Harald Hraereksson «Wartooth» Hildetand

Harald Hildetann Rørikson Konge av Sjælland i Danmark og Østgotland i Sverige

Tilnavnet Hildetann ('stridstann') skal ha sammenheng med at han mistet to fortenner i et slag.

• f. ca 655 Sønn av Rørik av Leire og Aud Djupauge. Han voks opp i Gardarriket (Russland)
• Harald Hildetann kone er ukjent, de hadde sønnene Trond gamle, Rørek Ringssligner og Eystein Illråde
• ca 670 I henhold til Sögubrot forlot Harald Gardariket da Ivar den Vidfamne døde og dro til Sjælland hvor han ble akseptert som konge. Deretter dro han til Skåne, hvor hans mors familie hadde styrt, og ble vel mottatt og utstyrt med krigere og våpen. Han seilte så til Svitjod for å kreve sin odel, men mange andre småkonger hadde også kommet for å hevde sin rett som Ivar Vidfamne hadde tatt fra dem. De andre mente at de burde være enkelt å kjempe mot den femtenårige Harald, men Harald nedkjempet dem alle og overtok sin fars landområder.
• ca 735 Han falt i Bråvallaslaget mot den svenske kongen Sigurd Ring som var sønnen til hans halvbror Randver

Haraldr hilditönn Tilnavn / fordanskning: Harald Hildetand Lokalitet: Danmark, Relationer: Havde sønnen Rærik Ringslynger.Kilder: Landnamabogen: 296 Noter: Dansk sagnkonge.

http://heimskringla.no/wiki/Landnamabogen

https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Hildetann

https://snl.no/Harald_Hildetann

--------------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Wartooth

http://www.friesian.com/perifran.htm#scandinavia

Harald Wartooth (Old Norse: Haraldr Hilditönn, modern Swedish and Danish: Harald Hildetand) was a legendary king of Sweden, Denmark, Norway and the historical northern German province of Wendland, in the 7th and 8th century. According to the Danish Chronicon Lethrense, his empire reached as far as the Mediterranean.

Saxo Grammaticus, in Gesta Danorum, gives two different accounts about why Harald had the name wartooth. According to one tradition, it was due to Harald having lost two of his teeth in battle against Veseti, the lord of Scania, and instead two new teeth grew out. Saxo further tells that according to another opinion, the name was derived from Harald having protruding teeth. A scholarly view, however, holds the name to be derived from a name for "war hero".

All sources describe him as the son of Ivar Vidfamne's daughter Auðr the Deep-Minded (but Hervarar saga calls her Alfhild). According to Sögubrot, Njal's Saga and the Lay of Hyndla, Harald was the son of Hrœrekr Ringslinger (slöngvanbaugi), the king of Zealand. Sögubrot relates that his mother later married Raðbarðr, the king of Garðaríki and they had the son Randver. However, according to Hervarar saga, both Harald and Randver were the sons of Valdar and Alfhild. Njal's Saga adds that Harald had the son Þrándr the Old (hinn gamli) who was the ancestor of one of the characters in the saga. Sögubrot also mentions that he had a son named Þrándr the Old (gamli), but also adds a second son, Hrœrekr Ringslinger (slöngvandbaugi), who apparently was named exactly like his grandfather. Landnámabók informs that this Hrœrekr Ringslinger the younger had a son named Thorolfr "Vaganef", who in turn had the son Vermund Wordplane. Vermund was the father of Valgard, the father of Hrafn the Foolish. Hrafn was one of the first settlers in Iceland and settled on the southern coast.

Saxo Grammaticus' Gesta Danorum does not mention any Ivar Vidfamne, and gives two different versions of Harald's ancestry. First Saxo writes that Harald was the son of the Scanian chieftain Borkar and a woman named Gro. Later Saxo has forgotten about this and writes that Harald was the son of Halfdan, Borkar's son, and a woman named Gyrid, the last member of the Skjöldungs.

According to Sögubrot, he left Garðaríki at his father Ivar Vidfamne's death, and went to Zealand, where he was accepted as king. Then he went to Scania, which his mother's family had ruled, and was well received and given much help in men and arms. Then he took his fleet to Sweden in order to claim his inheritance. However, many petty kings arrived to reclaim their kingdoms, which Ivar had taken from them. These petty kings thought it would be easy to fight Harald who was only 15 years old. Harald successfully reclaimed his father's domains, so that in the end he owned more than his father had, and there was no king in either Denmark or Sweden who did not pay him tribute or was his vassal. He subjugated all the parts of England that had belonged to Halfdan the Valiant and later Ivar. In England he appointed kings and jarls and had them pay him tribute. He also appointed Hjörmund, the son of Hjörvard Ylfing, the king of Östergötland. Hervarar saga also mentions that Harald retook his father's domains, but it says that the conquests started out from Götaland (or Gotland depending on the manuscript). Gesta Danorum agrees with Sögubrot, by saying that the conquests began from Zealand.--
When Harald realised that he was about to die of old age appr. 75 years,appr 655AD - 735AD He suggested to Sigurd Ring that a great battle should be fought between them. The place was chosen to be at the moor of Bråvalla, and so the legendary Battle of Bråvalla came to be. Harald hoped to die in this battle and go to Valhalla instead of dying in his bed and end up in Niflheim.

He was succeeded by Sigurd Ring, the father of Ragnar Lodbrok.

Died in the Battle of Bravellir

_______________________

Harald Hildetann (norrønt Haraldr hilditönn = tilsvarer Harald Krigstann) er en delvis legendarisk konge av Sjælland i Danmark og kanskje også Svitjod (Sverige) på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet.

I henhold til legenden var Harald Hildetann ikke bare hersker av Svitjod, men også Danmark, Norge og Vendland. I henhold til den danske Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) skal hans herredømme ha strukket seg helt til Middelhavet. Et slikt kongedømme blir ikke bekreftet av noen annen kilde og er fullstendig uhistorisk. I beste fall var Harald Hildetann konge i Sjælland, kanskje også andre deler av de danske øyene, deler av eller hele Svitjod, inkludert det tradisjonelt danske området Skåne og tidvis presset mot kysten av nordlige Tyskland. Områdene nord og østover mot Norge var sannsynligvis ikke berørt i det hele tatt. Hans omfattende kongedømme i henhold til legendene er helt og holdent en litterær konstruksjon og overdrivelse, hvilket også er tilfelle flere andre legendariske konger i denne tidsepoken.

Haralds opprinnelse

Harald skal ha vært sønn av småkongen Rørek av Lejre i Danmark av Skjoldungaætten og kong Ivar Vidfamnes datter Aud Djupauga. Han skal ha vokst opp i Gardariket (Russland) og etter at hans morfar Ivar døde dro han til Skåne. Herfra erobret han Svitjod, og i henhold til legenden også Danmark, Norge og vendernes land i nordlige Tyskland.

I henhold det fragmentariske islandske skiftet Sögubrot (af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi), Njåls saga og kvadet Hyndluljóð i Flateybok var Harald sønn av Rørik av Lejre (Hrærekr Ringslinger), konge av Sjælland. Sögubrot forteller at hans mor senere giftet seg med Radbart av Gardarike, og de fikk sønnen Randver.

I henhold til Hervarar saga var derimot både Harald og Randver sønner av en dansk småkonge Valdar som Ivar Vidfamne gjorde til sin lydkonge og ga ham sin datter «Alvhild» (den eneste kilden som ikke nevner Aud Djupauga) til ekte. Da Valdar døde ble hans sønn Randver konge av Sjælland og kanskje hele Danmark mens Harald ble konge av Gøtaland. Njåls saga legger til at Harald hadde sønnen Rand den gamle (Þrándr gamli) foruten en annen sønn, Rørik, som tilsynelatende hadde samme navn som bestefaren, Hrærekr Ringslinger.

Saxo Grammaticus' Gesta Danorum nevner derimot ingen Ivar Vidfamne og gir to ulike versjoner av Haralds opprinnelse. Først skriver Saxo at Harald var sønn av Borkar, en høvding fra Skåne, og en kvinne ved navn Gro, og deretter synes det som om Saxo har glemt dette og skriver at Harald var sønn av Halvdan, Borkars sønn, og en kvinne ved navn Gyrid.

I henhold til Sögubrot forlot Harald Gardariket da hans far Ivar Vidfamne døde og dro til Sjælland hvor han ble akseptert som konge. Deretter dro han til Skåne, hvor hans mors familie hadde styrt, og ble vel mottatt og utstyrt med krigere og våpen. Han seilte så til Svitjod for å kreve sin odel, men mange andre småkonger hadde også kommet for å hevde sin rett som Ivar Vidfamne hadde tatt fra dem. De andre mente at de burde være enkelt å kjempe mot den femtenårige Harald, men denne nedkjempet dem og overtok sin fars landområder.

I følge legenden var det da ingen annen konge i verken Danmark eller Svitjod som ikke betalte skatt til ham eller var hans lydkonge. Han skal også ha hevdet sin rett i alle deler av England som hadde tilhørt Halvdan den tapre (Hálfdan snjalli) og senere til Ivar Vidfamne. I England skal han ha utprekt konger og jarler og disse måtte betale skatt til ham.

Harald utpekte også Hjørmund, sønn av Hjørvard Ylving, konge av Østgøtland, det vil den som Snorre Sturlasson nevner som kong Granmar i Södermanland. Hervarar saga nevner også at Harald overtok sin fars områder, men med den forskjellen at hans erobring begynte i Gøtaland. Gesta Danorum er samstemt med Sögubrot ved å skrive at erobringen skjedde fra Sjælland.

Slaget ved Bråvalla

Da Harald ble gammel, 655AD-735AD, og innså at han var gammel nok til å dø, foreslo han for sin halvbror Randvers sønn Sigurd Ring at de skulle utkjempe et stort slag. Sigurd Ring var konge av Svitjod og Vestergøtland, og underlagt Harald Hildetann, konge av Danmark og Østergøtland. Som kampplass valgte de hedene ved Bråvalla (Bråviken i Østergøtland i henhold til den svenske nasjonalromantikken på 1800-tallet). Haralds håp var å dø ærefult i kamp og således ikke dø på sotteseng.

Den nær ettertid har overdrevet antallet av deltagende krigere, opptil 200 000 blir nevnt, men slaget i seg selv kan gjerne ha vært historisk nok, og utfallet ble at gamlekongen falt og Sigurd Ring sto igjen som seierherre.

Slaget blir nevnt i flere kilder, spesielt norrøne sagaer som Hervarar saga, men den mest omfattende er danske Gesta Danorum (Danenes bedrifter) av Saxo Grammaticus på slutten av 1100-tallet. I henhold til den svenske forfatteren Herman Lindquist forteller runene på den store Röksteinen om nettopp dette slaget. Det siste er dog omstridt, og de fleste forskerne mener isteden at steinen vitner om den østgotiske kongen Teoderik den store.

Harald Hildetann Rørikson Konge av Sjælland i Danmark og Østgotland i Sverige

Tilnavnet Hildetann ('stridstann') skal ha sammenheng med at han mistet to fortenner i et slag.

• f. ca 655 Sønn av Rørik av Leire og Aud Djupauge. Han voks opp i Gardarriket (Russland)
• Harald Hildetann kone er ukjent, de hadde sønnene Trond gamle, Rørek Ringssligner og Eystein Illråde
• ca 670 I henhold til Sögubrot forlot Harald Gardariket da Ivar den Vidfamne døde og dro til Sjælland hvor han ble akseptert som konge. Deretter dro han til Skåne, hvor hans mors familie hadde styrt, og ble vel mottatt og utstyrt med krigere og våpen. Han seilte så til Svitjod for å kreve sin odel, men mange andre småkonger hadde også kommet for å hevde sin rett som Ivar Vidfamne hadde tatt fra dem. De andre mente at de burde være enkelt å kjempe mot den femtenårige Harald, men Harald nedkjempet dem alle og overtok sin fars landområder.
• ca 735 Han falt i Bråvallaslaget mot den svenske kongen Sigurd Ring som var sønnen til hans halvbror Randver

Haraldr hilditönn Tilnavn / fordanskning: Harald Hildetand Lokalitet: Danmark, Relationer: Havde sønnen Rærik Ringslynger.Kilder: Landnamabogen: 296 Noter: Dansk sagnkonge.

http://heimskringla.no/wiki/Landnamabogen

https://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Hildetann

https://snl.no/Harald_Hildetann

--------------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Wartooth

http://www.friesian.com/perifran.htm#scandinavia

Harald Wartooth (Old Norse: Haraldr Hilditönn, modern Swedish and Danish: Harald Hildetand) was a legendary king of Sweden, Denmark, Norway and the historical northern German province of Wendland, in the 7th and 8th century. According to the Danish Chronicon Lethrense, his empire reached as far as the Mediterranean.

Saxo Grammaticus, in Gesta Danorum, gives two different accounts about why Harald had the name wartooth. According to one tradition, it was due to Harald having lost two of his teeth in battle against Veseti, the lord of Scania, and instead two new teeth grew out. Saxo further tells that according to another opinion, the name was derived from Harald having protruding teeth. A scholarly view, however, holds the name to be derived from a name for "war hero".

All sources describe him as the son of Ivar Vidfamne's daughter Auðr the Deep-Minded (but Hervarar saga calls her Alfhild). According to Sögubrot, Njal's Saga and the Lay of Hyndla, Harald was the son of Hrœrekr Ringslinger (slöngvanbaugi), the king of Zealand. Sögubrot relates that his mother later married Raðbarðr, the king of Garðaríki and they had the son Randver. However, according to Hervarar saga, both Harald and Randver were the sons of Valdar and Alfhild. Njal's Saga adds that Harald had the son Þrándr the Old (hinn gamli) who was the ancestor of one of the characters in the saga. Sögubrot also mentions that he had a son named Þrándr the Old (gamli), but also adds a second son, Hrœrekr Ringslinger (slöngvandbaugi), who apparently was named exactly like his grandfather. Landnámabók informs that this Hrœrekr Ringslinger the younger had a son named Thorolfr "Vaganef", who in turn had the son Vermund Wordplane. Vermund was the father of Valgard, the father of Hrafn the Foolish. Hrafn was one of the first settlers in Iceland and settled on the southern coast.

Saxo Grammaticus' Gesta Danorum does not mention any Ivar Vidfamne, and gives two different versions of Harald's ancestry. First Saxo writes that Harald was the son of the Scanian chieftain Borkar and a woman named Gro. Later Saxo has forgotten about this and writes that Harald was the son of Halfdan, Borkar's son, and a woman named Gyrid, the last member of the Skjöldungs.

According to Sögubrot, he left Garðaríki at his father Ivar Vidfamne's death, and went to Zealand, where he was accepted as king. Then he went to Scania, which his mother's family had ruled, and was well received and given much help in men and arms. Then he took his fleet to Sweden in order to claim his inheritance. However, many petty kings arrived to reclaim their kingdoms, which Ivar had taken from them. These petty kings thought it would be easy to fight Harald who was only 15 years old. Harald successfully reclaimed his father's domains, so that in the end he owned more than his father had, and there was no king in either Denmark or Sweden who did not pay him tribute or was his vassal. He subjugated all the parts of England that had belonged to Halfdan the Valiant and later Ivar. In England he appointed kings and jarls and had them pay him tribute. He also appointed Hjörmund, the son of Hjörvard Ylfing, the king of Östergötland. Hervarar saga also mentions that Harald retook his father's domains, but it says that the conquests started out from Götaland (or Gotland depending on the manuscript). Gesta Danorum agrees with Sögubrot, by saying that the conquests began from Zealand.

When Harald realised that he was about to die of old age (he was 150 years old), he suggested to Sigurd Ring that a great battle should be fought between them. The place was chosen to be at the moor of Bråvalla, and so the legendary Battle of Bråvalla came to be. Harald hoped to die in this battle and go to Valhalla instead of dying in his bed and end up in Niflheim.

He was succeeded by Sigurd Ring, the father of Ragnar Lodbrok.

Died in the Battle of Bravellir

_______________________

Harald Hildetann (norrønt Haraldr hilditönn = tilsvarer Harald Krigstann) er en delvis legendarisk konge av Sjælland i Danmark og kanskje også Svitjod (Sverige) på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet.

I henhold til legenden var Harald Hildetann ikke bare hersker av Svitjod, men også Danmark, Norge og Vendland. I henhold til den danske Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) skal hans herredømme ha strukket seg helt til Middelhavet. Et slikt kongedømme blir ikke bekreftet av noen annen kilde og er fullstendig uhistorisk. I beste fall var Harald Hildetann konge i Sjælland, kanskje også andre deler av de danske øyene, deler av eller hele Svitjod, inkludert det tradisjonelt danske området Skåne og tidvis presset mot kysten av nordlige Tyskland. Områdene nord og østover mot Norge var sannsynligvis ikke berørt i det hele tatt. Hans omfattende kongedømme i henhold til legendene er helt og holdent en litterær konstruksjon og overdrivelse, hvilket også er tilfelle flere andre legendariske konger i denne tidsepoken.

Haralds opprinnelse

Harald skal ha vært sønn av småkongen Rørek av Lejre i Danmark av Skjoldungaætten og kong Ivar Vidfamnes datter Aud Djupauga. Han skal ha vokst opp i Gardariket (Russland) og etter at hans morfar Ivar døde dro han til Skåne. Herfra erobret han Svitjod, og i henhold til legenden også Danmark, Norge og vendernes land i nordlige Tyskland.

I henhold det fragmentariske islandske skiftet Sögubrot (af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi), Njåls saga og kvadet Hyndluljóð i Flateybok var Harald sønn av Rørik av Lejre (Hrærekr Ringslinger), konge av Sjælland. Sögubrot forteller at hans mor senere giftet seg med Radbart av Gardarike, og de fikk sønnen Randver.

I henhold til Hervarar saga var derimot både Harald og Randver sønner av en dansk småkonge Valdar som Ivar Vidfamne gjorde til sin lydkonge og ga ham sin datter «Alvhild» (den eneste kilden som ikke nevner Aud Djupauga) til ekte. Da Valdar døde ble hans sønn Randver konge av Sjælland og kanskje hele Danmark mens Harald ble konge av Gøtaland. Njåls saga legger til at Harald hadde sønnen Rand den gamle (Þrándr gamli) foruten en annen sønn, Rørik, som tilsynelatende hadde samme navn som bestefaren, Hrærekr Ringslinger.

Saxo Grammaticus' Gesta Danorum nevner derimot ingen Ivar Vidfamne og gir to ulike versjoner av Haralds opprinnelse. Først skriver Saxo at Harald var sønn av Borkar, en høvding fra Skåne, og en kvinne ved navn Gro, og deretter synes det som om Saxo har glemt dette og skriver at Harald var sønn av Halvdan, Borkars sønn, og en kvinne ved navn Gyrid.

I henhold til Sögubrot forlot Harald Gardariket da hans far Ivar Vidfamne døde og dro til Sjælland hvor han ble akseptert som konge. Deretter dro han til Skåne, hvor hans mors familie hadde styrt, og ble vel mottatt og utstyrt med krigere og våpen. Han seilte så til Svitjod for å kreve sin odel, men mange andre småkonger hadde også kommet for å hevde sin rett som Ivar Vidfamne hadde tatt fra dem. De andre mente at de burde være enkelt å kjempe mot den femtenårige Harald, men denne nedkjempet dem og overtok sin fars landområder.

I følge legenden var det da ingen annen konge i verken Danmark eller Svitjod som ikke betalte skatt til ham eller var hans lydkonge. Han skal også ha hevdet sin rett i alle deler av England som hadde tilhørt Halvdan den tapre (Hálfdan snjalli) og senere til Ivar Vidfamne. I England skal han ha utprekt konger og jarler og disse måtte betale skatt til ham.

Harald utpekte også Hjørmund, sønn av Hjørvard Ylving, konge av Østgøtland, det vil den som Snorre Sturlasson nevner som kong Granmar i Södermanland. Hervarar saga nevner også at Harald overtok sin fars områder, men med den forskjellen at hans erobring begynte i Gøtaland. Gesta Danorum er samstemt med Sögubrot ved å skrive at erobringen skjedde fra Sjælland.

Slaget ved Bråvalla

Da han Harald ble gammel på midten av 800-tallet, etter sigende hele 150 år, og innså at han var gammel nok til å dø, foreslo han for sin halvbror Randvers sønn Sigurd Ring at de skulle utkjempe et stort slag. Sigurd Ring var konge av Svitjod og Vestergøtland, og underlagt Harald Hildetann, konge av Danmark og Østergøtland. Som kampplass valgte de hedene ved Bråvalla (Bråviken i Østergøtland i henhold til den svenske nasjonalromantikken på 1800-tallet). Haralds håp var å dø ærefult i kamp og således ikke dø på sotteseng.

Den nær ettertid har overdrevet antallet av deltagende krigere, opptil 200 000 blir nevnt, men slaget i seg selv kan gjerne ha vært historisk nok, og utfallet ble at gamlekongen falt og Sigurd Ring sto igjen som seierherre.

Slaget blir nevnt i flere kilder, spesielt norrøne sagaer som Hervarar saga, men den mest omfattende er danske Gesta Danorum (Danenes bedrifter) av Saxo Grammaticus på slutten av 1100-tallet. I henhold til den svenske forfatteren Herman Lindquist forteller runene på den store Röksteinen om nettopp dette slaget. Det siste er dog omstridt, og de fleste forskerne mener isteden at steinen vitner om den østgotiske kongen Teoderik den store.