Harald IV Magnusson Gille, king of Norway

Iflg. bl.a. Snorre gjorde Harald Gille krav på å være sønn av Magnus Barfot. Moren var en kvinne fra Irland, sannsynligvis Bethoc Gillesdatter. Det er enighet blant dagens historikere at det er svært tvilsomt om Harald Gille var sønn av Magnus Barfot.

Harald IV Magnusson Gille var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden.

Tilnavnet «Gille» (Gillekrist) kommer av det irske Gilla Christ Kristi tjener.

Harald Gille claimed to be a son of King Magnus Barfot (Barefoot). His mother was an Irish woman, probably Bethoc Gillesdatter. Most historicans today agree that it is doubtful that Harald Gille was a son of Magnus Barfot (Barefoot).

Harald Gille (Old Norse Haraldr gilli or Haraldr gillikristr) (d. 14 December 1136), king of Norway, was born in Ireland. His byname Gille is probably from Gilla Críst, i.e. servant of Christ.

Links:

• English
• Wikipedia Norsk
• Magnussønnenes saga in norwegian
• Magnus Blinde og Harald Gilles saga in norwegian

  ---

  
  

Konge av Norge 1030 - 1036. Ikke bevist at han var sønn av Magnus Berrføtt. Avgjort ved gudsdom - gå barbent på glødende plogjern.

Å gå på glødende jern Man kunne også gå 12 skritt over glødende plogjern for å bevise sannhetsgehalten i en påstand, eller sin uskyld. Føttene ble undersøkt etter 3 dager. Hvis sårene da var rene og uten infeksjon ble påstanden, eller uskylden ansett bevist. Harald Gille, konge i Norge fra 1130 til 1136, "beviste" sin rett til tronen på denne måten. Den kristne kirke introduserte vikingene for disse "gudsbevis". Det var også kirken som avskaffet dem i 1247'.

Harald IV Magnusson Gille f. OMK 1103, Irland, g. (1) Ukjent kvinne _____, g. (2) Ingrid Ragnvaldsdatter, f. 1099, yrke: Dronning, d. OMK 1170. Harald døde 13.12.1136, Bergen, Hordland.

Harald IV Magnusson Gille (1103- 1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden. Harald var gift med den svenske Ingrid Rangvaldsdatter (datter av kong Rangnvald Knaphøvde og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca 1125) skriver seg fra et tidligere forhold til Biadoc, mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus Haraldsson som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel. I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd (se info nederst). Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 - ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner. Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus IV til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som , og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag. Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt. Harald ble deretter utsatt for det samme som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen. Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Harald ble beskrevet som en .

Jernbyrd (norrønt járnburðr) eller jernprøve er en betegnelse på en prøve brukt i middelalderen for å finne ut om noen snakket sant. De som ble prøvd skulle bære eller gå på glohett jern. Dersom de klarte det uskadd, var det bevist at de hadde snakket sant. Jernbyrd kunne gå for seg ved at den som påsto noe grep et stykke jern fra kokende vann og gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår tre dager etter, hadde Gud selv gitt et tegn på at de snakket sant. Prøven kunne eksempelvis brukes til å finne ut om en påstått kongelig arving virkelig stammet fra en konge. Blant annet skal Inga fra Varteig ha båret jern for å bevise at sønnen Håkon hadde kong Håkon Sverreson til far. En som var beskyldt for en alvorlig forbrytelse kunne også vise at han var uskyldig ved å klare jernprøven. Det var den kristne kirken selv som innførte tradisjonen om at en kunne finne sannheten ved hjelp av jernprøven. Men paven gikk imot metoden i 1216 og den ble avskaffet av den norske kirke i 1247.

Biografi Harald var gift med den svenske Ingrid Ragnvaldsdatter (datter av kong Ragnvald Knaphövde), og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca. 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca. 1125) skriver seg fra et tidligere forhold til Biadoc, mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca. 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus, som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel.

I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 – ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner.

Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom». Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som «vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, har var ikke stor på det, gavmild, ... tok gjerne imot råd», og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag.

Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Båhuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim.

Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt.

Harald ble deretter utsatt for det samme «familieproblemet» som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Harald ble beskrevet som en «høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene».

https://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Gille

Harald 4 Gille el. Gillekrist, er sønn av kong Magnus Berrføtt og en irsk eller suderøyisk kvinne. Harald kom til Norge mot slutten av Sigurd Jorsalfarers regjeringstid og fikk ved jernbyrd bevise at han var Magnus' sønn, men måtte love ikke å kreve noen del av riket så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus levde. Tross løftet lot Harald seg gi kongsnavn etter Sigurds død. Kong Magnus måtte dele riket med ham. Etter fire års samkongedømme brøt det ut krig mellom kongene 1134, Harald ble slått og flyktet til Danmark. Med støtte fra den danske konge Erik Emune satte Harald seg fast i Viken og drog deretter til Bergen, hvor kong Magnus ble blindet og lemlestet 1135. Året etter ble han selv drept av en annen tronkrever, Sigurd Slembe. Harald hadde i sitt ekteskap med den svenske prinsesse Ingerid sønnen Inge Krokrygg og dessutenhadde han frillesønnene Øystein og Sigurd (Munn). Frillesønner er elskerinnes sønner.