Harald Kesja

http://da.wikipedia.org/wiki/Harald_Kesja

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00279874&tree=LEO

http://www.toveogflemming.dk/tove/per04955.htm

Riksföreståndare i Danmark 1103-1104 Far: Erik Ejegod (- 1103)

• Født: 1080 Jelling. Vejle, Danmark
• Død: 1135 Halshugget i år 1135 i Skibet, Vejle, Danmark af Erik Emune,
• Hovedet blev begravet " i den yderste hjørne af kirkegården" i Skibet, Vejle.

--------------------------------------------------------------------------------
Familj med Ragnhild Magnusdotter Barfot (1090 - ) Barn: Björn Haraldsen 'Järnsida' (- 1134)

--------------------------------------------------------------------------------
Källor

1)  Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England 

Prins. Född 1083 i Danmark. Död 1135. Harald Kesja, död 1135, var en dansk prins, oäkta son till Erik Ejegod. Far till Olof Haraldsson. Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja [dvs. bredbladet spyd] ble innsatt som riksforestander (1103-04) av sin far, Erik I Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.

Da Oluf I Hunger døde ble hans halvbror, Niels I, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de to kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt. Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde "et godt forhold" til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus III Berrføtts datter og Margaretas stedatter. Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter. En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn tolv sønner. Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp tre faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og "umåtelige rikdom", nevner roskildekaniken Haralds "hop av sønner" som en av hans viktigste tilganger. En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-34 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som "uektinger". Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods "utenom-ekteskapelige" forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som "beflekket den ekteskapelige sengen" gjennom å ligge med mange konkubiner. Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom-ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi. Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik I Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen to ganger under sin politiske karriere. Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å "vakte riket". Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en "ærbar alder". Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som "den handlingskraftigste mannen blandt danene" (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning: "Erik [Erik Emune] som var av ringere herkomst og hvilken han [Erik Ejegod] ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere." Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar I den Stores fiende, Svend III Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge [over venderne]. Den tyske konge og senere keiser, Lothar III, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter: "Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom [...]. Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere". Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt "kastet ned i dypeste armod". Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved "en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst".

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels I og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar. Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var "født i hor" (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald. Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de to og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik II Emune (ca. 1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels. Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen. På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres "venn" (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner. Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn. Haralds "sidebytte" må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv. Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans "exil" i Götaland. Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen. Saxo hevder videre at Niels "lurte" over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet. Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos). Sannsynligvis kan Haralds "overgang" fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - "Bliderne" - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208): "[Erik Emune supplerede] sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed [externum ingenium] og lærte sig blideteknik af de sachsere [Saxones], der boede i Roskilde. Folk her i landet [nostri] var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer. [...] [Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde] [Harald] forlangte at tyskerne [Theutonici] skulle straffes: han [Niels] stormede Roskilde og overlod alle de tyskere [Germani], der blev pågrebet i byen, til den klagende [Harald], som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!" Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet "Emune", som betyr "den uforglemmelige".

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145): "4 juni [1134]. Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket [cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo], og opgav sin ånd til Gud, sin skaber". Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels I Svendsson av Danmark, i 1134.

I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som tre år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og åtte av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen tolv sønner ble elve avlivet.

Han hadde følgede barn: Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134. Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge I av Sverige - avrettet ved drukning i 1134. Magnus Haraldsen - drept etter 1134 Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne. Harald Haraldsen - myrdet i 1135. Knut Haraldsen - myrdet i 1135. Sivard Haraldsen - myrdet i 1135. Erik Haraldsen - myrdet i 1135. Svend Haraldsen - myrdet i 1135. Niels Haraldsen - myrdet i 1135. Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135. Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.

Sønnen Olaf II var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik II Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav I av Novgorod og enke etter Sigurd I Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Harald Kesja, Harald the Spear, (1080-1135) was the son of Eric I of Denmark. He was married to Ragnhild Magnusdotter, the daughter of King Magnus III of Norway. Eric appointed Harald the ruler of Denmark in 1103, when he went to Jerusalem, but Harald had to decline because of his uncle Niels of Denmark, who was elected king in 1104. Harald was courageous, but violent, cruel and debauched. Among his 15 sons, only four were born in wedlock. Harald plundered far and wide from his stronghold Haraldsborg at Roskilde. In 1132, he allied with his half-brother Eric Emune in order to avenge his third brother Canute Lavard, but he later turned to the murderer Magnus Nilsson and fought with him at the Battle of Fotevik in Skåne, 1134. He fled after the defeat but he was taken captive near Vejle on Jutland and decapitated together with six of his sons. One of his sons, Björn Ironside Haraldsson married Katarina Ingesdotter the daughter of Inge I of Sweden. Björn was the father of Christina Bjornsdatter, a Swedish queen.

I danska källor är Harald skildrad som en av seklets värsta våldsverkare och horkarlar. Harald Kesja dödades av sin egen halvbror Erik II (Emune).

Kongesøn, Født 1080. Henrettet 1135 i Skibet ved Vejle. Var Slegfredsøn af Erik Ejegod og født længe før faderen blev konge. Da Erik stod i begreb med at drage ud på sin pilgrimsfærd, indsatte han Harald Kesja til Rigsforstander i 1102. Slegfredsøn er ikke det samme som et uægte barn. En slegfred er et meget gammelt udtryk for en fast elskerinde til en ugift mand, og deres evt. børn kaldes slegfredsbørn. Hvis én af parterne derimod havde været gift havde det været en horeunge, og hvis de ikke havde boet fast sammen var det 'bare' et uægte barn. Jyske lov, første bog Kap. 27. Hvor længe en Mand kan have en Slegfred hos sig: ”Hvis nogen har en Slegfred i Gårde hos sig i tre Vintre og åbenlyst går til Sengs med hende, og hun råder over Lås og Lukke og åbenlyst spiser og drikker med ham, da skal hun være hans Ægtehustru og rette Husfrue.”

Harald Kesja var en kraftig Kriger, som med færdighed svang sin «Kesje», det svære, bredbladede spyd; således må han have fået sit tilnavn «Kesja» i lighed med andre krigere, der nævntes efter deres Kesje, Spyd eller Sværd. Tillige viste han sig som en uædel person, hvem magten var en kærkommen anledning til ran og vold. Asser, som netop i denne tid blev ærkebisp, skulle være hans medstyrer, men havde ingen indflydelse på ham. Harald Kesja blev almindelig hadet, og da budskabet om Erik Ejegods død kom til Danmark (1104), var der ingen, der ønskede ham til konge; man valgte hans Farbroder Niels.

Harald Kesjas byrd gav ham dog en fremragende plads blandt Danmarks stormænd, og han ægtede Ragnhild, datter af den afdøde norske konge Magnus Barfod og Stifdatter af den danske dronning Margrethe Fredkulla. Ligesom sin yngre broder Knud (Lavard), deltog han i Niels' ulykkelige togt mod Venderknésen Henrik; hårdt såret blev han ved Ljutka på skjold båret ud af kamptummelen.

Hvad man ellers hører om hans færd under Niels' svage Styrelse, gør ham ikke ære. Frækt fortsatte han sin røverfærd. Fra borgen ved Roskilde havn, hvor han vistnok havde sæde som kongens høvding, plyndrede han vidt omkring. Særlig gik det ud over Roskildes driftige borgere, indtil disse i deres forbitrelse drog mod Harald Kesja og tvang ham til at flygte.

Også mod sin egen broder Erik (Emune) viste han overmod og hensynsløshed. Under påskud af, at Erik var avlet i ægteskabsbrud, nægtede han ham del i fædrenegodset; Erik hærgede da hans gårde og bragte godset til Arnakke, vistnok tæt ved det nuværende Nyborg, men måtte snart efter flygte for Harald Kesja. Denne frygtede imidlertid et nyt overfald af Erik og satte derfor ild på det af sit eget gods, som han ikke kunne føre med sig.

Deres broder Knud Lavard, der var Danmarks Hertug og ypperste mand, stævnede nu myndig dem begge for sig og dømte, at Erik havde ret til at træde i arv efter deres fader.

Også ved usædelighed gjorde Harald Kesja sig berygtet; hans hustru måtte døje hans mange friller og hans slegfredsønner, som man betragtede som en opvoksende røveryngel.

Efter Knud Lavards drab 7. Jan. 1131, fremstod Harald Kesja ganske vist på tinge som anklager mod Niels og Magnus, men udfoldede ikke stor kraft for at hævne den myrdede broder.

Erik blev derimod straks anfører for dem, der rejste sig til hævn. Vel skal han af hensyn til Harald Kesja have afslået Kronen; men inden året var omme, lod han sig hylde, og Harald Kesja harmedes over at se sig forbigået for sin yngre Broder.

Med sine ældste sønner, Bjørn Jærnside og Erik Diakon, fulgte han dog endnu i 1132 Erik på togt til Jylland og var med i den heldige Kamp ved Sejerø; men efter Eriks nederlag ved Onsild og hans flugt fra Jylland gik han over på Niels' side, hvorimod hans 2 Sønner fremdeles stod blandt Eriks tro Mænd. For at kunne optage Kampen mod sin broder befæstede Harald Kesja nu borgen ved Roskilde stærkere; men tyske håndværkere fra Roskilde lavede blider for Erik. Stenene knuste Harald Kesjas stærke forsvarstårn, han selv undslap med nød og næppe til Jylland, og borgen blev lagt i grus.

På borgstedet har man fundet en nedgemt sølv- og guldskat sammen med en mængde af den tids mønter.

Da Niels efter slaget ved Værebro fordrev Erik fra Danmark (1133), to Harald Kesja grusom hævn over tyskerne i Roskilde; men rygtet om deres lemlæstelse bragte den tyske Kejser Lothar i harnisk, så at Magnus Nielsen måtte afværge stormen ved ydmygende underkastelse.

Harald Kesja var med i det sidste slag i borgerkrigen, ved Fodevig i Skåne. Her fældede Erik Emune, Magnus og tilføjede Niels et frygteligt nederlag (4. juni 1134). I kampen mistede Harald Kesja sin Søn Magnus, men under store farer undslap han selv tillige med Kong Niels. Nu gik det i ilsom flugt vest på gennem hele landet. Undervejs gjorde Niels Harald Kesja til medkonge; men hans lykke blev kun stakket. Ganske vist var han klog nok til ikke at følge den gamle konge til Slesvig, og efter hans drab lod han sig hylde af Jyderne og tog ophold i egnen om den gamle Kongsgård Jelling. Men uventet drog Erik i begyndelsen af 1135 trods is og frost imod ham, overrumplede ham i Skiping (Skibet) ved Vejle Å og lod på stedet sin egen broder halshugge. Allerede året før havde han forsmædelig ladet hans ældste sønner, Bjørn og Erik Diakon, drukne i Slien, og det skønt de ikke havde fulgt Harald Kesja i hans frafald, men blot havde rådet deres fader at forlade Danmark.

I Skiping tog Erik, Harald Kesjas øvrige sønner til fange; kun Oluf undkom for senere at optræde som tronkræver og volde ny borgerkrig. Erik bluedes nu ikke ved at gennemføre udryddelsen af Harald Kesja æt. Han førte Harald Kesjas 8 sønner med sig øst på og lod nogle Skåninger sætte dem over til en ø, hvor de blev myrdede og kastede i en grube. Deres navne var Sivard, Erik, Svend, Niels, Harald, Benedikt, Mistivint og Knud. Foruden de 12 sønner, hvis Navne kendes, havde Harald Kesja yderligere 3 andre. I følge sagaerne var Magnus, Oluf, Harald og Knud ægtefødte.

Harald Kesja

From Wikipedia, the free encyclopedia

Harald Kesja, Harald the Spear[1], (1080–1135) was the son of Eric I of Denmark. He was married to Ragnhild Magnusdotter, the daughter of King Magnus III of Norway. Eric appointed Harald the ruler of Denmark in 1103, when he went to Jerusalem, but Harald had to decline because of his uncle Niels of Denmark, who was elected king in 1104.

Harald was courageous, but violent, cruel and debauched. Among his 15 sons, only four were born in wedlock. Harald plundered far and wide from his stronghold Haraldsborg at Roskilde. In 1132, he allied with his half-brother Eric Emune in order to avenge his third brother Canute Lavard, but he later turned to the murderer Magnus Nilsson and fought with him at the Battle of Fotevik in Skåne, 1134. He fled after the defeat but he was taken captive near Vejle on Jutland and decapitated together with six of his sons.

One of his sons, Björn Ironside Haraldsson married Katarina Ingesdotter the daughter of Inge I of Sweden. Björn was the father of Christina Bjornsdatter, a Swedish queen. Another son, Oluf Haraldsen ruled Skåne in opposition to Danish King Eric III of Denmark.

{geni:occupation} Riksföreståndare i Danmark, regent 1103-1104, anti-kung av Danmark, Rigsforstander

{geni:about_me} http://da.wikipedia.org/wiki/Harald_Kesja

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00279874&tree=LEO

http://www.toveogflemming.dk/tove/per04955.htm

Riksföreståndare i Danmark 1103-1104
Far: Erik Ejegod (- 1103)

• Født: 1080 Jelling. Vejle, Danmark
• Død: 1135 Halshugget i år 1135 i Skibet, Vejle, Danmark af Erik Emune,
• Hovedet blev begravet " i den yderste hjørne af kirkegården" i Skibet, Vejle.

--------------------------------------------------------------------------------
Familj med Ragnhild Magnusdotter Barfot (1090 - )
Barn: Björn Haraldsen 'Järnsida' (- 1134)

--------------------------------------------------------------------------------
Källor
1) Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England

Prins. Född 1083 i Danmark. Död 1135. Harald Kesja, död 1135, var en dansk prins, oäkta son till Erik Ejegod. Far till Olof Haraldsson. Han och hans halvbror Erik Emune gjorde år 1130 uppror mot sin farbror, kung Nils. Han bytte emellertid sida efter ett tag och led nederlag tillsammans med Nils 1134. Han blev sedan gripen och avrättad av Erik Emune i Jylland 1135.

Harald Kesja [dvs. bredbladet spyd] ble innsatt som riksforestander (1103-04) av sin far, Erik I Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.

Da Oluf I Hunger døde ble hans halvbror, Niels I, hentet hjem fra fangenskap i Flandern. Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de to kongsemnene Niels og Ubbe. Og da Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt. Vi ser her den første tendens til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.

Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om at han hadde "et godt forhold" til kong Niels oghans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg med Ragnhild, Magnus III Berrføtts datter og Margaretas stedatter. Hans sønn, Bjørn Jernside, inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.
En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken beretter at han ikke hadde mindre enn tolv sønner. Mange barn innbar en god grunn å bygge et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp tre faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og "umåtelige rikdom", nevner roskildekaniken Haralds "hop av sønner" som en av hans viktigste tilganger.
En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under stridighetene i årene 1131-34 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter dronning Margaretas død.

Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da han betrakter disse som "uektinger". Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods "utenom-ekteskapelige" forbindelser nevnes i bitre ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som "beflekket den ekteskapelige sengen" gjennom å ligge med mange konkubiner. Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd. Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom-ekteskapelige herkomst og sitt utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.
Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik I Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt kongetittelen to ganger under sin politiske karriere. Knud Lavardslegenden forteller at Erik Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å "vakte riket". Denne opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en "ærbar alder". Forfatteren til Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som "den handlingskraftigste mannen blandt danene" (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:
"Erik [Erik Emune] som var av ringere herkomst og hvilken han [Erik Ejegod]
ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere."
Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til denne familien eller muligens til Trudslekten.Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar I den Stores fiende, Svend III Grathe.

Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke. Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i 1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge [over venderne]. Den tyske konge og senere keiser, Lothar III, anerkjente Knud som tysk vasal.

I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindrelykkede politiske anstrengelser. Han viser konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds politiske aktiviteter:
"Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom [...]. Han lotderfor sine menn røve og stjele til ham. Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter. Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland byens innbyggere".
Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen Roskilde skal ha blitt "kastet ned i dypeste armod". Innbygggerne oppgis senere å ha gjort opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger, selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne. Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved "en fugl som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst".

Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131 hadde et fiendtlig forhold til kong Niels I og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter, Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.
Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den begrunnelse at Erik var "født i hor" (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald. Saxo lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de to og under trusler om vold innkalle dem til fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.

Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den senere Erik II Emune (ca. 1090-1137).

Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels. Både Aksel E. Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner, Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen. På landets ting argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde drept deres "venn" (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald somKnud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og venner.
Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre brorsom under stridighetene med Niels hadde antatt kongenavn. Haralds "sidebytte" må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle bli frarøvet sitt fedrenearv.
Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde værtuvitende om mordplanene. Det ser ut til at opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans "exil" i Götaland. Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å legitimere opprøret mot den regjerende kongen.
Saxo hevder videre at Niels "lurte" over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet.
Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland, opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos). Sannsynligvis kan Haralds "overgang" fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og Eriks personlige slektsfeide.

Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende nederlag i farvannet uten for Seierø.

Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - "Bliderne" - som hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig befestet igjen.

Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):
"[Erik Emune supplerede] sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed [externum ingenium] og lærte sig blideteknik af de sachsere [Saxones], der boede i Roskilde. Folk her i landet [nostri] var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på hvordan den slags fungerer. [...]
[Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde]
[Harald] forlangte at tyskerne [Theutonici] skulle straffes: han [Niels] stormede Roskilde og overlod alle de tyskere [Germani], der blev pågrebet i byen, til den klagende [Harald], som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev ved med at spørgedem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!"
Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J. Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.

Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.

I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukttil Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet "Emune", som betyr "den uforglemmelige".

Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):
"4 juni [1134]. Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels´ søn, berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og høvdinger og mange af folket [cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque populo], og opgav sin ånd til Gud, sin skaber".
Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141. Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.

Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels I Svendsson av Danmark, i 1134.

I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som tre år tidligere hadde blitt slått av jydene og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.

Harald ble halshugget og åtte av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen tolv sønner ble elve avlivet.

Han hadde følgede barn:
Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge I av Sverige - avrettet ved drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne.
Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.

Sønnen Olaf II var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.

Erik II Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav I av Novgorod og enke etter Sigurd I Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Harald Kesja, Harald the Spear, (1080-1135) was the son of Eric I of Denmark. He was married to Ragnhild Magnusdotter, the daughter of King Magnus III of Norway. Eric appointed Harald the ruler of Denmark in 1103, when he went toJerusalem, but Harald had to decline because of his uncle Niels of Denmark, who was elected king in 1104.
Harald was courageous, but violent, cruel and debauched. Among his 15 sons, only four were born in wedlock. Harald plundered far and wide from his stronghold Haraldsborg at Roskilde. In 1132, he allied with his half-brother Eric Emune in order to avenge his third brother Canute Lavard, but he later turned to the murderer Magnus Nilsson and fought with him at the Battle of Fotevik in Skåne, 1134. He fled after the defeat but he was taken captive near Vejleon Jutland and decapitated together with six of his sons.
One of his sons, Björn Ironside Haraldsson married Katarina Ingesdotter the daughter of Inge I of Sweden. Björn was the father of Christina Bjornsdatter, a Swedish queen.

I danska källor är Harald skildrad som en av seklets värsta våldsverkare och horkarlar. Harald Kesja dödades av sin egen halvbror Erik II (Emune).

Kongesøn, Født 1080. Henrettet 1135 i Skibet ved Vejle.
Var Slegfredsøn af Erik Ejegod og født længe før faderen blev konge. Da Erik stod i begreb med at drage ud på sin pilgrimsfærd, indsatte han Harald Kesja til Rigsforstander i 1102.
Slegfredsøn er ikke det samme som et uægte barn. En slegfred er et meget gammelt udtryk for en fast elskerinde til en ugift mand, og deres evt. børn kaldes slegfredsbørn. Hvis én af parterne derimod havde været gift havde det været en horeunge, og hvis de ikke havde boet fast sammen var det 'bare' et uægte barn.
Jyske lov, første bog Kap. 27. Hvor længe en Mand kan have en Slegfred hos sig:
”Hvis nogen har en Slegfred i Gårde hos sig i tre Vintre og åbenlyst går til Sengs med hende, og hun råder over Lås og Lukke og åbenlyst spiser og drikker med ham, da skal hun være hans Ægtehustru og rette Husfrue.”

Harald Kesja var en kraftig Kriger, som med færdighed svang sin «Kesje», det svære, bredbladede spyd; således må han have fået sit tilnavn «Kesja» i lighed med andre krigere, der nævntes efter deres Kesje, Spyd eller Sværd. Tillige viste han sig som en uædel person, hvem magten var en kærkommen anledning til ran og vold. Asser, som netop i denne tid blev ærkebisp, skulle være hans medstyrer, men havde ingen indflydelse på ham. Harald Kesja blev almindelighadet, og da budskabet om Erik Ejegods død kom til Danmark (1104), var der ingen, der ønskede ham til konge; man valgte hans Farbroder Niels.

Harald Kesjas byrd gav ham dog en fremragende plads blandt Danmarks stormænd, og han ægtede Ragnhild, datter af den afdøde norske konge Magnus Barfod og Stifdatter af den danske dronning Margrethe Fredkulla. Ligesom sin yngre broder Knud (Lavard), deltog han i Niels' ulykkelige togt mod Venderknésen Henrik; hårdt såret blev han ved Ljutka på skjold båret ud af kamptummelen.

Hvad man ellers hører om hans færd under Niels' svage Styrelse, gør ham ikke ære. Frækt fortsatte han sin røverfærd. Fra borgen ved Roskilde havn, hvor han vistnok havde sæde som kongens høvding, plyndrede han vidt omkring. Særlig gik det ud over Roskildes driftige borgere, indtil disse i deres forbitrelse drog mod Harald Kesja og tvang ham til at flygte.

Også mod sin egen broder Erik (Emune) viste han overmod og hensynsløshed. Under påskud af, at Erik var avlet i ægteskabsbrud, nægtede han ham del i fædrenegodset;
Erik hærgede da hans gårde og bragte godset til Arnakke, vistnok tæt ved det nuværende Nyborg, men måtte snart efter flygte for Harald Kesja. Denne frygtede imidlertid et nyt overfald af Erik og satte derfor ild på det af sit eget gods, som han ikke kunne føre med sig.

Deres broder Knud Lavard, der var Danmarks Hertug og ypperste mand, stævnede nu myndig dem begge for sig og dømte, at Erik havde ret til at træde i arv efter deres fader.

Også ved usædelighed gjorde Harald Kesja sig berygtet; hans hustru måtte døje hans mange friller og hans slegfredsønner, som man betragtede som en opvoksende røveryngel.

Efter Knud Lavards drab 7. Jan. 1131, fremstod Harald Kesja ganske vist på tinge som anklager mod Niels og Magnus, men udfoldede ikke stor kraft for at hævne den myrdede broder.

Erik blev derimod straks anfører for dem, der rejste sig til hævn. Vel skal han af hensyn til Harald Kesja have afslået Kronen; men inden året var omme, lod han sig hylde, og Harald Kesja harmedes over at se sig forbigået for sinyngre Broder.

Med sine ældste sønner, Bjørn Jærnside og Erik Diakon, fulgte han dog endnu i 1132 Erik på togt til Jylland og var med i den heldige Kamp ved Sejerø; men efter Eriks nederlag ved Onsild og hans flugt fra Jylland gik han over på Niels' side, hvorimod hans 2 Sønner fremdeles stod blandt Eriks tro Mænd. For at kunne optage Kampen mod sin broder befæstede Harald Kesja nu borgen ved Roskilde stærkere; men tyske
håndværkere fra Roskilde lavede blider for Erik. Stenene knuste Harald Kesjas
stærke forsvarstårn, han selv undslap med nød og næppe til Jylland, og borgen blev lagt i grus.

På borgstedet har man fundet en nedgemt sølv- og guldskat sammen med en mængde af den tids mønter.

Da Niels efter slaget ved Værebro fordrev Erik fra Danmark (1133), to Harald Kesja grusom hævn over tyskerne i Roskilde; men rygtet om deres lemlæstelse bragte den tyske Kejser Lothar i harnisk, så at Magnus Nielsen måtte afværgestormen ved ydmygende underkastelse.

Harald Kesja var med i det sidste slag i borgerkrigen, ved Fodevig i Skåne. Her fældede Erik Emune, Magnus og tilføjede Niels et frygteligt nederlag (4. juni 1134).
I kampen mistede Harald Kesja sin Søn Magnus, men under store farer undslap han selv tillige med Kong Niels. Nu gik det i ilsom flugt vest på gennem hele landet.
Undervejs gjorde Niels Harald Kesja til medkonge; men hans lykke blev kun stakket. Ganske vist var han klog nok til ikke at følge den gamle konge til Slesvig, og efter hans drab lod han sig hylde af Jyderne og tog ophold i egnen om den gamle Kongsgård Jelling. Men uventet drog Erik i begyndelsen af 1135 trods is og frost imod ham, overrumplede ham i Skiping (Skibet) ved Vejle Å og lod på stedet sin egen broder halshugge. Allerede året før havde han forsmædelig ladet hans ældste sønner, Bjørn og Erik Diakon, drukne i Slien, og det skønt de ikke havde fulgt Harald Kesja i hans frafald, men blot havde rådet deres fader at forlade Danmark.

I Skiping tog Erik, Harald Kesjas øvrige sønner til fange; kun Oluf undkom for senere at optræde som tronkræver og volde ny borgerkrig.
Erik bluedes nu ikke ved at gennemføre udryddelsen af Harald Kesja æt. Han førte Harald Kesjas 8 sønner med sig øst på og lod nogle Skåninger sætte dem over til en ø, hvor de blev myrdede og kastede i en grube. Deres navne var Sivard, Erik, Svend, Niels, Harald, Benedikt, Mistivint og Knud. Foruden de 12 sønner, hvis Navne kendes,
havde Harald Kesja yderligere 3 andre.
I følge sagaerne var Magnus, Oluf, Harald og Knud ægtefødte.

Harald Kesja

From Wikipedia, the free encyclopedia

Harald Kesja, Harald the Spear[1], (1080–1135) was the son of Eric I of Denmark. He was married to Ragnhild Magnusdotter, the daughter of King Magnus III of Norway. Eric appointed Harald the ruler of Denmark in 1103, when he wentto Jerusalem, but Harald had to decline because of his uncle Niels of Denmark, who was elected king in 1104.

Harald was courageous, but violent, cruel and debauched. Among his 15 sons, only four were born in wedlock. Harald plundered far and wide from his stronghold Haraldsborg at Roskilde. In 1132, he allied with his half-brother Eric Emune in order to avenge his third brother Canute Lavard, but he later turned to the murderer Magnus Nilsson and fought with him at the Battle of Fotevik in Skåne, 1134. He fled after the defeat but he was taken captive near Vejleon Jutland and decapitated together with six of his sons.

One of his sons, Björn Ironside Haraldsson married Katarina Ingesdotter the daughter of Inge I of Sweden. Björn was the father of Christina Bjornsdatter, a Swedish queen. Another son, Oluf Haraldsen ruled Skåne in opposition to Danish King Eric III of Denmark.

3466052. Kong Harald Erikson KESJA av Danmark died in 1135.(3328) He was a Konge og Riksforestander R 1103 - 1104, Konge 1134-1135 in Danmark. (3329) He was married to Ragnhild MAGNUSDTR.

• OCCUPATION: Konge i Danmark 1134-1135
• BIRTH: 1082, Roskilde, Danmark (usikker mor)
• DEATH: 1135, Vejle, Danmark

SOURCE NOTES:
www.dcs.hull.ac.uk/cgi-bin/gedlkup/n=royal?royal18624

RESEARCH NOTES:
Prince of Denmark (1134-1135)

Regent under fars pilgrimsfærd 1102 - 1104. Dræbt 1135 af sin halvbroder ERIK II Emune.

Harald Kesja (ca. 1080-1135) var en dansk prins og riksforstander.

Han var sønn av kong Erik Ejegod, konge av Danmark 1095-1103 og dronning Borghild Thorgatsdatter. Han var bror til adelsmannen Knud Lavard og kong Erik Emune.

Harald Kesja gjorde krav paÌŠ kronen, men ble drept av sin bror, Erik. Erik drepte ogsaÌŠ de fleste av Haralds sønner. Selv om han ikke faÌŠr tronen selv, fungerer han som riksforstander 1103-04 for sin far mens han er paÌŠ pilegrimsferd i Jerusalem. Som stedfortreder blir han kjent som hardhendt og grusom. Dette er sterkt medvirkende til at han ikke blir valgt som konge naÌŠr faren dør i 1103 paÌŠ Kypros. Danske høvdinger valgte da heller Niels, en av Svend Estridsens sønner.

Harald Kesja [dvs. bredbladet spyd] ble innsatt som riksforestander (1103-04) av sin far, Erik I
Ejegod, mens denne var på pilgrimsreise.
Da Oluf I Hunger døde ble hans halvbror, Niels I, hentet hjem fra fangenskap i Flandern.
Stormennene ønsket ikke Harald Kesja som konge. De samlet derfor ledingsflåten oppe ved
Isøre for å markere dette. Tilbake var det nå bare de to kongsemnene Niels og Ubbe. Og da
Ubbe frafalt seg retten til å bli konge, ble Niels automatisk valgt. Vi ser her den første tendens
til at stormannsadelen har blitt en avgjørende maktfaktor, fremfor hirden.
Selv om Harald ble tvunget til å overgi kongetronen til fordel for Niels, ser det ut til at
han forsøkte å beholde en nær forbindelse til kongeparet. Knytlingesagaens opplysning om
at han hadde ?et godt forhold? til kong Niels og hans sønn Magnus er vanskelig å vurdere. Vi
vet imidlertid at Harald opprettet personlige bånd til dronning Margareta. Selv giftet han seg
med Ragnhild, Magnus III Berrføtts datter og Margaretas stedatter. Hans sønn, Bjørn Jernside,
inngikk ekteskap med Margaretas søster, Katarina Ingesdotter.
En viktig ressurs for Harald var ifølge kildene hans mange barn. Roskildekrøniken
beretter at han ikke hadde mindre enn tolv sønner. Mange barn innbar en god grunn å bygge
et omfattende sosialt nettverk på for å styrke sin egen maktposisjon. At mange barn ble
betraktet som en viktig tilgang kommer til uttrykk i Roskildekrøniken, der forfatteren regner opp
tre faktorer til hvorfor Harald anså sin maktstilling for betydelsesfull til at han skulle akseptere å
tjene sin yngre bror Erik Emune. I tillegg til hans alder og ?umåtelige rikdom?, nevner
roskildekaniken Haralds ?hop av sønner? som en av hans viktigste tilganger.
En stor barneskare var imidlertid ikke bare positivt. De mange sønnene måtte dele på
et minsket ressursunderlag og ble derfor tvunget til mer å se til sine egne interesser. Under
stridighetene i årene 1131-34 kjempet Haralds sønn, Bjørn Jernside, på Erik Emunes side mot
sin egen far. Antagelig hadde hans personlige forbindelser med kongeparet opphørt efter
dronning Margaretas død.
Saxo ønsket å forringe posisjonene til Knud Lavards brødre som kongeætlinger, da
han betrakter disse som ?uektinger?. Han fordømmer de danske kongenes frilleliv et flertall
ganger. Svend Estridsens og Erik Ejegods ?utenom-ekteskapelige? forbindelser nevnes i bitre
ordelag. Verst av alle var Harald Kesja, som ?beflekket den ekteskapelige sengen? gjennom
å ligge med mange konkubiner. Saxo representerer i denne sammenheng høymiddelalderens
offisielle kirkesyn på ekteskapets hellighet. De horisontale relasjoner etablert gjennom
frilleforhold fordømmes til fordel for de vertikale slektsbånd gjennom ekteskapets hellige bånd.
Harald Kesja var derfor dobbelt flekket gjennom sin utenom-ekteskapelige herkomst og sitt
utuktige liv. Hans status var dermed ikke sammenlignbar med Magnus Nielsens eller Knud
Lavards. Han reduseres til å være en fribytter i kongefamilienes periferi.
Harald Kesjas maktstilling var imidlertid sikkert meget betydelig fra da faren Erik I
Ejegod forlot landet i 1102 (eventuelt i 1103) frem til sin død i 1135. Harald hadde formelt
kongetittelen to ganger under sin politiske karriere. Knud Lavardslegenden forteller at Erik
Ejegod før sin pilgrimsreise utnevnte sin eldste sønn Harald til å ?vakte riket?. Denne
opplysning finnes også hos Saxo, som skriver at Erik Ejegod overlot utøvelsen av
kongemakten til sin sønn Harald som da hadde oppnådd en ?ærbar alder?. Forfatteren til
Knud Lavardsordinalet skriver at Knud Lavard da bare var en gutt som var betrodd til
oppfostring hos Skjalm Hvide, som i Ordinalet betegnes som ?den handlingskraftigste mannen
blandt danene? (uirum uero inter Danos strenuissimum). Saxo bygger videre på denne
informasjon fra legenden, men kompletterer med følgende opplysning:
"Erik [Erik Emune] som var av ringere herkomst og hvilken han [Erik Ejegod]
ikke kjente så mye omsorg for, overlot han til mindre ansette formyndere."
Denne opplysning fra Saxo må imidlertid betraktes med skepsis. Det ser ut til at Erik Emune
hadde nære bånd til den Syd-Sjellandske Bodilslekten, så han ble sannsynligvis betrodd til
denne familien eller muligens til Trudslekten. Antagelig ville Saxo med denne passasje forringe
Erik Emunes status i forhold til Knud Lavards, da Erik var far til Valdemar I den Stores fiende,
Svend III Grathe.
Forholdet til venderne ble etter hvert tilspisset. I 1113 led Niels nederlag i slaget ved Lütke.
Han innsatte nå Knud Lavard som jarl over Sønderjylland, Knud drev venderne tilbake, og i
1129 beseiret han disse og fikk tittel av konge [over venderne]. Den tyske konge og senere
keiser, Lothar III, anerkjente Knud som tysk vasal.
I tillegg til å opprette allianser var hærtåg, våld og plyndring hovedsysselsetningen for
Harald som for de øvrige kongeætlingene. Saxo setter imidlertid Knud Lavards fremgangsrike
utenrikspolitske karriere opp mot Haralds mindre lykkede politiske anstrengelser. Han viser
konsist hvordan Harald mislykkes når det gjelder grunnpremissene for en kongeætlings
muligheter til å skaffe seg en maktstilling i datidens Danmark. Etter at Saxo har beskrevet
hvordan Knud Lavard forvervet herredømmet over obotritene går han over til å skildre Haralds
politiske aktiviteter:
?Under tiden hadde Harald mislykkes med å vinne anseelse hjemme eller vinne
berømmelse utenlands, og han var derfor fast besluttet på å nå kompensasjon for sin brist på
dådskraft (virtutis) gjennom sin store rikdom [...]. Han lot derfor sine menn røve og stjele til ham.
Byttet fra hans naboer gikk til å føde hans håndlangere, deres levebrød fødte hans utgifter.
Under sommeren praktiserte han piratvirksomhet (piratica), en plage for de innfødte som for
utlendinger. Og for å kunne gjøre Roskilde så mye større skade lot han oppføre en borg
utenfor byen, som han fylte med det verste røverpakk som kunne finnes, og han nøyde seg
ikke bare med å røve og plyndre ute på landet, men lot sine treller utrette like stor skade bland
byens innbyggere?.
Saxo beretter videre at Haralds fremfart førte til at den tidligere så velstående byen
Roskilde skal ha blitt ?kastet ned i dypeste armod?. Innbygggerne oppgis senere å ha gjort
opprør mot sin plageånd med sverd i hånd. Harald fremstår hos Saxo som en brutal utsuger,
selv om hans handlinger påminner meget om Knud Lavards. Begge brødrene bedrev hærtåg
og valgte å la en by utgjøre en fast lukrativ lokal maktbase. Haralds krigerske handlinger er
imidlertid ikke like ærefulle som Knud Lavards eller Magnus Nielsens sett med Saxos øyne.
Forfatteren ser ut til å ville fremholde at Harald bryter mot gjeldene spilleregler ved å bedrive
hærtåg mot sitt eget folk og å bygge opp sin rikdom ved hjelp av godskonfiskasjoner fra sine
naboer. Saxo lar sitt omdømme om Harald Kesja komme til uttrykk i en lignelse hvor han lar
hans halvbror, Knud Lavard, uttale at Haralds lyst etter andres gods kan lignes ved ?en fugl
som bygde sitt rede av hvilke fjær som helst?.
Knytlingesagaen forteller at Erik Emune, i motsetning til Harald Kesja, også før 1131
hadde et fiendtlig forhold til kong Niels I og hans sønn, Magnus. Erik var henvist til å leve av
sin farsarv i kombinasjon med utenlandske hærtog, da han savnet et betydelig giftemål. Det
var først etter opprøret i 1131 som han inngikk ekteskap med Margaretas søsterdatter,
Malmfrid, som tidligere hadde vært gift med kong Sigurd Jorsalfar.
Saxo beretter at Harald nektet Erik å få del av deres fars eiendommer med den
begrunnelse at Erik var ?født i hor? (adulterio ortum). Erik valgte da å tilegne seg sitt
fedrenegods med vold gjennom å plyndre og herje Haralds eiendommer. Disse plyndringene
skal ha gitt ham et omfattende bytte, som han senere mistet etter et overfall av Harald. Saxo
lar senere Knud Lavard agere dommer mellom de to og under trusler om vold innkalle dem til
fredsforhandlinger i Slesvig. Ved dette møte oppgis Knud å ha stiftet rettferdighet gjennom å
dele fedrenearvet likt mellom brødrene. Knuds overordnede rolle som dommer er imidlertid
troligvis en konstruksjon av Saxo. Om møtet fant sted, er det mer trolig at Knud agerte som
megler, ikke som dommer, mellom de stridende partene.
Kong Niels hadde etter hvert blitt en aldrende mann, og kampen om hvem som skulle
etterfølge ham var allerede i gang. Den sto mellom Knud Lavard, Niels' sønn Magnus og deres
fetter, Henrik Skadelår. Harald Kesja viste også sin interesse, sammen med sin halvbror, den
senere Erik II Emune (ca. 1090-1137).
Etter at Knud Lavard ble drept av Magnus og hans menn i skogen ved Haraldsted
kongsgård nord for Ringsted i 1131, brøt det ut opprør mot kong Niels. Både Aksel E.
Christensen og Ole Fenger hevder at opprøret ble anstiftet og anført av Erik Ejegods sønner,
Erik Emune og Harald Kesja. Saxo skriver imidlertid at det var en sammenslutning av
potentater bestående av Erik Ejegods svigersønn, Håkon Sunnivasen, Peder Bodilsen og
Skjalm Hvides sønner, som først tok initiativet til å reise opprørsfanen. På landets ting
argumenterte de for et væpnet opprør mot den regjerende kongen og hans sønn som hadde
drept deres ?venn? (amicus), dvs. Knud Lavard. Først deretter opptrer Erik og Harald som
Knud Lavards hevnere. Den mektige stormannen Kristjern Svendsen, som tilhørte
trundgrupperingen, sluttet seg til opprørsstyrkene sammen med et stort antall slektninger og
venner.
Men Erik og Harald ble igjen erkefiender etter av Harald gikk over til kong Niels og
Magnus. Anledningen til at Harald byttet allianseparter oppgis av roskildekaniken å være at
Harald ikke ville finne seg i å tjene sin yngre bror som under stridighetene med Niels hadde
antatt kongenavn. Haralds ?sidebytte? må forstås ut fra det forhold at om Erik Emune skulle
seire og alene lykkes å bli konge i Danmark, skulle risikoen være stor for at Harald helt skulle
bli frarøvet sitt fedrenearv.
Saxo oppgir at Harald og Erik først og fremst anklaget Magnus Nielsen for mordet på
deres bror. Kanskje var dette anledningen til at Harald Kesja anså det legitimt å slutte en pakt
med Niels, da han utgikk fra at Niels hadde vært uvitende om mordplanene. Det ser ut til at
opprørsmennene, ut fra Saxos perspektiv, fremst oppfattet Niels om en edsbryter og ikke som
en morder, da han, til tross for en avlagt ed, lot kalle Magnus Nielsen tilbake fra hans ?exil? i
Götaland. Eric Christiansen ser imidlertid dette argument som en konstruksjon av Saxo for å
legitimere opprøret mot den regjerende kongen.
Saxo hevder videre at Niels ?lurte? over Harald til sin side med lokkende løfter. Ingen
kilde ser imidlertid ut til - på en tilfredsstillende måte - å kunne forklare årsakene til Haralds
overgang. Saxo hevder at det var Haralds utuktige frilleliv som var årsaken til at folket under
opprøret foredro Erik Emune som motkonge fremfor Harald. Forfatteren gjør seg altså til
talsmann for kirkens negative innstilling til frillevesenet.
Saxo oppgir at Niels, som takk for at Harald kjempet for hans sak på Sjelland,
opphøyde ham til den høyeste æresposisjonen blandt sine venner (primis inter amicos).
Sannsynligvis kan Haralds ?overgang? fremst betraktes som en fortsettelse av Haralds og
Eriks personlige slektsfeide.
Erik Emune opptrådde fortsatt som Knud Lavards hevner. Skåningene reiste seg og valgte
ham til konge. En rekke kamper fulgte nå mellom Erik Emune og Niels og Magnus. Det var
Niels og Magnus som vant de fleste slagene, men i 1132 tilføyde Erik Magnus et sviende
nederlag i farvannet uten for Seierø.
Harald Kesja hadde satt seg fast på Haraldsborg i Roskilde. I 1133 beleiret Erik borgen, men
den var så sterk at Erik besluttet seg for å anvende et nytt kastevåpen - ?Bliderne? - som
hadde blitt utviklet nede i Europa. De var effektive, men så nye og anvendelsen så ukjent for
Erik, at han måtte ha hjelp fra de saxerne som bodde i Roskilde. Borgen falt og ble aldrig
befestet igjen.
Saxo: Om beleiring og inntagelse av Roskilde (omkring 1208):
?[Erik Emune supplerede] sin hjemlige slagkraft med udenlandsk dygtighed [externum
ingenium] og lærte sig blideteknik af de sachsere [Saxones], der boede i Roskilde. Folk her i
landet [nostri] var nemlig stadig begyndere i krigskunsten og havde sjældent forstand på
hvordan den slags fungerer. [...]
[Erik Emune flygter og Niels og Harald Kesje indtager i stedet Roskilde]
[Harald] forlangte at tyskerne [Theutonici] skulle straffes: han [Niels] stormede
Roskilde og overlod alle de tyskere [Germani], der blev pågrebet i byen, til den klagende
[Harald], som fik lov at straffe dem som han havde lyst. Og som straf for at de havde bygget
bliderne, og også fordi han havde hørt, hvordan de løgnagtigt havde pralet af at have dræbt
ham, skamferede Harald dem alle sammen ved at skære næsetippen af dem, mens han blev
ved med at spørge dem, om det mon var deres spyd der havde dræbt Harald!?
Gest. D. XIII.9.6; 11.2 - Overs. P. Zeeberg Saxos Danmarkshistorie. Viborg 2000 / lat. udg. J.
Olrik et al. Saxonis Gesta Danorum, Kbh. 1931. Venligst tilsendt Skræp af Adam Wagner.
Samme år led Erik på ny nederlag for Niels, og måtte flykte til Norge.
I 1134 mobiliserte Niels og Magnus ø-danskene og forsøkte en landstigning ved Fotevik i
Skåne, men ble slått i et meget blodig slag der Magnus stupte. Niels klarte å ta seg ombort på
en båt, men når han forsøkte å ta sin tilflukt til Hedeby på Jylland, ble han møtt av Knud
Lavards tilhengere og drept. For seieren ved Fotevik fikk Erik navnet ?Emune?, som betyr
?den uforglemmelige?.
Lund Domkirkes gavebok: Om slaget ved Fodevig (omkring 1145):
?4 juni [1134]. Af St. Laurentii hus døde Asser, diakon og provst. På den samme dag
dræbtes Roskildebispen Peder og Brant subdiakon, vor broder, Magnus, kong Niels® søn,
berømt for dyd og ædel byrd, faldt i samme slag sammen med Danmarks stormænd, bisper og
høvdinger og mange af folket [cum melioribus Daniæ, episcopis et principibus multoque
populo], og opgav sin ånd til Gud, sin skaber?.
Libri Datici Lundenses, udg. C. Weeke Lunde Domkapitels Gavebøger, 1973 (genoptr.) s.141.
Overs. J. Steenberg Kilder til Danmarks historie i 12. århundrede. Kbh. 1962 s. 34.
Harald ble godkjent som medkonge av sin farbror, kong Niels I Svendsson av Danmark, i
1134.
I januar 1135 var Harald på sin gård i Skibet ved Vejle. I ly av nattemørket omringet en stor
gruppe bevepnede ryttere gården. De kanaler og kjerr som ellers var gårdens beste forsvar
var tilfrosset og ingen oppdaget bruddet på julefreden før det var for sent. Overfallsmennene
var fra Sjelland. Flere hadde vært med i den hær som tre år tidligere hadde blitt slått av jydene
og kong Niels ved Jelling, de var under kommando av deres konge, Erik Emune.
Harald ble halshugget og åtte av hans sønner som var på gården ble ført med til Skåne og her
drept på en hellig øy. Av Haralds tilsammen tolv sønner ble elve avlivet.
Han hadde følgede barn:
Erik Haraldsen - drept, antagelig avrettet ved drukning, i 1134.
Bjørn Jernside - gift med Katarina, datter til kong Inge I av Sverige - avrettet ved
drukning i 1134.
Magnus Haraldsen - drept etter 1134
Olaf Haraldsen, motkonge, falt i 1143 ved Tjuteå i Skåne.
Harald Haraldsen - myrdet i 1135.
Knut Haraldsen - myrdet i 1135.
Sivard Haraldsen - myrdet i 1135.
Erik Haraldsen - myrdet i 1135.
Svend Haraldsen - myrdet i 1135.
Niels Haraldsen - myrdet i 1135.
Benedikt Haraldsen - myrdet i 1135.
Mistivint Haraldsen - myrdet i 1135.
Sønnen Olaf II var konge fra 1140 til 1143. Han var den eneste overlevende av Harald
Kesjas sønner - de øvrige hadde Erik Emune myrdet. Oluf var i virkeligheten kun konge i
Skåne. Han falt i slaget ved Tjuteå i 1143.
Erik II Emune var gift med Malmfrid, datter til Mstislav I av Novgorod og enke etter Sigurd I
Magnusson Jorsalfare. Han ble selv drept på et ting nær Ribe i 1137.

Harald Kesja, -1135, Kongesøn, var Slegfredsøn af Erik Ejegodog født længe før, Faderen blev Konge. Da Erik stod i Begreb med atdrage ud paa sin Pilegrimsfærd, indsatte han H. til Rigsforstander(1102). H. var en kraftig Kriger, som med Færdighed svang sin «Kesje»,det svære, bredbladede Spyd; saaledes maa han have faaet sit Tilnavn«Kesja» i Lighed med andre Krigere, der nævntes efter deres Kesje,Spyd eller Sværd. Men
tillige viste han sig som en uædel Person, hvem Magten var enkjærkommen Anledning til Ran og Vold. Asser, som netop i denne Tidblev Ærkebisp, skulde være hans Medstyrer, men havde ingen Indflydelsepaa ham. H. blev almindelig hadet, og da
Budskabet om Erik Ejegods Død kom til Danmark (1104), var der ingen,der ønskede ham til Konge; man valgte hans Farbroder Niels. H.s Byrdgav ham dog en fremragende Plads blandt
Danmarks Stormænd, og han ægtede Ragnhild, Datter af den afdøde norskeKonge Magnus Barfod og Stifdatter af den danske Dronning MargretheFredkulla. Ligesom sin yngre Broder Knud (Lavard) deltog han i Niels'ulykkelige Tog mod Venderknésen Henrik; haardt saaret blev han vedLjutka paa Skjold baaren ud af Kamptummelen. Hvad man ellers hører omhans Færd under Niels' svage Styrelse, gjør ham ikke Ære. Fræktfortsatte han sin Røverfærd.
Fra Borgen ved Roskilde Havn, hvor han vistnok havde Sæde som KongensHøvding, plyndrede han trindt omkring. Særlig gik det ud overRoskildes driftige Borgere, indtil disse i deres Forbitrelse drogemod H. og tvang ham til at flygte. Ogsaa mod sin egen Broder Erik(Emune) viste han Overmod og Hensynsløshed. Under Paaskud af, at Erikvar avlet i Ægteskabsbrud, nægtede han ham Del i Fædrenegodset; Erikhærgede da hans Gaarde og
bragte Godset til Arnakke, vistnok tæt ved det nuværende Nyborg, menmaatte snart efter flygte for H.; denne frygtede imidlertid et nytOverfald af Erik og satte derfor Ild paa det af sit eget Gods, som hanikke kunde føre med sig.Deres Broder Knud Lavard, der var DanmarksHertug og ypperste Mand, stævnede nu myndig dem begge for sig ogdømte, at Erik havde Ret til at træde i Arv efter deres Fader. Ogsaaved Usædelighed gjorde H. sig berygtet; hans Hustru maatte døje hansmange Friller og hans Slegfredsønner, som man betragtede som enopvoxende Røveryngel.

Efter Knud Lavards Drab (7. Jan. 1131) fremstod H. ganske vist paaTinge som Anklager mod Niels og Magnus, men udfoldede ikke stor Kraftfor at hævne den myrdede Broder. Erik blev derimod strax Fører fordem, der rejste sig til Hævn. Vel skal han af Hensyn til H. haveafslaaet Kronen; men inden Aaret var omme, lod han sig hylde, og H.harmedes over at se sig forbigaaet for sin yngre Broder. Med sineældste Sønner, Bjørn Jærnside og Erik Diakon, fulgte han dog endnu i1132 Erik paa Toget til Jylland og var med i den heldige Kamp vedSejrø; men efter Eriks Nederlag ved Onsild og hans Flugt fra Jyllandgik han over paa Niels' Side, hvorimod hans 2 Sønner fremdeles stodeblandt Eriks tro Mænd.For at kunne optage Kampen mod sin Broderbefæstede H. nu Borgen ved Roskilde stærkere; men tyske
Haandværkere fra Roskilde lavede Blider for Erik, Stenene knuste H.sstærke Forsvarstaarn, han selv undslap med Nød og næppe til Jylland,og Borgen blev lagt i Grus. Paa Borgstedet har man fundet en nedgjemtSølv- og Guldskat sammenmed en Mængde af den Tids Mønter. Da Nielsefter Slaget ved Værebro fordrev Erik fra Danmark (1133), tog H.grusom Hævn over Tyskerne i Roskilde; men Rygtet om deres Lemlæstelsebragte den tyske
Kejser Lothar i Harnisk, saa at Magnus Nielsen maatte afværge Stormenved ydmygende Underkastelse. H. var med i det sidste Slag iBorgerkrigen, ved Fodevig i Skaane. Her fældede Erik Emune Magnus ogtilføjede Niels et frygteligt Nederlag (4. Juni 1134).
I Kampen mistede H. sin Søn Magnus, men under store Farer undslap hanselv tillige med Kong Niels. Nu gik det i ilsom Flugt vest paa gjennemhele Landet. Undervejs gjorde Niels H. til Medkonge; men hans Lykkeblev kun stakket. Ganske vist var han klog nok til ikke at følge dengamle Konge til Slesvig, og efter hans Drab lod han sig hylde afJyderne og tog Ophold i Egnen om den gamle Kongsgaard Jelling. Menuventet drog Erik i Begyndelsen af 1135 trods Is og Frost imod ham,overrumplede ham i Skiping (Skibed) ved Vejle Aa og lod paa Stedet sinegen Broder halshugge. Allerede Aaret før havde han forsmædelig ladethans ældste Sønner, Bjørn og Erik Diakon, drukne i Slien, og detskjønt de ikke havde fulgt H. i hans Frafald, men blot havde raadetderes Fader at forlade Danmark. I Skiping tog Erik H.s øvrige Sønnertil Fange; kun Oluf undkom for senere at optræde som Tronkræver ogvolde ny Borgerkrig. Erik bluedes nu ikke ved at gjennemføreUdryddelsen af H.s Æt. Han førte H.s 8 Sønner med sig øst paa og lodnogle Skaaninger sætte dem over til en Ø, hvor de bleve myrdede ogkastede i en Grube. Deres Navne vare Sivard, Erik, Svend, Niels,Harald, Benedict, Mistivint og Knud. Foruden de 12 Sønner, hvis Navnekjendes, havde H. endnu haft 3 andre. I Følge Sagaerne vare Magnus,Oluf, Harald og Knud ægtefødte.

H. Olrik, Knud Lavard.

Hans Olrik.

Harald Kesja
From Wikipedia, the free encyclopedia
Harald Kesja, Harald the Spear, (1080-1135) was the son of Eric I of Denmark. He was married to Ragnhild Magnusdotter, the daughter of king Magnus III of Norway of Norway. Eric appointed Harald the ruler of Denmark in 1103, when he went to Jerusalem, but Harald had to step back because of his uncle Nicholas of Denmark, who was elected king in 1104.

Harald was courageous, but violent, cruel and debauched. Among his 15 sons, only four were born in wedlock. Harald plundered far and wide from his stronghold Haraldsborg at Roskilde. In 1132, he allied with his half-brother Eric Emune in order to avenge his third brother Canute Lavard, but he later turned to the murderer Magnus Nilsson and fought with him at the Battle of Fotevik in Skåne, 1134. He fled after the defeat but he was taken captive near Vejleon Jutland and decapitated together with six of his sons.

One of his sons, Björn Ironside Haraldsson married Katarina Ingesdotter the daughter of the Swedish king Inge I. Björn was the father of Christina Bjornsdatter, a Swedish queen.
ADDR: NOTE {geni:current} 0