big, strong and one of the wisest men who have ever lived. He was consequently always the advisor of his brothers Björn Ironside, Sigurd Snake-Eye and Hvitserk.

When king Ælla of Northumberland had murdered their father by throwing him into a snake-pit, Ivar's brothers tried to avenge their father, but were beaten. Ivar then went to king Ælla and said that he sought reconciliation. He only asked for as much land as he could cover with an ox's hide and swore never to wage war against Ælla. Then Ivar cut the ox's hide into so fine strands that he could envelope a large fortress (in an older saga it was York and according to a younger saga it was London) which he could take as his own. As he was the most generous of men, he attracted a great many warriors, whom he consequently kept from Ælla when this king was attacked by Ivar's brothers for the second time.

Ælla was captured and when the brothers were to decide how to give Ælla his just punishment, Ivar suggested that they carve the "blood eagle" on his back. This meant that Ælla's back was cut open, the ribs pulled from his spine and his lungs removed. After justice had been served, Ivar became the king of England.

______________________________________

Conquered York 866/7, Slayer of St. Edmund of East Anglia 869.

From Stewart Baldwin:

Ímar (Old Norse Ivarr), king of Dublin (& York?), d. 873

[He was the historical prototype of the Ivar the Boneless of the Icelandic sagas, which, however, cannot be trusted to give any historical information about him. The only certain information about him is given in the Irish annals during the period 856-873, and his possible role as king of York, though reasonably likely, is disputed by some.]

 Noted events in his life were:

• Acceded: King of Dublin, 856.

Ivar married.

Sources

--------------------------------------------------------------------------------

1 Wikipedia (http://en.wikipedia.org/).

2 Brian C. Tompsett, Directory of Royal Genealogical (Datahttp://www.dcs.hull.ac.uk/public/genealogy/royal/catalog.html

Brian Tompsett

Department of Computer Science

University of Hull

Hull, UK, HU6 7RX

B.C.Tompsett@dcs.hull.ac.uk).

3 compiled by Stewart Baldwin, GEN-MEDIEVAL/soc.genealogy.medieval, http://www.rootsweb.com/~medieval/llywelyn.htm.

King of East Anglia and Northumberland.

Ivar Ragnarsson (Old Norse: Īvarr; died possibly 873[1]%29 nicknamed the Boneless (inn beinlausi), was a Viking leader and by reputation also a berserker. By the late 11th century he was known as a son of the powerful Ragnar Lodbrok,[2] ruler of an area probably comprising parts of modern-day Denmark and Sweden.

Biography

Ivar was one of the leaders from the Great Heathen Army which invaded the Anglo-Saxon kingdom of East Anglia in 865.[2][3] According to the Norse sagas this invasion was organised by the sons of Ragnar Lodbrok, of whom Ivar was one, to wreak revenge against Ælla of Northumbria. Ælla had supposedly executed Ragnar in 865 by throwing him in a snake pit, but the historicity of this explanation is unknown.[4][5] The invaders are usually identified as Danes, although the tenth-century churchman Asser stated in Latin that the invaders came "de Danubia", which translates into English as "from the Danube", the fact that the Danube is located in what was known in Latin as Dacia suggests that Asser may have actually intended Dania, a Latin term for Denmark.[6]

The Great Heathen Army landed in East Anglia in the autumn of 865, where they remained over the winter and secured horses for their later efforts.[7] The following year the army headed north and invaded Northumbria, which was in the midst of a civil war between Ælla and Osberht, warring claimants for the Northumbrian throne.[8] Late in 866 the army conquered the rich Northumbrian settlement of York.[9] The following year Ælla and Osberht put their differences aside, and teamed up to retake the town. The attempt was a disaster and both of them lost their lives.[8] According to legend, Ælla was captured alive, but was executed by Ivar and his brothers using the blood eagle, a method of execution whereby the ribcage is opened from behind and the lungs are pulled out, forming a wing-like shape.[3] With no obvious leader, Northumbrian resistance was crushed and the Danes installed a puppet-king, Ecgberht, to rule in their name and collect taxes for their army.[10]

Later in the year the Army moved south and invaded the kingdom of Mercia, capturing the town of Nottingham, where they spent the winter.[9] The Mercian king, Burghred, responded by allying with the West Saxon king Æthelred, and with a combined force they laid siege to the town. The Anglo-Saxons were unable to recapture the city, but a truce was agreed whereby the Danes would withdraw to York.[11] The Great Heathen Army remained in York for over a year, gathering its strength for further assaults.[8]

The Danes returned to East Anglia in 869, this time intent on conquest. They seized Thetford, with the intention of remaining there over winter, but they were confronted by an East Anglian army.[12] The East Anglian army was defeated and their king, Edmund, was slain.[13] Medieval tradition identifies Edmund as a martyr who refused the Danes' demand to renounce Christ, and was killed for his steadfast Christianity.[14] Ivar and Ubba are identified as the commanders of the Danes, and the killers of Edmund.[15] How true the later accounts of Edmund's death are is unknown, but it has been suggested that his capture and execution is not an unlikely thing to have happened.[14]

Following the conquest of East Anglia, Ivar apparently left the Great Heathen Army - his name disappears from English records after 870.[11]

Identification with Ímar[edit]

Main article: Ímar § Ivar the Boneless

Ivar is usually identified with Ímar, apparent ancestor and founder of the Uí Ímair, or House of Ivar, a dynasty which at various times from the mid-9th through the 10th century ruled Northumbria from the capital of York, and dominated the Irish Sea region from the Kingdom of Dublin.[16]

Death

Ivar disappears from the historic record sometime after 870. His ultimate fate is uncertain. The Anglo-Saxon chronicler Æthelweard records his death as 870.[17] The Annals of Ulster describe the death of Ímar in 873:

Ímar, king of the Norsemen of all Ireland and Britain, ended his life.[18]

The death of Ímar is also recorded in the Fragmentary Annals of Ireland under the year 873:

The king of Lochlainn, i.e. Gothfraid, died of a sudden hideous disease. Thus it pleased God.[19]

The identification of the king of Lochlainn as Gothfraid (i.e. Ímar's father) was added by a copyist in the 17th century. In the original 11th-century manuscript the subject of the entry was simply called righ Lochlann ("the king of Lochlainn"), which more than likely referred to Ímar, whose death is not otherwise noted in the Fragmentary Annals.[20] The cause of death – a sudden and horrible disease – is not mentioned in any other source, but it raises the interesting possibility that the true provenance of Ivar's Old Norse sobriquet lay in the crippling effects of an unidentified disease that struck him down at the end of his life; though "sudden and horrible" death by any number of diseases was a common cause of mortality in the 9th century.

In 1686, a farm labourer called Thomas Walker discovered a Scandinavian burial mound at Repton in Derbyshire close to a battle site where the Great Heathen Army dispossessed the Mercian king Burgred of his kingdom. The number of partial skeletons surrounding the body, two hundred warriors and fifty women, would signify that the man buried there was of very high status, and it has been suggested that such a burial mound would be expected to be the last resting-place for a Viking of Ivar's reputation.[21]

The Saga of Ragnar Hairy Breeches says that Ivar ordered that he be buried in a place which was exposed to attack, and prophesied that, if that was done, foes coming to the land would meet with ill-success.[22] This backs up the argument that the bones found in Repton are in fact Ivar's.

Scandinavian sources

According to the saga of Ragnar Lodbrok, Ivar Boneless was the oldest son of Ragnar and Aslaug. It is said he was fair, big, strong, and one of the wisest men who had ever lived. He was consequently the advisor of his brothers Björn Ironside, Sigurd Snake-in-the-Eye, and Hvitserk.

The story has it that when king Ælla of Northumbria had murdered their father, by throwing Ragnar into a snake-pit, Ivar's brothers tried to avenge their father but were beaten. Ivar then went to king Ælla and sought reconciliation. He only asked for as much land as he could cover with an ox's hide and swore never to wage war against Ælla. Then Ivar cut the ox's hide into so fine strands that he could envelope a large fortress (in an older saga it was York and according to a younger saga it was London) which he could take as his own. (Compare the similar legendary ploy of Dido.)

Right after the messenger of king Ælla delivered the message that Ragnar had died to Ivar the Boneless, Bjorn Ironside, Sigurd Snake-eye, and Hvitserk, Ivar said: "I will not take part in or gather men for that, because Ragnar met with the fate I anticipated. His cause was bad; he had no reason to fight against King Ella, and it has often happened that when a man wanted to be overbearing and wrong others it has been the worst for him; I will take wergild from King Ella if he will give it".[23]

As Ivar was the most generous of men, he attracted a great many warriors, whom he subsequently kept from Ælla when Ælla was attacked again by Ivar's brothers. Ælla was captured, and when the brothers were to decide how to give Ælla his just punishment, Ivar suggested that they carve the "blood eagle" on his back. According to popular belief, this meant that Ælla's back was cut open, the ribs pulled from his spine, and his lungs pulled out to form "wings."

In Ragnar Lodbrok's saga, there is an interesting prequel to the Battle of Hastings: it is told that before Ivar died in England, he ordered that his body was to be buried in a mound on the English Shore, saying that so long as his bones guarded that section of the coast, no enemy could invade there successfully. This prophecy held true, says the saga, until "when Vilhjalm bastard (William the Conqueror) came ashore[,] he went [to the burial site] and broke Ivar's mound and saw that [Ivar's] body had not decayed. Then [Vilhjalm] had a large pyre made [upon which Ivar's body was] burned... Thereupon, [Vilhjalm proceeded with the landing invasion and achieved] the victory."[24]

:Ivar the Boneless (Ivar inn beinlausi) (c. 794 AD (birthplace unknown) - 872 AD Dublin) was the nickname of Ivar Ragnarsson. He was a viking chieftain (and by reputation also a berserker), who, in 865 AD, with his brothers Halfdan Ragnarsson (Halfdene) and Ubbe Ragnarsson (Hubba), invaded the East Anglian region of England. An accommodation was quickly reached with the East Anglians. The following year, Ivar led his forces north on horseback and easily captured Jorvik from the Northumbrians who were at that time engaged in a civil war.

Ivar is also attributed with the slaying of St Edmund of East Anglia in 869 AD.

Ímar § Ivar the Boneless

Ivar is usually identified with Ímar, apparent ancestor and founder of the Uí Ímair, or House of Ivar, a dynasty which at various times from the mid-9th through the 10th century ruled Northumbria from the capital of York, and dominated the Irish Sea region from the Kingdom of Dublin.[16]

Death

Ivar disappears from the historic record sometime after 870. His ultimate fate is uncertain. The Anglo-Saxon chronicler Æthelweard records his death as 870.[17] The Annals of Ulster describe the death of Ímar in 873:

Ímar, king of the Norsemen of all Ireland and Britain, ended his life.[18]

The death of Ímar is also recorded in the Fragmentary Annals of Ireland under the year 873:

The king of Lochlainn, i.e. Gothfraid, died of a sudden hideous disease. Thus it pleased God.[19]

The identification of the king of Lochlainn as Gothfraid (i.e. Ímar's father) was added by a copyist in the 17th century. In the original 11th-century manuscript the subject of the entry was simply called righ Lochlann ("the king of Lochlainn"), which more than likely referred to Ímar, whose death is not otherwise noted in the Fragmentary Annals.[20] The cause of death – a sudden and horrible disease – is not mentioned in any other source, but it raises the interesting possibility that the true provenance of Ivar's Old Norse sobriquet lay in the crippling effects of an unidentified disease that struck him down at the end of his life; though "sudden and horrible" death by any number of diseases was a common cause of mortality in the 9th century.

In 1686, a farm labourer called Thomas Walker discovered a Scandinavian burial mound at Repton in Derbyshire close to a battle site where the Great Heathen Army dispossessed the Mercian king Burgred of his kingdom. The number of partial skeletons surrounding the body, two hundred warriors and fifty women, would signify that the man buried there was of very high status, and it has been suggested that such a burial mound would be expected to be the last resting-place for a Viking of Ivar's reputation.[21]

The Saga of Ragnar Hairy Breeches says that Ivar ordered that he be buried in a place which was exposed to attack, and prophesied that, if that was done, foes coming to the land would meet with ill-success.[22] This backs up the argument that the bones found in Repton are in fact Ivar's.

Scandinavian sources

According to the saga of Ragnar Lodbrok, Ivar Boneless was the oldest son of Ragnar and Aslaug. It is said he was fair, big, strong, and one of the wisest men who had ever lived. He was consequently the advisor of his brothers Björn Ironside, Sigurd Snake-in-the-Eye, and Hvitserk.

The story has it that when king Ælla of Northumbria had murdered their father, by throwing Ragnar into a snake-pit, Ivar's brothers tried to avenge their father but were beaten. Ivar then went to king Ælla and sought reconciliation. He only asked for as much land as he could cover with an ox's hide and swore never to wage war against Ælla. Then Ivar cut the ox's hide into so fine strands that he could envelope a large fortress (in an older saga it was York and according to a younger saga it was London) which he could take as his own. (Compare the similar legendary ploy of Dido.)

Right after the messenger of king Ælla delivered the message that Ragnar had died to Ivar the Boneless, Bjorn Ironside, Sigurd Snake-eye, and Hvitserk, Ivar said: "I will not take part in or gather men for that, because Ragnar met with the fate I anticipated. His cause was bad; he had no reason to fight against King Ella, and it has often happened that when a man wanted to be overbearing and wrong others it has been the worst for him; I will take wergild from King Ella if he will give it".[23]

As Ivar was the most generous of men, he attracted a great many warriors, whom he subsequently kept from Ælla when Ælla was attacked again by Ivar's brothers. Ælla was captured, and when the brothers were to decide how to give Ælla his just punishment, Ivar suggested that they carve the "blood eagle" on his back. According to popular belief, this meant that Ælla's back was cut open, the ribs pulled from his spine, and his lungs pulled out to form "wings."

In Ragnar Lodbrok's saga, there is an interesting prequel to the Battle of Hastings: it is told that before Ivar died in England, he ordered that his body was to be buried in a mound on the English Shore, saying that so long as his bones guarded that section of the coast, no enemy could invade there successfully. This prophecy held true, says the saga, until "when Vilhjalm bastard (William the Conqueror) came ashore[,] he went [to the burial site] and broke Ivar's mound and saw that [Ivar's] body had not decayed. Then [Vilhjalm] had a large pyre made [upon which Ivar's body was] burned... Thereupon, [Vilhjalm proceeded with the landing invasion and achieved] the victory."[24]

Ivar Beinlause (norrønt Ívarr inn beinlausi) (ca 794 – 872 i Dublin) var kallenavnet på Ivar Ragnarsson, sønn av den legendariske Ragnar Lodbrok. Ivar var en beryktet norrøn vikinghøvding og uten tvil en faktisk historisk skikkelse ettersom han blir bekreftet av ulike kilder. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om det kan være flere forskjeliige personer med navnet Ivar som senere tradisjoner har forstått som en og samme mann. Ivar Ragnarsson fra de norrøne kildene, Ivar av Jorvik og Ivar av Dublin kan vise til samme person historiske person, men dette vet vi ikke med sikkerhet.

Innhold [skjul]

1 Legenden

1.1 De norrøne kilder

2 De historiske kildene

2.1 Konge av Dublin

2.2 Den store hæren i England

2.3 Konge av York

2.4 Drapet på Edvard martyren

2.5 Erobringen av England

2.6 Krig i Skottland

2.7 Ivar Beinlause dør

3 Tilnavnet «Beinlause»

4 Genetisk sykdom

5 Referanser

6 Eksterne lenker

[rediger] Legenden

[rediger] De norrøne kilder

Ivar Beinlause var i henhold til Sagaen om Ragnar Lodbrok Ragnars eldste sønn sammen med Åslaug Sigurdsdatter. Ivar hadde en brusk i beinet slik at man måtte bære ham rundt på skjoldet. Han var dog en stor, sterk, vakker og en av de klokeste menn noensinne. Han var derfor rådgiver for sine brødre Bjørn Jernside, Sigurd Orm-i-auga og Halvdan Hvitserk.

Da kong Ælla av Northumberland hadde myrdet Ragnar Lodbrok ved å slenge ham ned i en ormegrop forsøkte Ivars brødre å hevne faren, men ble beseiret. Ivar dro da til Ælla og sa at han søkte fred, men på ett vilkår. Han ville ha så mye land som kunne dekkes av en oksehud. Ælla gikk med på dette, men Ivar skar oksehuden i så fin rem at han kunne dra den rundt hele York. [1]

Deretter styrte Ivar byen og var så gavmild at han trakk til seg mange krigere. Da Ælla ble angrepet av Ivars brødre for andre gang var de beste krigerne på Ivars side og Ælla tapte slaget og ble tatt til fange. Brødrene diskuterte hvordan de kunne straffe ham, og Ivar foreslo at de skulle risse en blodørn på ryggen hans. Det betød at Ællas rygg ble skåret opp, ribbeina ble brettet til siden og lungene ble dratt ut. Således ble Ivar konge av England.

I sagaene er det et interessant etterspill til slaget ved Hastings: det blir fortalt at før Ivar døde i England ga han beskjed om at hans lik skulle ble gravlagt i en haug ved den engelske kysten, og sa at så lenge som beina hans voktet denne delen av kysten ville ingen fiende greie å invadere landet. Som profeti holdt det stikk, sier sagaen, inntil «da Vilhjalm bastarden (Vilhelm Erobreren) kom til kysten, han gikk (gravstedet) og brøt Ivars haug og så at kroppen ikke hadde gått i oppløsning. Deretter fikk han bygget et stort likbål (hvor Ivars lik ble) brent... Deretter (fortsatte han invasjonen og fikk) seier.» [2]

[rediger] De historiske kildene

[rediger] Konge av Dublin

I år 853 kom en Ivar (Imar) til Dublin sammen med Olav Kvite med en sterk hær og krevde suverenitet og kongeverdighet over den norrøne bosetningen. Ivar og Olav opptrer både sammen og hver for seg som ledere for de norrøne i Irland følgende år. Det har vært antatt en identitet mellom denne Ivar og Ivar Beinlause, men dette er ikke sikkert. Dublin ble en maktbase, ikke spesielt for videre ekspansjon innover i Irland, men den vegen handelen gikk, det vil si over Irskesjøen og mot England.

[rediger] Den store hæren i England

I henhold til den Angelsaksiske krønike «kom en mektig hedensk hær til England» i år 865. Det var en hær av hovedsakelig dansker og andre av norrøn bakgrunn fra Norge, Irland og Normandie av en hittil uhørt størrelse som flyttet seg gjennom England med fryktelig hastighet og gjennombruddskraft.

Hærstyrken var ledet av Ivar Beinlause og brødrene hans, Halvdan Ragnarsson og Ubbe Ragnarsson. Det var den første invasjonen av vikinger hvor hensikten var primært erobring og ikke kun sporadisk plyndring. Virkningen var knusende. I henhold til sagaskribentene var hensikten dog først og fremst personlig, at brødrene var ute etter å hevne faren Ragnar Lodbroks død i Northumbria.

De gikk i land i East Anglia, der hvor Ragnar Lodbrok i henhold til legenden hadde lidd skipsbrudd tidligere, og kong Edmund av East Anglia kjøpte seg fred ved å gi proviant til den fremmede hæren, og stille hester og vinterkvarter til disposisjon. Ivar (som av biskop Asser i biografien Livet til kong Alfred ble kalt for «Hingwar») ledet deretter hæren nordover langs den gamle romerske vegen, krysset Humber og gikk inn i Northumbria. Den 1. november 866 erobret og okkuperte de den største byen Jorvik (York) ved et overraskende angrep og ved å dra fordel av de indre svekkelsene ved at kong Ælla var krig med sin rival Osbert. De norrøne begynte deretter å forsterke befestningen av byen.

[rediger] Konge av York

Northumbrianerne la til side indre motsetninger for å forene seg mot en felles fiende, og den 23. mars 867 gikk den kombinerte hæren til Osbert og Ælla løs på York. Ivar og mennene hans ikke bare forsvarte byen, men påførte angriperne et knusende nederlag hvor Osbert ble drept og Ælla ble tatt til fange. Det blir bekreftet av Ulster-annalene som sier «Et nederlag for de nordlige sakserne i York, på danskenes hender, hvor Alli, konge av de nordlige sakserne, ble slått i hjel».

Ællas død har fått oppmerksomhet hos mange. I henhold til tradisjonen ble Ælla torturert i hjel med groteske midler ettersom brødrene var Ragnar Lodbroks sønner og hadde et hevnmotiv. Sagaene markerer at det spesielt Ivar som personlig leder torturen og den mest detaljerte beskrivelsen finnes i Tætten om Ragnars sønner (Þáttr af Ragnars sonum): «De sørget for å skjære en blodørn over Ællas rygg, og kuttet vekk alle ribbeina fra ryggsøyla, og deretter trakk de ut lungene hans.»

[rediger] Drapet på Edvard martyren

Hva som var igjen av de northumbrianske adelige flyktet, og Ivar satte inn en lokal angelsakser ved navn Egbert som stedsfortredende hersker for at han selv og hæren, slik den Angelsaksiske krønike skriver, kunne i år 868 bevege seg sørover fra York og sette opp vinterleir i Mercia ved Nottingham. Nottingham hadde stor strategisk betydning, både til forsvar og for videre ekspansjon.

Kong Burghred av Mercia sendte bud til kong Æthelred av Wessex etter hjelp. En kombinert hær fra Mercia og Wessex samlet seg for å møte Ivars hærstyrke. Danskene var i mindretall og Ivar gikk isteden inn for en fredsavtale, Nottingham-avtalen, som frigjorde danskene fra deres trengte posisjon. Krønikeskriveren Henry av Huntington noterer rundt 250 år senere:

«Ingwar (Ivar) da så at hele hærmakten til England var samlet der, og at hans gruppe var svakere, and var derfor stengt inne, brukte han glatte ord – som den listige rev som han var – og vant fred og troskap fra de engelske. Deretter dro han tilbake til York, og forble der et år med all sin grusomhet.»

Under dekke av fredsavtalen krysset Ivar med broren Ubbe og hæren Mercia og erobret East Anglia i slaget ved Haegelisdun i 870. [3].

Ivar har også fått skylden for å ha drept Sankt Edmund av East Anglia. I henhold til kildene nektet Edmund å underkaste seg hedningene. Etter slaget sto Edmund i sin egen hall og hadde kastet vekk sine våpen, slik den franske munken Abbo av Fleury skrev på 900-tallet, i et forsøk på å imitere Jesus Kristus. «De onde mennene bant Edmund og skammelig fornærmet ham og bant ham til tre» utenfor den lille landsbyen ved navn Hoxne.

Etter øyensynlig å ha plaget sitt offer og hånt hans tro skjøt danskene på ham med piler inntil han var død. Med Edmund drept flyktet hans bror Edwold til Cerne Abbas i Dorset og ble en eremitt. Med ett enkelt slag var det kongelige dynastiet i East Anglia over for alltid. Edmund ble senere erklært som helgen.

[rediger] Erobringen av England

I henhold til Angelsaksiske krønike tok vikingene alt land:

«De ødela alle de kirkene de kom til, på samme tid kom de til Medehamstede (Peterborough), de brente og ødela, drepte abbeden og munkene, og alt som de fant der.»

Ivar dro tilbake til York, men etterlot hæren under felles ledelse av brødrene Halvdan og Ubbe som fortsatte ved å angripe Wessex. De fulgte elven Thames til Reading som de omgjorde til sitt hovedkvarter. Æthelred døde og Alfred, den senere Alfred den store, fortsatte hans motstand. Det var minst ni større sammenstøt som krønikeskriverne har funnet verdig å benevne som slag, foruten mindre reid for å plage og utmatte danskene. I løpet av slutten av 870 hadde danskene mistet flere betydningsfulle menn, en konge og ni jarler blir nevnt, var de villige til å diskutere fred.

[rediger] Krig i Skottland

Ivar Beinlause på sin side vendte oppmerksomheten mot Skottland. Da gikk han atter i forbund med sin gamle medkonge fra Dublin, nordmannen Olav Kvite, som tidligere hadde vært involvert i Skottland, blant annet herjet han der i 866.

Olav var gift med Aud den djuptenkte, kjent fra Islendingesagaene, og hennes familie kontrollerte Syderøyene (Hebridene) og antagelig var mange norrøne menn derfra med. I tre år drev de på med herjingstokter for å presse rikdom og penger fra de gæliske og piktiske samfunnene i Skottland, men i 869 dro Olav tilbake til Irland for å slå tilbake irske angrep mot Dublin. Han vendte tilbake til nye herjinger det påfølgende året.

I et samordnet angrep seilte Olav opp fjorden Firth of Clyde fra Irskesjøen med en stor flåte mens Ivar kom nordvest fra York og møtes ved Dun Breatann (engelsk Dumbarton Rock), en festning som britene kalte for Alcluith (= Clyde rock) og som var oldtidshovedstaden i Strathclyde. Denne festningen hadde gjennom alle år holdt ut angrep fra piktere, skotter og anglere, men i henhold til Ulster-annalene beleiret Olav og Ivar stedet, erobret og plyndret det.

Festningen holdt ut beleiringen i fire måneder, men ble tvunget til å overgi seg da en av veggene «mirakuløst» raste sammen. Den norrøne hæren ble i Strathclyde for vinteren før den seilte tilbake til Dublin med 200 skip med tyvgods og slaver, inkludert Artgal (Arthgal), kongen av Strathclyde. Krav om løsepenger ble sendt til hans sønn Rhun, som var gift med søsteren til kong Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland), herskeren av det atskillig større kongedømmet Alba. Cináed mac Ailpín sendte sine talsmenn med gaver til Dublin og krevde at Arthgul ble drept. Ivar gikk med på dette, fikk Artgal henrettet og således ble Rhun ved farens død konge av Strathclyde.

[rediger] Ivar Beinlause dør

I 871 var Ivar Beinlause tilbake i Dublin hvor han forble «konge av nordboerne i hele Irland og Britannia» inntil han døde i 873. Han døde fredelig, uovervinnelig i kamp og som hedning. Winston Churchill har bemerket i sin verdenshistorie at «således kan det hende at han fikk det beste av begge verdener». Hans arvtager som konge i Dublin var Ivars bror Halvdan.

I henhold til legenden ble Ivars lik fraktet tilbake til England etter eget ønske og begravd ved kysten som en beskyttelse mot framtidige angrep mot England. Det varte fram til Vilhelm Erobreren fikk liket gravd opp og brent. Derimot har Martin Biddle fra Universitet i Oxford og hans danske hustru Birthe Kjølbye-Biddle lagt fram argumenter om at skjelettet i en grav som avdekket ved Repton i Derbyshire er nettopp graven til Ivar Beinlause, men som da er motstridende til teorien om at han led av osteogenesis imperfecta (se nedenfor).

[rediger] Tilnavnet «Beinlause»

Det er en del uenighet om meningen av tilnavnet hans «beinløse». Det kan kanskje være en metafor for slange. Hans bror Sigurd ble betegnende nok kalt for «Sigurd Orm-i-auga». I henhold til Ragnar Hovbroks saga var hans beinløshet et resultat av en forbannelse. Hans mor Åslaug Sigurdsdatter var Ragnars andre kone og hun hadde overnaturlige krefter som trolldom og synskhet. Kvadet Håttalykill beskriver at han var «uten bein i det hele tatt», men det er en medisinsk umulighet. [4]

Derimot understrekes ofte hans mentale kapasitet i motsetning til at hans bror Ubbe blir identifisert for sin store fysiske styrke. Det er mulig at hans visdom var omvendt proporsjonalt med hans fysiske kapasitet. Det kan tenkes at han var krøpling i beina, men som eldste sønn ble han likevel ikke satt ut i skogen. Med årene fikk han sannsynligvis overkompenserte krefter i overkroppen. Faktisk uthever Ragnars saga hans ekstremt sterke overkropp som bortimot fortrollet.

Sagaene sier også at verken kjærlighet eller lyst var en del av livet hans, og han døde også uten etterkommere. Det har derfor blitt foreslått at han var impotent, ute av stand til å få en ereksjon («beinløs»). En del norrøne kilder peker på en form av osteogenesis imperfecta (se nedenfor).

[rediger] Genetisk sykdom

I 1949 publiserte danske Knud Seedorf en artikkel ved tittelen Osteogenesis imperfecta: A study of clinical features and heredity based on 55 Danish families hvor han observer at Ivar beinløse sannsynligvis led av ostegeneosis imperfecta. Det finnes mindre ekstreme former av sykdommen hvor den som har den kan være merket og ha mer eller mindre problemer med å bruke beina, men kan ellers være normal i alle andre henseender.

I 2004 laget en talsmann for rettighetene til uføre med osteogenesis imperfecta, Nabil Shaban, en TV-dokumentar hvor han utforsket muligheten om den historiske Ivar Beinlause kan ha hatt denne forfatningen.

[rediger] Referanser

^ Denne fortellingen er en myte som går igjen i mange kulturer, blant annet hos fønikerne da de tok Kartago. I henhold til en yngre saga var det London, og ikke York, som Ivar vant.

^ Donovan, Frank. R.: The Vikings, Horizan Caravel Books, Fourth Edition, American Heritage Publishing Co.: New York, 1964, LCC# 64-17106, sidene 44-45; 145, 148.

^ «Haegelisdun» har blitt identifisert som Hellesden i Bradfield St Clare, Suffolk.

^ «Håttalykill» (Háttalykill inn forni = Versemålnøkkelen), nedtegnet i Orknøyingenes saga, er diktet islenderen Hall Torarinsson og Ragnvald Orknøyjarl. Kvadet er et mesterdikt (i motsetning til læredikt) som på 40 versmål i 80 strofer nevner 40 konger og helter, blant annet Ragnar Lodbrok og sønnene hans.

[rediger] Eksterne lenker

His biography - Ivars biografi (engelsk)

Et nettsted om sykdommen

Northvegr – The Tale of Ragnar's Sons

Nabil Shabans side om Ivar beinløse

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Beinlause»

Ivar Beinlause (Ivar vertshuset beinlausi) (ca 794 e.Kr. (fødested ukjent) - 872. Dublin) var kallenavnet på Ivar Ragnarsson. Han var en viking høvding (og av omdømme også en berserk), som i 865 e.Kr., med brødrene Halfdan Ragnarsson (Halfdene) og Ubbe Ragnarsson (Hubba), invaderte East Anglia-regionen i England. En overnatting ble raskt nådd med Øst Anglians. Året etter ledet Ivar sine styrker nordover på hesteryggen og enkelt erobret Jorvik fra Northumbria som var på den tiden involvert i en borgerkrig.

Ivar er også tilskrevet med drapet på St. Edmund av East Anglia i 869 AD.

Det er noe uenighet om betydningen av Ivar's tilnavnet "Boneless." Noen har antydet at det var en eufemisme for impotens eller til og med en slange metafor (han hadde en bror ved navn Snake-Eye). Men de skandinaviske kilder beskriver en tilstand svært likt en form for Osteogenesis imperfecta.

Scandinavian kilder

Ivar Boneless var ifølge sagaen om Ragnar Lodbrok, den eldste sønn av Ragnar og kråka. Han hadde bare brusk i beina hans så han ikke kunne gå, men måtte bæres opp på et skjold. Imidlertid var han en fair stor, sterk og en av de klokeste menn som noensinne har levd. Han var følgelig alltid at rådgiveren hans brødre Björn Ironside, Sigurd Orm-Eye og Hvitserk.

Da kongen Ælla av Northumberland hadde myrdet sin far ved å kaste ham inn i en slange-pit, prøvde Ivar brødre å hevne faren, men ble slått. Ivar dro deretter til kongen Ælla og sa at han søkte forsoning. Han bare spurte om så mye land som han kunne dekke med en okse i skjul, og sverget aldri å føre krig mot Ælla. Da Ivar kuttet oksen's hjem til så fine tråder at han kunne konvolutt en stor festning (i en eldre saga det var York og i henhold til en yngre saga var det London) som han kunne ta som sin egen. Da han var den mest gavmilde av menn, tiltrakk han mange krigere, som han dermed holdt fra Ælla da denne kongen ble angrepet av Ivars brødre for andre gang.

Ælla ble fanget og da brødrene var å bestemme hvordan de skal gi Ælla hans bare straff, Ivar foreslo at de riste de "blod ørn" på ryggen. Dette betydde at Ælla er tilbake ble kuttet åpent, trakk ribbeina fra ryggen og lungene hans fjernet. Etter at retten hadde blitt servert, ble Ivar konge av England.

Erobret York 866 / 7, Slayer St. Edmund av East Anglia 869.

Fra Stewart Baldwin: Ímar (norrønt Ivarr), konge av Dublin (& York?), D. 873 [Han var den historiske prototypen av Ivar den Boneless av islandske sagaer, som imidlertid ikke kan stole på å gi noen historisk informasjon om ham. Det eneste sikre opplysninger om ham er gitt i irske annaler i perioden 856-873, og hans mulige rolle som konge av York, men rimelig sannsynlig, er omstridt av noen.] Noterte hendelser i hans liv var: • tiltrådt: Kongen av Dublin, 856. Kilde: Howards.net

----------------------------

https://ru.wikipedia.org/wiki/%D0%98%D0%B2%D0%B0%D1%80_%D0%91%D0%B5...