• http://www.friesian.com/germania.htm#norse
• https://nbl.snl.no/H%C3%A5kon_4_H%C3%A5konsson
• http://finnholbek.dk/genealogy/getperson.php?personID=I14654&tree=2
• http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_IV_of_Norway (complete English text at bottom)
• http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_IV

English

King Håkon IV of Norway lived from 1204 to 16 December 1263. He is also referred to as Haakon or Haco or Haquinus, or Håkon the Old. Born into a Norway torn apart by decades of civil war, Håkon presided over the unification of his country and the expansion of the Norwegian empire to its maximum size.

Norwegian

Håkon IV Håkonsson var konge av Norge i perioden 1217–1263.

Han var sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg. Han ble valgt til konge av birkebeinerne i 1217. I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsson, som ble drept i 1240. I 1247 ble Håkon kronet av kardinal Vilhelm av Sabina i Bjørgvin.

I hans regjeringstid ble Island og Grønland lagt under den norske kronen. Han styrket de diplomatiske båndene til andre land, bl.a. ved å gifte bort datteren Kristina til den kastillianske kongens bror i 1258. Kongen var foreslått av paven som tysk-romersk keiser (ca. 1250).

Håkon sendte også sendemenn til sultanen av Tunis (1262). I 1263 mobiliserte han en stor leidangsflåte for å forsvare Hebridene etter at den skotske kongen hadde gjort krav på disse en tid. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene. Der døde Håkon den 17. desember i 1263[1].

Bakgrunn og barndom

Håkon ble født i 1204 på Folkenborg i det som i dag er Eidsberg kommune i Østfold. Moren hans var Inga fra Varteig, og hun hevdet at det var birkebeinerkongen Håkon Sverresson som var far til gutten. Han hadde besøkt gården Varteig året før, og da hatt Inga som frille en tid. Håkon Sverreson var død da Inga fødte, men flere av mennene hans bekreftet Ingas påstander, og birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn.

Dette var under den såkalte borgerkrigstiden i Norge, en periode med ufred og rivalisering om kongemakta som varte fra omlag 1130 til 1240. I denne tiden foregikk det mange ulike strider av ulikt omfang og styrke. Uklarhetene i de norske tronfølgelovene gjorde at det var flere som gjorde krav på kongsnavn, forskjellige aristokratiske parti rivaliserte med hverandre og det var også en maktkamp mellom kirken og kongen. Etter en tid var det to «partier» som sto mot hverandre, birkebeinerne og baglerne, og disse hadde hver sitt kongsemne som hadde varierende grader av anerkjennelse. Håkon Sverreson hadde etterfulgt kong Sverre som leder for birkebeinerne etter dennes død våren 1202. Samme år ble han hyllet som konge på Øyratinget, og da baglerkongen Inge Magnusson ble drept på Helgøya høsten samme år så forholdene lyse ut for Håkon Sverreson. Han klarte å oppnå forlik med biskopene som hadde vært i eksil, og oppnådde at Norge ble løst fra interdiktet som kirken hadde satt landet i i kong Sverres tid. Håkon Sverreson døde imidlertid etter mindre enn to år som konge, ugift og uten noen klar arving. Dermed startet en ny oppstand fra baglerne som førte til en todeling av landet, med et «baglerkongedømme» rundt Oslofjorden og på Østlandet og et «birkebeinerkongedømme» på Vestlandet og i Trøndelag.

Håkon Håkonsson ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mor Trøndelag med gutten. Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer. Flukten til Torstein Skjevla og Skjervald Skrukkas i 1206 er udødeliggjort i maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet.

Tidlig regjeringstid

Håkon Håkonsson kom slik til birkebeinernes «hovedstad» Nidaros og kong Inge Bårdsson, og Inge anerkjente Håkon som kongssønn. Da Inge døde i 1217 ble Håkon valgt til konge foran Inges halvbror, jarlen Skule Bårdsson, som også gjorde krav på tronen. I forbindelse med striden rundt kongevalget måtte Inga fra Varteig gjennom jernbyrd for å bevise at Håkon virkelig var Håkon Sverressons sønn. Dette skjedde i Bergen i 1218. Kirken var i utgangspunktet negativ til Håkon som konge, dette ble delvis begrunnet med at han var uekte barn.

I 1217 døde også Filippus Simonsson, den siste baglerkongen. Skule Bårdsson handlet raskt og tilbød som birkebeinernes jarl forsoning med baglerne under Håkon som konge. Baglerne godtok i hovedsak dette, og Norge ble igjen samlet under en konge. Men noen av baglernes anførerne følte de kom dårlig ut av forliket, og reiste en ny opprørsflokk. Denne gangen fremmet de Sigurd Ribbung som kongsemne. Sigurd var sønn av Erling Steinvegg og sønnesønn av Magnus Erlingsson, og opprørsflokken hans ble kalt Ribbunger. Ribbungenes opprør spredte seg aldri utover Østlandsområdet, og Sigurd gikk etterhvert med på å overgi seg til Skule.

I 1223 ble det holdt et riksmøte mellom alle biskoper, jarler og lendmenn og andre av rikets framstående menn. Dette møtet skulle en gang for alle avgjøre om Håkon var rett konge eller ikke. I tillegg til Skule Bårdsson gjorde også kong Inges uekte sønn Guttorm Ingesson, Inges nevø Knut Håkonsson og Sigurd Ribbung krav på tronen. Nå hadde kirken stillt seg på Håkons side, og dette ble avgjørende for at Håkon fikk støtte også på rådsmøtet. Trass i at erkebiskopen hadde stadfestet Håkons rett til tronen ble han ikke kronet før i 1247. Sigurd rømte, og fortsatte opprøret sitt til han døde i 1226. Knut Håkonsson videreførte ribbungenes sak fram til de ble endelig slått i 1227.

I starten av Håkons regjeringstid var det Skule som hadde mye av den virkelige makten. Da Håkon ble konge ble det samtidig bestemt at Skule skulle regjere direkte over en tredel av riket som jarl. I førstningen var denne tredjeparten Oslofjord-området, men fra 1223 fikk Skule Trøndelag som sin part og regjerte fra Nidaros. Etterhvert som Håkon ble voksen tok han i større grad over riksstyringen selv, noe som førte til konflikter med Skule. Som et forsøk på forsoning mellom de to ble Håkon i 1225 gift med Skules datter Margrete Skulesdatter (Margrét Skúladóttir). Forholdet mellom Håkon og Skule var likevel anstrengt.

I 1237 fikk Skule tittel som hertug, som den første i Norge. På samme tid ble det ordnet slik at han ikke lenger skulle styre Trøndelag som sin tredjepart av riket, men ha en tredjedel av alle syssel i landet. På denne måten hadde han ikke lenger noe eget maktområde, og dette har blitt tolket som at stillingen hans var svekket.

i 1239 tok Skule selv kongsnavn på Øretinget, og gikk til åpen krig mot Håkon. Håkon fikk nå utnevnt sin sønn Håkon som samkonge, noe han formelt sett var fra 1240 til sin død i 1257. Skule prøvde å få Knut Håkonsson med seg, men Knut valgte Håkons side og ble oppnevnt til Håkons jarl. I 1240 seiret Håkon over Skule i slaget i Oslo, og senere det samme året ble Skule drept i Nidaros. Etter dette var det ikke lenger noen som kunne true Håkons maktposisjon i Norge, og Skules opprør blir regnet som slutten på borgerkrigstiden i Norge. Som en konsekvens av striden mellom Håkon og Skule ble Snorre Sturlason, som hadde støttet Skule, drept av en av Håkons menn på Island.

Senere regjeringstid

Fra 1240 var Håkons regjeringstid preget av indre fred og konsolidering av kongedømmet. Dette var starten på det som har blitt omtalt som Norges gullalder som kongedømme i middelalderen. I 1247 oppnådde Håkon endelig å bli anerkjent av paven som norsk konge. Paven sendte kardinalen Vilhelm av Sabina (Wilhelm) til Norge og Sverige for å konsolidere den katolske kirken i Norden, og Vilhelm kronet Håkon i Kristkirken i Bergen i 1247.

Etter å ha oppnådd fred innenlands førte Håkon en aktiv og ekspansiv utenrikspolitikk. Etter uoverensstemmelser med Danmark kalte Håkon i 1256 ut leidangen og reiste på hærferd til det danske området Halland. I 1261 gikk grønlendingene med på å gi seg inn under kongen av Norge, og i 1262 gjorde Island det samme, noe som i lang tid hadde vært et mål for Håkon. Norgesveldet hadde nå den største geografiske utstrekningen noen gang. I 1263 rustet Håkon ut en stor leidangsflåte og reiste til Skottland, for å beskytte Suderøyene (Hebridene) som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander III. Med hjelp av vasallene sine, kongen av Sudrøyene og kongen av Man, gjenopprettet Håkon kontroll over Sudrøyene og sendte også styrker innover i landet. Forhandlingene med skottene ble halt ut av skottekongen, fordi han visste at Håkon til slutt ville få problem med å holde flåten sin samlet så langt hjemmefra. En del av flåten hans utkjempet en trefning med en større skotsk styrke ved Largs, i det som senere har fått navnet Slaget ved Largs. Både nordmenn og skotter hevdet at de seiret i dette slaget. En irsk delegasjon kom til Håkon og tilbød å huse ham og flåten hans gjennom vinteren dersom Håkon ville hjelpe dem mot engelskmennene. Det ser ut som om Håkon kan ha vært interessert i forslaget, men mennene hans nektet. Da vinteren kom hadde han ikke klart å tvinge fram en avklaring i striden med skottekongen. Han reiste tilbake til Orknøyene for vinteren, mens mesteparten av flåten vendte hjem til Norge.

Mens Håkon var på Orknøyene ble han syk, og døde 17. desember 1263. Han ble gravlagt for vinteren i St. Magnuskatedralen i Kirkwall. Da våren kom ble kroppen hans ført tilbake til Norge, og han ble gravlagt i Kristkirken på Holmen i Bergen. Denne kirken ble revet i 1531. Stedet der den sto, på det som i dag er Bergenhus festning, er i dag avmerket med en minnestein.

På dødsleiet bekreftet Håkon at han bare visste om en sønn som hadde overlevd ham, Magnus. Magnus ble konge etter ham.

Ettermæle

Norske historikere har hatt svært ulike syn på Håkon Håkonssons regjeringstid. På 1800-tallet, da nasjonsbygging var et viktig mål for historikerne, ble Håkon sett som den mektige kongen som avsluttet borgerkrigene, og regjerte over det største norske riket noensinne. P.A. Munch er representativ for dette synet. Tidlig på 1900-tallet kom en reaksjon mot dette synet. Håkon ble nå betraktet som en uviktig og gjennomsnittlig mann, som tilfeldigvis var konge da det var gode tider for det norske kongedømmet. Dette var først og fremst synet til marxistiske historikere, som med sin historiske materialisme gjerne toner ned betydningen til enkeltpersoner i forhold til større historiske og økonomiske prosesser. Halvdan Koht var typisk for dette synet. Koht, og mange andre historikere, vurderte dessuten Håkon opp mot Skule Bårdsson, og valgte side i denne 700 år gamle konflikten. Håkon har også blitt sammenlignet med sin farfar, kong Sverre, og mange mener at han ikke var en like dynamisk og karismatisk leder som Sverre var. I nyere tid har Sverre Bagge pekt på at det meste av det vi vet om både Håkon og Sverre kommer fra sagaene deres, som er å betrakte som offisielle biografier. Derfor vet vi ikke mer om deres karakter og personlighet enn det forfatterne av sagaene har valgt å fortelle. Dette kommer igjen an på hva som har vært forfatternes mål med sagaene. En sammenligning mellom Sverre og Håkon blir derfor lite meningsfylt.

Det som er klart er at Håkon ble født inn i et samfunn som var herjet av krig, væpnete bander og krigsherrer, og døde som den uomstridte herskeren over et stort og internasjonalt respektert kongedøme, der kongemakten helt klart hadde blitt styrket. Håkon mottok sendemenn og utvekslet gaver med herskere så langt borte som Tunis, Novgorod og Castilla. Ved hoffet hans ble høvisk ridder-litteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger oversatt til norrønt språk. Han sto for flere større byggeprosjekter i stein, noe som var kostbart i Norge på denne tiden. Han fikk blant annet bygget Håkonshallen i kongsgården på Holmen i Bergen. Håkon sto også for større lovarbeider, blant annet ble blodhevn forbudt.

Litteratur

Hovedkilden vår til kunnskap om Håkon er Hákonar saga Hákonarsonar (Håkon Håkonssons saga), som ble skrevet 1260-åra, bare få år etter Håkons død. Sagaen ble bestilt av sønnen hans, Magnus Lagabøte, og ble skrevet av den islandske sagaskriveren og høvdingen Sturla Þórðarson, en nevø av Snorre Sturlason.

Uenighetene mellom Håkon og svigerfaren Skule skildres litterært i Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne, fra 1863.

Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm

Norsk biografisk leksikon (http://www.snl.no/.nbl_biografi/H%C3%A5kon_4_H%C3%A5konsson/utdypning):

Håkon 4 Håkonsson, født 1204, fødested Folkenborg (Folkisberg) i nåværende Eidsberg, Østfold, død 16. desember 1263, dødssted Kristkirken, Bergen, i Kirkjuvágr, Orknøyene (nå Kirkwall, Orkney), begr. 1264.3.22. Konge. Foreldre: Kong Håkon 3 Sverresson (før 1185–1204) og Inga fra Varteig (død 1234). Frille: Kanga Unge (trolig før 1225); gift 25.5.1225 med Margrete Skulesdatter (ca. 1210–1270). Far til Håkon Håkonsson Unge (1232–57), Kristin Håkonsdatter (1234–62) og Magnus 6 Håkonsson Lagabøte (1238–80); svigersønn av Skule Bårdsson (1189–1240).

Håkon Håkonsson satt på tronen i Norge i 46 år. Han kom som den første til å personifisere det riksomfattende enekongedømmet som etter utløpet av borgerkrigene gjorde Norge til en stat. Historikere og diktere har vurdert hans personlige innsats og betydning forskjellig, men han spilte utvilsomt en retningsgivende politisk og kulturell rolle i “storhetstiden” i norsk historie.

Hovedkilden til Håkon Håkonssons historie er hans saga, som sønnen Magnus Lagabøte gav islendingen Sturla Tordsson i oppdrag å sette sammen etter farens død. Sagaen bygger på skriftlig arkivmateriale og muntlig informasjon fra personer som hadde stått kong Håkon nær, og den er den detaljrikeste og faktisk mest pålitelige av sagaene om norske konger. Men den er samtidig offisiell historieskrivning: I understrekingen av Håkons kongsrett og kongedømmets glans og overordnede samfunnsstilling er sagaen talerør for Sverreættens politiske program, og fremstillingen av Håkons personlige historie er tilpasset den rollen kongen etter tidens ideologiske oppfatning skulle fylle som Guds rettferdige embetsmann på jorden (rex iustus). Det grunnleggende motsetningsforholdet mellom kong Håkon og svigerfaren Skule Bårdsson er tåket fremstilt, trolig av hensyn til begges ettermæle. Håkons personlige profil er derfor ikke lett å gripe.

Håkons far, Håkon Sverresson, hadde Inga fra Varteig hos seg i sitt herberge i Borg (Sarpsborg) høsten 1203, og det var klart for både hennes og Håkon Sverressons nærmeste krets at det guttebarnet hun fødte sommeren etter, var Håkons sønn. Da hadde faren vært død siden nyttår, og striden mellom birkebeinere og baglere var blusset opp igjen under rivaliserende konger. I denne situasjonen måtte det holdes hemmelig at det var født en sønn av birkebeinerkongen Håkon Sverresson på det baglerdominerte Østlandet. Midt på vinteren 1205–06 ble gutten brakt i sikkerhet hos den nye birkebeinerkongen Inge Bårdsson i Trondheim, etter en strabasiøs og farefull ferd; særlig kjent er episoden der skiløperne Skjervald Skrukka og Torstein Skevla førte kongsbarnet et stykke av veien over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen i kulde og snøkav (vår tids Birkebeinerrenn har hentet sitt forbilde fra denne tildragelsen).

Sagaen gjengir noen anekdoter fra Håkons oppvekst i det trønderske og vestnorske birkebeinerriket, historier av den typen som nok la på seg etter hvert som Håkons kongelige betydning økte. De formidler bildet av en kvikk og oppvakt gutt, sprek selv om han var liten av vekst. Viktigere er opplysningene om at Håkon som den første norske konge ble satt i skole. 7 år gammel, mens han oppholdt seg hos birkebeinerstyreren over Vestlandet, jarlen Håkon Galen, ble han sendt til opplæring i det som må ha vært katedralskolen i Bergen. Da han etter jarlens død 1214 kom til kong Inge i Trondheim, fortsatte han skolegangen i katedralskolen der. Det kongelige regjeringsapparatet som ble bygd opp fra den senere delen av borgerkrigstiden, var basert på økende skriftlig kommunikasjon og krevde ledere som selv mestret lese- og skrivekunsten.

Det er tydelig at Håkon gjennom hele livet drog nytte av sin skolegang. Allerede i sine tidligste selvstendige regjeringsår, i annen halvdel av 1220-årene, tok han initiativ til å få oversatt heroisk-romantisk diktning av fransk-engelsk opphav til norrøn prosa. Formålet var åpenbart ikke bare tidtrøyte, men også å sivilisere den norske hirdkretsen etter mønster av europeisk hoffkultur. Allerede her merker en hos Håkon en hang til å være på høyde med Europa som skulle bli stadig mer tydelig med årene. Da den engelske historieskriveren Mattheus Parisiensis oppsøkte Håkon i Bergen 1248, fikk han et positivt inntrykk av kongen som bene litteratus – vel lærd eller utdannet. Dette må ha kommet vel med i det lovgivningsarbeidet som Håkon stod bak i sine senere regjeringsår.

Etter at kong Inge Bårdsson døde i april 1217, ble det strid om tronfølgen. Som kongsemne stod Håkon sterkere i hirdkretsen enn Inges unge og uektefødte sønn Guttorm. Men han hadde en farlig rival i Skule Bårdsson, kong Inges samfedre bror og høyre hånd, som Inge på dødsleiet hadde utnevnt til jarl og leder av hird og hær. Som ektefødt og regjeringsdyktig tronkrever ble Skule støttet av erkebiskopen og domkapitlet i Trondheim og en del av birkebeinerhirden. I denne situasjonen gjorde målbevisst opptreden og handlekraft i kretsen av “gamle birkebeinere” omkring Håkon utslaget – frender og venner som hadde tjent Håkons far og farfaren kong Sverre. I erkebiskopens fravær hentet de den 13-årige gutten ut av skolen ved Kristkirken og fikk ham tatt til konge på Øyrating i juni 1217 med støtte fra bøndene i Trøndelag. Senere samme år fulgte nye kongehyllinger for Gulatingslag i Bergen og på østnorske ting like øst til Elven (Göta Älv).

Skules krets søkte forgjeves å forhale Håkons konungstekja på Øyrating ved å så tvil om hans kongelige avstamning, men gav senere opp å gjøre åpen motstand mot hans tronkandidatur. Det hadde trolig sammenheng med at Håkon som kongssønn – noe Skule ikke var – hadde tilslutning i brede lag av befolkningen i Trøndelag og på Vestlandet. Fortsatt motstand mot ham kunne føre til ødeleggende indre strid i birkebeinerriket i en situasjon da baglerne på Østlandet ennå utgjorde en farlig trussel. Skule avfant seg derfor foreløpig med stillingen som regent for den mindreårige Håkon i hans tre første kongsår. Håkon var nå stadig under Skules tilsyn og i hans følge, mens hans rettigheter ble voktet skinnsykt av trofaste rådgivere og tilhengere i hirden.

Første gang Håkon og Skule skilte lag, var kongen 16 år gammel og hadde passert lovens myndighetsalder på 15 år. Året etter begynte han og Skule å utstede brev hver for seg. Skule hadde gjennom en avtale 1218 fått kongsrettigheter over en tredel av det norske riket, og det ser ut til at han etter 1220 opptrådte mest som styrer av sin egen riksdel, som i første omgang omfattet Østlandet. Resten av landet lå nå etter alt å dømme under Håkon og hans rådgivere, og i denne regjeringskretsen ser det ut til at den unge kongen gjorde seg stadig sterkere personlig gjeldende.

Dette viste seg i den tilnærmingen til kirken som var nødvendig for å styrke Håkons rettsgrunnlag som konge. Den innebar at kirkens ledere fikk anledning til å etterprøve hans kongsrett, først på et riksmøte i Bergen 1218, der Inga fra Varteig bar jernbyrd på sønnens kongelige avstamning, og senere på et nytt riksmøte samme sted 1223, der Håkons kongsrett ble fastslått av samtlige lagmenn i riket med erkebiskopen som overdommer. På det siste møtet spilte Håkon selv en ledende rolle, slik han åpenbart også hadde gjort under de foregående forhandlingene med erkebiskopen.

På bergensmøtet 1223 ble også riksdelingsavtalen med Skule fornyet, og jarlen fikk nå styret over den nordlige tredelen av landet. Dermed overtok Håkon den militære ledelsen av kampen mot ribbungenes østnorske opprørsflokk. Den ble nedkjempet i de nærmest følgende årene gjennom en omfattende og organisatorisk krevende krigføring, som kongen øyensynlig ledet på en kompetent måte.

I de følgende årene er sagaen mest opptatt av forholdet mellom Håkon og Skule. Ekteskapet mellom Håkon og Skules datter Margrete fra 1225 var ikke tilstrekkelig til å hindre økende motsetninger mellom konge og jarl. Det hjalp ikke at Skule som den første i Norge fikk hertugtittel 1237, i og med at han etter dette ikke lenger styrte noen egen riksdel, men hadde en tredel av syslene over hele landet. Skules opprør 1239 viser at han ikke kunne stilles tilfreds med dette, og det endte med hans fall året etter. Her ser det ut til at Håkon først reagerte klokt og avventende og senere med nødvendig militær besluttsomhet.

I den første delen av Håkons regjeringstid var det åpenbart et hovedmål for ham å styrke sin rettsstilling og status ved å bli kronet. Dette krevde medvirkning av de norske biskopene og pavelig dispensasjon på grunn av hans uekte byrd. Fra slutten av 1220-årene arbeidet Håkon for å oppnå det siste. Det ble oppnevnt flere geistlige kommisjoner for å undersøke saken, og for å styrke sin stilling overfor pavedømmet avla Håkon blant annet korstogsløfte 1237.

Etter Skules fall 1240 stod Håkon som ubestridt enekonge over det norske riket, og hans stilling var avgjørende styrket både innad og utad. Det kom nå større fart i kroningsforhandlingene, og 1246 forelå den definitive pavelige tillatelsen. Den fritok Håkon fra manglene ved hans byrd, slik at han gjennom kroning kunne oppnå full kongelig verdighet og hans ektefødte arvinger kunne etterfølge ham i riket. 1247 kom den pavelige legaten kardinal Vilhelm av Sabina til Norge og kronte Håkon i Bergen. Den trangen til å være på høyde med Europa som først røper seg i Håkons initiativ til oversettelse av europeisk hoffdiktning i 1220-årene, hadde nå ført ham til fullverdig europeisk kongestatus.

Etter 1240 trer vekten på ytre kongelig fremtoning stadig klarere frem som et markant karaktertrekk ved Håkon. Kongeembetets høyhet og verdighet skulle synliggjøres på en slående og respektinngytende måte: Derfor den store utfoldelsen av pomp og prakt ved kroningen 1247 og de senere store anledningene i kongehusets historie. Derfor de mange monumentale kongelige byggearbeidene som fremfor alt kom til å prege rikssenteret i Bergen, der kongsgården ble bygd ut til et tidsmessig palassanlegg i stein etter europeisk mønster, med Håkonshallen som den største og flotteste bygningen. Derfor også den store vekten på glansfull kontakt utad, i form av store flåtetog med prektige kongsskip til forhandlingsmøter med andre nordiske herskere og sendeferder med brev og gaver til Europas fremste herskere. Like til sultanen i Tunis nådde Håkons sendemenn med jaktfalker i gave.

I alt dette røper det seg noe av oppkomlingen. Men det avspeiler samtidig en bred europeisk kulturorientering. Så tett som kontakten mellom Norge og Europa var blitt på 1200-tallet, ville denne orienteringen ha økt i alle fall. Men Håkon bidrog til å gi den et vingefang den neppe ville ha fått uten aktiv kongelig medvirkning.

Det riksomfattende og statslignende enekongedømmet som tok form i Norge etter utløpet av borgerkrigene, ble utbygd etter europeisk mønster. Det var et sterkt kongedømme etter tidens målestokk, med et lokalt og sentralt regjeringsapparat under kongelig ledelse, bundet sammen av skriftlig kommunikasjon, og med kongen i en overordnet lovgivende og dømmende funksjon. Blant annet gjorde Håkon opptakten til de store lovreformene som ble fullført med sønnen Magnus Lagabøtes lovbøker. Sammen med erkebiskop Sigurd (1231–52) fikk han i stand en revidert kristenrett, og 1260 utstedte han sin “nye lov” til fremme av fred og orden i samfunnet, med bl.a. utlegdsstraff for alle drap på sakesløse personer og samtidig rett for kongen til å benåde utlege gjerningsmenn. Samme år fikk Håkon knesatt et nærmest automatisk arvekongedømme i en ny tronfølgelov.

Før Håkon ektet Margrete Skulesdatter, hadde han en sønn og datter med en kvinne som bare er kjent av navn, Kanga Unge. Men det var hans yngre, ektefødte sønner med dronning Margrete, Håkon Unge og Magnus, som etter tur ble utpekt til hans etterfølgere og tatt til medkonger i samsvar med den pavelige kroningstillatelsen fra 1246. Dermed slo legitimitetsprinsippet, som lenge hadde vært en kirkelig programpost, endelig igjennom i den norske tronfølgen. Likevel holdt Håkon i sin tronfølgelov arveadgangen til tronen åpen for uektefødte sønner dersom ektefødte sønner eller sønnesønner ikke fantes.

Dette var i strid med kirkelige prinsipper, som det også var når loven, til forskjell fra Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163, lot være å hjemle medvirkning ved tronskifter av et kongevelgende riksmøte med innflytelse for landets biskoper. Det røper en konge som stod sterkt nok til å sette grenser for kirkelig politisk innflytelse, likevel slik at han var villig til å innrømme kirken en høy grad av selvstendighet i indre affærer og i forhold til bondesamfunnet. Om det siste vitner den erklæringen om den norske kirkens friheter som kardinal Vilhelm utstedte under kroningsmøtet i Bergen 1247.

Særlig sterkt merkes Håkons personlige grep i det som i den senere delen av hans regjeringstid må kalles en virkelig utenrikspolitikk. Her gjaldt det mer enn ytre glans og prestisje. Det dreide seg om en aktiv og til dels aggressiv realpolitikk. At Håkon personlig stod bak den, går frem av den iøynefallende strømvendingen som inntraff da Magnus Lagabøte kom på tronen etter farens død; hans linje utad var utpreget fredelig og langt mindre ambisiøs.

Håkons utenrikspolitikk var aktiv mot vest. Her bygde den på vennskap med den engelske kongen og handelsforbindelser med hans rike, og den siktet mot å trygge og styrke det norske overherredømmet over Vesterhavsøyene, fra Færøyene over Shetland og Orknøyene til Suderøyene (Hebridene) og Man. I tillegg utnyttet Håkon bevisst de indre stridighetene mellom islandske høvdingætter til å innlemme Island i det norske riket 1262–64. Da hadde de norrøne kolonistene på Grønland allerede valgt samme vei (1261), slik at “Norgesveldet” var på sitt mest omfattende ved utgangen av Håkons regjeringstid. Mot vest gikk også hans siste militære ekspedisjon, det store flåtetoktet som 1263 skulle forsvare Suderøyene og Man mot skotsk anneksjon og sikre det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland.

Likevel var nok orienteringen mot sør og øst, mot de nordiske grannerikene og de hanseatiske sjøbyene, vel så viktig som vestvendingen i Håkons utenrikspolitikk. Han sluttet en freds- og handelsavtale med Lübeck 1250 og åpnet på den måten for bosetting av hanseatiske “vintersittere” i Bergen i de følgende årene. Med norsk flåtemakt demonstrativt i bakhånd søkte han allianse med Sverige og kontakt med motstandere av den regjerende kongelinjen i Danmark. Målet var åpenbart å utnytte den indrepolitiske oppløsningen i Danmark til territoriell ekspansjon sør for Göta älv, i Halland. Lenger sør ser det ut til at det rike Skåne lokket, med kontroll over handelssjøfarten til og fra Østersjøen.

Håkon nådde ikke sine utenrikspolitiske hovedmål. Flåtetoktet mot Skottland 1263 var et tiltak der prestisjen hos en konge som hadde opplevd stor fremgang og ytre anerkjennelse, nok veide tyngre enn realistisk strategisk tenkning. Selv om ekspedisjonen var blitt bedre ledet enn tilfellet var, kunne den vanskelig ha sikret øyene utenfor den skotske vestkysten varig mot ekspansjonstrangen hos det nære skotske kongedømmet, som nå, i likhet med det norske, var inne i en sterk konsolideringsperiode.

Heller ikke den danske politikken gav særlig uttelling. En avtale 1252 med den svenske regenten Birger jarl om en svensk-norsk aksjon mot Halland og Skåne følgende år, ble ikke fulgt opp fra svensk side, i og med at Birger svingte om til en meglerrolle i den dansk-norske konflikten og søkte å utnytte den indrepolitiske uroen i Danmark til egen fordel. Håkon krevde nå Halland i erstatning for tidligere plyndring av norske skip i danske farvann og gikk 1256 til militær aksjon der, men måtte oppgi sine territorielle mål i sørøst gjennom fredsslutningen med den danske kong Christoffer 1257.

Håkon satset nå på å forhandle frem et ekteskap mellom sin sønn og medkonge Magnus og Ingeborg, datter av den myrdede danske kongen Erik Plovpenning, med de politiske og økonomiske muligheter et slikt ekteskap ville åpne i Danmark, bl.a. i form av arvekrav på betydelige jordeiendommer. Men den danske formynderregjeringen som styrte for den mindreårige kong Erik Glipping fra 1259, var lite innstilt på å bidra til å få dette ekteskapet i stand, og Ingeborg måtte 1261 formelig bortføres til Bergen for å gifte seg med Magnus Håkonsson.

Håkons nordiske politikk var likevel viktig nok. Den innledet den nordiske politiske samrøringen som dannet opptakten til senmiddelalderens nordiske unioner. Her skulle det vise seg at det norske kongedømmet verken hadde økonomiske eller militære ressurser til å følge opp Håkons pågående linje da denne ble gjenopptatt i hans sønnesønners regjeringstid. Det ser ut til at den indre konsolideringen av det norske kongedømmet etter borgerkrigene, fraværet av farlige ytre fiender og en overdreven tro på hva norsk flåtemakt kunne utrette, lokket Håkon og hans rådgivere inn på en utenrikspolitisk linje som var over evne og som fikk store følger for det norske rikets senere skjebne.

Håkon var knapt noe rent organ eller redskap for krefter utenom ham selv, slik dikteren Hans E. Kinck mente, et stykke på vei med følge av historikere som Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Men han var heller ikke den overlegne og nærmest feilfrie herskerbegavelse som P. A. Munch tidligere hadde gjort ham til, en vurdering som inspirerte Henrik Ibsen til hans fremstilling av Håkon i Kongsemnerne. I sine senere regjeringsår var Håkon likevel en hersker som utnyttet den sterke institusjonelle stilling det norske kongsembetet gav ham (og som han selv aktivt hadde vært med på å bygge opp) til å gi norsk rikspolitikk en retning som fikk betydelige følger for landet. For å oppnå det han gjorde fra et vanskelig utgangspunkt, må Håkon ha hatt sterk vilje og betydelige politiske evner. Men hans politikk var ikke veloverveid og vellykket i ett og alt.

Små personlige glimt i sagaen summerer seg opp til bildet av en hersker som med årene ble seg stadig sterkere bevisst den heder og høyhet som fulgte kongsnavnet. Det ser ut til at han etter hvert ble mer autoritær og sta i sin legning og mindre tålmodig, måteholden og villig til å lytte til andres råd. Men om han stolte stadig mer på sin egen evne til å ta avgjørelser, tapte han likevel aldri sine rådgivere og tjenestemenns lojalitet, og respekten for ham var tydeligvis stor i hans nærmeste krets. Det hadde sikkert sammenheng med andre sider ved ham, som Sturla Tordsson neppe hentet helt ut av luften i sin rosende sluttvurdering av kongen: verdig opptreden og vennlig og kameratslig imøtekommenhet når han ville – noe bl.a. sendemenn fra utlandet la merke til. Håkon skal ha vært veltalende, selv om han retorisk ikke kunne hamle opp med farfaren Sverre, som han for øvrig lignet i kroppsbygning: kort i bena og lang i ryggen. Han var i det hele en konge som etterlot seg mange nyttige ting, heter det til slutt i sagaen. Men samtidig skimter den autoritære legningen hos den gamle kongen frem i et glimt i Sturlas epilog: Han var skremmende når han var vred.

Førjulsvinteren 1263 ble den tilårskomne kongen syk på Orknøyene og etter hvert så dårlig at han skjønte det gikk mot slutten og tok forholdsregler for riksstyringen etter seg. På slutten lot han lese bøker for seg, først latinske, så norrøne da hans syntes latinen ble for anstrengende, og til slutt farfaren Sverres saga. Han døde i Kirkjuvágr en uke før jul, og den følgende våren ble liket hans ført til Bergen og gravlagt i koret i den store Kristkirken på Holmen. Kirken er senere revet, og kongens siste hvilested er derfor ikke lenger kjent.

Kilder og litteratur

Håkon Håkonssons saga

Soga om birkebeinar og baglar, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 2 bd., 1988

Sturlunga saga

Matthæi Parisiensis Chronica majora, red. av H. R. Luard, Rerum Britannicarum medii aevi scriptores 57, 7 bd., London 1872–83 (gjenopptr. 1964)

NgL, bd. 1

RN, bd. 1–2

NFH, del 3–4, 1857–58

H. E. Kinck: Storhetstid, 1922

H. Koht: “Skule jarl”, i HT, rk. 5, bd. 5, 1924

d.s.: “Um kjeldegrunnlage for soga um Håkon Håkonsson”, i HT, rk. 5, bd. 6, 1927

E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931

N. Bjørgo: “Om skriftlege kjelder for Hákonar saga”, i HT, bd. 46, 1967

d.s.: “Håkon Håkonssons ettermæle”, i SogS 1968, s. 240–249

K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972

d.s.: Norge blir en stat 1130–1319, Handbok i Norges historie, bd. 3, 1974

d.s.: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995

N. Bjørgo: “800–1536. Makt – og avmakt”, i Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1, 1995

S. Bagge: From Gang Leader to the Lord's anointed. Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar, Odense 1996

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

Flere portretthoder i stein i Nidarosdomen har vært antatt å skulle forestille Håkon Håkonsson, bl.a. et kronet barnehode (tidlig 1200-tall) på korgesimsen og et kronet kongehode (ca. 1220–30) ved erkebispeinngangen på sørveggen

Dobbeltportrett (sammen med Skule Bårdsson) som initial i Flateyjarbók, 1380-årene

Fantasiportrett på historiemaleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien, 1869; p.e.; gjengitt bl.a. i SNL3, bd. 2, 1995, s. 267

Segl

Avtrykk av Håkon Håkonssons majestetssegl finnes på flere brev i RA, Oslo

---

Konge av Norge 1217 - 1263.

Håkon, angivelig en sønn til Håkon III Sverresson, ble født sommeren 1204, noen måneder etter Håkons død, på Folkinsborg, Eidsberg i Borgesyssel. Baglerne var herrer i Viken dengang, så det gjaldt å være forsiktig og ikke la dem få rede på at det var født en sønnesønn av kong Sverre. Selve fødselen foregikk i all hemmelighet, kun en prest som Inga bodde hos, visste hvem gutten var. Men da et år var gått, fant Traand prest og Inga det rådelig å komme bort med ham, de fór til Oplandene og fikk der noen gamle birkebeinere til å fare over fjellet med ham til Nidaros, midt på den hardeste vinteren.

   I samråd med bergensbiskopen utpekte birkebeinerhirden til ny konge den 4-årige Guttorm, sønn av Sverres avdøde sønn Sigurd Lavard. Formynderne ble en krets av yngre, ærgjerrige høvdinger. Sønn av Sigurd Munns datter Cecilia, Håkon med det megetsigende tilnavnet «galen», ble leder av hirden og hæren. Han var en typisk kriger og ikke rette mann til å skape forsoning mellom de tidligere motstanderne. Baglerne på sin side samlet seg igjen i Danmark om en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, Erling Steinvegg. Reisningen ble aktivt støttet av danskekongen Valdemar Seier (1202-41), som vel så en mulighet til å gjenvinne det gamle danske herredømmet i Viken, hvor baglerne nå igjen gjorde seg til herrer.

Guttorm Sigurdsson døde i Nidaros samme år. Håkon Galen, støttet av birkebeinerhirden, ville bli hans etterfølger, men måtte vike plassen for sin halvbror, Inge Bårdsson, Cecilias ektefødte sønn med Sverres trønderske lendmann Bård Guttormsson på Rein. Dette ble drevet igjennom av erkebiskop Eirik og trønderbøndene. Håkon ble militær leder og overtok styringen av Vestlandet, mens Inge for det meste holdt seg i Trøndelag. I striden som fulgte, hadde birkebeinerne sin støtte i disse landsdelene, mens baglerne holdt til i Viken som på Sverres tid. Det lyktes ingen av partene å engasjere bredere folkegrupper i åpen kamp. Kampen ble nå ført av profesjonelle hærflokker.
Tidlig på året 1206 kom birkebeinerne frem til Nidaros, til kong Inge Baardsson med Håkon, og både kongen og siden jarlen Haakon Galen tok vel imot gutten og anerkjente ham som kongesønn. Sagaen har en rekke fortellinger om hvor tidlig ute han var og hvor godt han kunne svare for seg, helt fra han var tre år gammel og for noen dager var kommet i baglernes vold i Bergen.
Da Erling Steinvegg døde i 1207, ble biskop Nikolas' søstersønn, Filippus Simonsson, ny baglerkonge med støtte fra biskop Nikolas og bøndene, men mot hærfolkenes vilje. Vi kan altså merke oss at både birkebeinernes og baglernes kongevalg endte med seier for kandidater som ble støttet av kirke og bønder, mot hird og hær. Fredsbehovet i brede lag av befolkningen var blitt så stort at de profesjonelle krigerne måtte finne seg i å bøye av for bøndenes ønsker. Uten faste ytelser fra bondesamfunnet ville det være umulig å fortsette striden. Og sommeren 1207 tok den nye erkebiskopen, Tore, og biskop Nikolas initiativet til å forlike partene. Endelig forlik ble inngått i Kvitsøy i Ryfylke høsten 1208.
Grunnlaget for forliket i Kvitsøy, som førte til forsoning mellom partene, var en reell tredeling av land og inntekter mellom kong Inge, Håkon Galen som hadde fått jarletittel, og kong Filippus som fikk Sverres ektefødte datter Kristin til hustru. Med dette forliket ble grunnlaget lagt for den fredelige middelalderstaten, og da Håkon Galen døde i 1214, overtok kong Inge også hans del av riket (Vest-Norge). I perioden med riksdeling (1208-17) ble de gamle partimotsetningene svekket, og aristokratiet styrket sin makt gjennom stort sett å opptre samlet i forholdet til andre samfunnsgrupper.
Biskopene hadde en gavnlig innflytelse på folkemoralen. Baglerpartiet var nesten oppløst og den gamle strid var i ferd med å ta slutt.
Tronfølgespørsmålet dukket nå opp igjen, og de sterkeste kandidatene var Håkon, Håkon Sverressons angivelige sønn med Inga fra Varteig i Østfold, kong Inges sønn Guttorm eller Inges ektefødte halvbror på farssiden, Skule Bårdsson. Da Inge ble syk våren 1217, utnevnte han etter hirdens ønske Skule til jarl og leder av hird og hær.
Etter Inges død samme år kom det brev fra lendmenenene på Vestlandet, som tok bestemt parti for Håkon. Håkon ble så valgt av birkebeinerhirden hvor han hadde vokst opp og til slutt ble han også tatt til konge på Øyreting. Skervald fra Gauldal ga ham kongsnavn, vistnok den samme som 15 år tidligere hadde gitt Håkon Sverreson kongsnavn. Men korsbrødrene nektet å la St. Olavs skrin bære ut til hyllingen, så den vanlige eden kunne ikke bli svoret. Skule Bårdsson og hans tilhengere ble tatt på sengen, men våget ikke å splitte birkebeinerne gjennom å nekte å godta Håkon som konge.
Håkon ble også hyllet Bergen i 1217 mens Skule Bårdsson ble riksstyrer og jarl med en tredjedel av riket under seg. Da Filippus Simonsson så døde om sommeren det året, dro Skule straks til Viken med Håkon og fikk ham tatt til konge av baglerne før de hadde funnet et nytt kongsemne. Baglerne, som hadde problemer med styringen i sitt område, godtok dette mot militærhjelp fra birkebeinerne.
For kirken var det likevel utilfredsstilende at den var blitt holdt utenfor kongevalget, i strid med tronfølgeloven av 1163 og de standpunkter kirken hevdet i samsvar med denne, nemlig at kirken ved behov skulle avgjøre hvem som var best skikket til konge. Og kirken, i dette tilfellet erkebiskop Guttorm og kannikene i Nidaros, hadde gått inn for Skule. Det ble derfor sommeren 1218 sammenkalt et riksmøte i Bergen for å granske Håkons kongsrett. Der beviste Inga fra Varteig Håkons farsætt gjennom jernbyrd. Som plaster på såret fikk Skule ha kongens inntekter og andre rettigheter i en tredjedel av riket. På et riksmøte i Bergen 1223 ble det så definitivt, med kirkens støtte, fastslått at Håkon hadde rett til tronen fremfor noen annen, og av alle rikets lagmenn ble Håkon anerkjent som rett arving til Norges rike. I 1225 ble så avtalen sikret gjennom ekteskap mellom Håkon og Skules datter Margrete.
Da kong Håkon IV planla straffefelttoget mot Värmland 1225, var det ifølge Håkonssagaen noen av sveithøvdingene hans (offiserer) som frarådet kongen mot «å ri inn i riket til en annen konge». De fryktet blant annet at den svenske kongen skulle svare på angrepet. Kongen bestemte seg likevel for å angripe det svenske grenselandskapet, for å «hevne den skade som er gjort oss fra Sveaveldet», som det heter i sagaen. Etter felttoget het det etter samme kilde, at den svenske kongen og «alle göter hadde store klagemål mot Norges konge for den ferden han gjorde i Värmland». Sagaen lar kong Håkon forsvare seg med at det var kjent «hvor ofte han hadde bedt om at sveakongen skulle jage bort fra riket sitt de tjuvene som dagstøtt stjal og ranet i den norske kongens rike».
Sagaens fremstilling av den norske felttoget i Värmland og vurderingen av dette, viser at det rundt midten av 1200-tallet eksisterte forestillinger om en territoriell grense mellom det norske og det svenske kongedømmet. Samtidig vitner sagaberetningen om at det er klare forskjeller mellom 1200-tallet og moderne tid i synet på betydningen av en slik grense mellom Norge og Sverige. Et angrep som det nordmennene gjorde mot Värmland i 1220-årene, ville i dag ha vært ensbetydende med en krigserklæring mot den svenske staten. Et moderne statsbegrep opererer med et samfunn som har eksklusiv myndighet over et gitt, avgrenset territorium, en myndighet som i middelalderen ikke ble oppfattet som like ukrenkelig.
At partene valgte å samle seg om én konge, har høyst sannsynlig sammenheng med et økende motsetningsforhold mellom aristokratene som satt rundt i landet som syslemenn, og bondefolket som betalte gildet. I perioden ca. 1210-27 var det en rekke lokale opprør mot syslemannsveldet. Bøndene klaget over hardstyre, men alle opprør ble slått ned. Og etter at birkebeinerne og baglerne hadde slått seg sammen, dukket et nytt uroelement opp, nemlig skuffete baglerhøvdinger som følte seg forfordelt når det gjaldt sysler eller andre ressurser. Den siste av disse opprørsflokkene, «ribbungene» (røverne), ble endelig eliminert av värmlendingene i 1227. Håkon Håkonsson hadde gjennom toget til Värmland vinteren 1225 overbevist dem om at det var fornuftig ikke å støtte opprørsflokker mot den norske kongen. Med ribbungstriden ebbet de egentlige borgerkrigene ut.
En siste strid om tronen ble reist av Skule Bårdsson i 1239. Etter riksmøtet i Bergen 1223 satt han med full styringsmyndighet i den nordligste tredjedelen av riket, og i 1237 fikk han som den første i Norge tittelen hertug. Men samtidig søkte kongen og kretsen rundt ham å beskjære Skules selvstendige makt gjennom å frata ham herredømmet over et samlet territorium. I stedet for en tredjedel av landet skulle han nå ha inntektene fra en tredjedel av syslene. For Skule må denne ordningen ha fortonet seg som uholdbar, for to år senere tok han kongsnavn i opprør mot Håkon.
Skule hadde støtte blant kannikene i Nidaros og noen trønderske stormenn og bønder. Dessuten fikk han tilslutning på Opplandene og i de urolige områdene helt øst i Viken. Skules opprør var personlig motivert, og selv om han en siste gang prøvde å blåse liv i den østlandske motviljen mot birkebeinerkongedømmet, var det ikke lenger mulig å føre en landsomfattende strid om tronen på det gamle grunnlaget. Under de kampene som da oppstod, ble Håkon først slått ved Laaka på Raumarike, men senere ble Skule slått ved Oslo. Skule flyktet til Trøndelag, men fikk heller ikke lenger oppslutning der. Han ble felt av en avdeling birkebeinere utenfor Elgeseter kloster ved Nidaros den 23.05.1240.
Utbruddet av borgerkrigene skyldtes i utgangspunktet aristokratiets innbyrdes kamp om del i kongedømmets ressurser. Borgerkrigerne hadde vist at ingen av de stridende partene var sterke nok til å monopolisere inntektene for seg alene. I tredje fase av borgerkrigene forsøkte birkebeinerne og baglerne fra 1208 av forsoning gjennom riksdeling. Dette førte imidlertid ikke til fullt opphør av stridighetene, og det viste seg vanskelig hver for seg å holde befolkningen under kontroll.
Løsningen på de problemene som utløste og holdt i gang borgerkrigene, synes for det første å ha vært at antall aristokratiske ætter ble sterkt redusert i løpet av borgerkrigene. Det ble dermed færre konkurrenter om ressursene - både aristokratiets og kongens. For det andre maktet man å øke ressursgrunnlaget i form av økte kongsinntekter til en styrket kongemakt, og dette oppnådde man gjennom tvungne overføringer fra bondebefolkningen. Men for å lykkes måtte man bilegge stridighetene, noe som skjedde da bagler- og birkebeineraristokratiet samlet seg om kong Håkon Håkonsson som riksaristokrati eller kongelig tjenestearistokrati. Stormennene fikk del i kongens inntekter sentralt som hirdembetsmenn, lokalt som syslemenn. Overføringer fra bøndene fikk man i form av kongens økte bøteinntekter og skattlegging.
Både antall ubotamål, antall forbrytelser det skulle bøtes for, og bøtetakstene ble økt etter hvert som kongemakten i alt større grad tok hånd om rettsvesenet, noe som også kom kirken til gode. Skatten hadde sitt opphav i de leidangsytelsene som borgerkrigskongene krevde i de områdene de kontrollerte. Disse ytelsene ble nå en fast skatt til kongen, uten at vi vet hvor mye bøndene betalte. Midlet til å sikre disse overføringene fra bøndene hadde man etablert takket være mer profesjonelle militære styrker som kunne hamle opp med eventuell motstand fra bøndenes side. Borgerkrigene hadde ført til en mer spesialisert krigerklasse, noe ikke minst kong Sverres militære taktikk bidro til.
Prinsippet om enekongedømme ble fastslått i Magnus tronfølgelov av 1163. Dette prinsippet ble videreført i alle nye tronfølgelover på 1200- og 1300-tallet.
Til tross for Sverres uttynning av lendmannsættene, ble aristokratiets samfunnsstilling neppe avgjørende svekket. I stedet for drepte og beseirere høvdinger overtok i stor utstrekning nye menn som ikke hadde noen egen maktbasis utenfor kongedømmet; det skjedde mer et personskifte enn et systemskifte. Personskiftene bidro til å knytte høvdingklassen fastere til kongstjenesten. Dette var et betydningsfullt sprang i en utvikling som alt var i gang, og som fortsatte senere. Landets stormenn bygde i stigende grad sin samfunnsstilling på deltakelse i statsstyret, først og fremst som syslemenn, og i mindre grad på nedarvet lokalt maktgrunnlag. Syslemannsombudet var trolig etablert alt under Magnus Erlingsson, men Sverre gjorde mer systematisk bruk av syslemennene. Alt dette styrket statsmakten uten å svekke det aristokratiske elementet i samfunnslivet.
Innenfor rettspleien økte kongedømmets innflytelse i løpet av borgerkrigene. Senest under Sverre - kanskje nettopp under ham - oppstod offentlig oppnevnte «lagmenn» som ledere av tingforhandlingene. Lagmennenes funksjon på tinget var opprinnelig å gi «orskurd», det vil si «skjære ut av loven» og fremsi det som var relevant i en sak; nå fikk de etter hvert regulær dommerfunksjon.
Når det gjaldt militærvesenet, økte kongens kontroll over leidangsordningen i løpet av perioden. Kongen fikk rett til å utnevne skipsstyrere og derigjennom kontroll med utskrivningen av mannskap. Manntallet ble skjerpet i Gulatingslagen, det vil si at færre gårder skulle gå sammen om å stille én mann ved leidangsutbud, og det ble gitt påbud om større skip.
De kongelige finansene ble styrket. Deler av leidangsytelsene ble økonomiske ytelser også i fredstid, den første norske statsskatt. Ordningen var langt på vei innført på Vestlandet ved midten av 1100-tallet. I Trøndelag og i Viken ble denne leidangsskatten i det minste tidvis innkrevd på Sverres tid. Skattleggingen av de norske bøndene var imidlertid vesentlig lavere enn i nabolandene Sverige og Danmark, der hele militærplikten, ikke bare kostytelser, ble konvertert til skatt.
Når dette ikke skjedde i Norge, må grunnen ha vært at kongemakten hadde større fordeler av å opprettholde leidangsplikten. På grunn av landets topografi var i Norge flåten den viktigste formen for militæroppbud, og så sent som mot slutten av 1200-tallet viste leidangsflåten seg effektiv nok til at kongene kunne hevde seg militært i konflikter med naborikene.
Kongemaktens avhengighet av bøndenes masseoppbud ga høndene fordeler, kongene måtte føre en politikk som ikke avlet for sterk uvilje blant undersåttene, både når det gjaldt økonomiske krav, og når det gjaldt nedarvete rettigheter. Sentralmakten var altså til en viss grad bygd på et gjensidighetsforhold til bøndene. Dette kommer da også til uttrykk i kongenes lovgivning i andre halvdel av høymiddelalderen der omsorg for undersåttene, «tegnene», er et gjennomgående trekk.
Økende offentlig styringsmakt er altså en klar linje gjennom borgerkrigstiden. Fra andre halvpart av 1100-tallet søkte kongedømmets representanter å bygge opp et riksomfattende styringsapparat, noe som møtte motstand hos bønder, blant annet i Trøndelag, som så dette som en ulempe eller som ikke selv hadde fordel av det. Dette skjerpet i første omgang konflikten. Men på lengre sikt førte den statlige konsolideringen til en pasifisering av samfunnet, og borgerkrigene opphørte i et rike der territoriell splittelse og sosiale spenninger var overvunnet eller holdt i tømme av rikskongedømmet. Grunnlaget for det sterke middelalderkongedømmet under Håkon Håkonsson og hans etterkommere var dermed lagt.
Kong Håkon Håkonsson og kretsen rundt ham hadde arbeidet for å oppnå kroning alt fra slutten av 1220-årene. I datidens politiske system var det selve kongehyllingen, «konungstekja», som gjorde en tronpretendent til konge i Norge, mens kroningen var en kirkelig innvielsesseremoni. Men kroningen ga en kristen legitimitet til det embetet kongen forvaltet på Guds vegne, og slik fikk den kronete konge en særlig autoritet og hellighet. Dette var tydelig allerede under konflikten mellom kongene Magnus Erlingsson og Sverre.
Som uektefødt behøvde kong Håkon pavens dispensasjon for å kunne bli kronet. Både paven og den hjemlige geistligheten forlangte imidlertid motytelser fra kongens side for å innvilge ham kroning. De norske biskopene krevde utvidete rettslige og økonomiske privilegier i tillegg til at Håkon skulle avlegge samme kroningsed som Magnus Erlingsson hadde gjort. Alt dette ville svekke kongedømmet i forhold til kirken i så sterk grad at kongen nektet. Den norske geistligheten hadde innflytelse på paven som lot saken trekke i langdrag.
Hertug Skules fall satte imidlertid fart i prosessen. Før den avgjørende kampen mot hertugen hadde kong Håkon latt den åtteårige sønnen Håkon med tilnavnet «unge» få kongsnavn på Øyratinget ved Nidaros. Hyllingen av Håkon unge var situasjonsbestemt og et åpenlyst trekk for å sikre dynastiet mot utfordreren hertug Skule. Tildeling av kongsnavn til sønner av regjerende konger, var samtidig et utilslørt fremstøt for å styrke arveelementet innenfor middelalderens kongedømmer. Samme praksis kjenner vi også fra Norges to nærmeste naboland, Danmark og Sverige, trass i at begge var og forble valgkongedømmer i middelalderen. Det faktum at kong Håkon valgte å tildele sin eldste ektefødte sønn - ikke den reelt eldste, som var uektefødt - kongsnavn, måtte dessuten bli positivt mottatt hos den norske høygeistligheten. Kirken stilte nemlig kravet om ektefødthet med stor styrke.
Da trusselen fra hertug Skule var fjernet, sto kong Håkon enda sterkere enn før. Dessuten var den nye paven, Innocens IV, fra 1243 i en klemt politisk posisjon overfor den tysk-romerske keiseren Fredrik II. Pavens trengte stilling gjorde ham åpen for å knytte allianser og søke støtte der han kunne. Det utnyttet den norske kongen og kretsen rundt ham på en så vellykket måte at paven i 1246 fritok kong Håkon for alle mangler ved fødselen og styrket arvekongedømmet i ætten hans ved å love at hans rettmessige etterkommere skulle følge ham på tronen. Dessuten ga Innocens IV (1243-54) den norske kongen innsettings- og styringsrett over visse kirker i Norge, og innvilget ham rett til å innkassere en tyvendedel av hele den norske kirkens inntekter i tre år. Paven sendte endelig en egen utsending til Norge for å forestå kroningen. Kardinal Vilhelm av Sabina kom til landet sommeren 1247 og ledet kroningsseremonien på olsokdagen 29. juli i domkirken i Bergen.
Til kroningen i domkirken var alt folket samlet på kirkegården. Åtti hirdmenn i fulle hærklær gikk først fra kongsgården til kirken og ryddet vei. De gikk to og to. Dernest fulgte to merkesmenn med hver sitt merke, så sysselmenn og skutelsveiner «i gode klær», videre lendmenn «med prydde sverd». Så fulgte fire lendmenn som bar et bord med kongens skrud og kroningsklær på, deretter Sigurd kongsson og Munan biskopsson med hver sin kongestav av sølv, den ene med gullkors, den andre med gullørn. Så kom Håkon Unge, kongens eldste sønn som selv hadde fått kongsnavn i 1240, med kronen, og Knut jarl med vigslingssverdet.
Den kongelojale «Håkon Håkonssons saga» fremstiller kroningen som en stor seier for kongemakten, der kongen nærmest ikke hadde måttet gi noe for å oppnå det han ville. Selv om sagaens kongevennlige slagside, dens tendens, trolig gjør sitt til å overdrive hans suverene posisjon overfor kirkens menn, var utvilsomt kongen den største seierherren. Kardinal Vilhelm utstedte flere brev og statutter (forskrifter) om forholdet mellom norske geistlige og verdslige institusjoner og representanter under oppholdet i Norge, og nesten konsekvent var de til fordel for kongelige og andre verdslige interesser. Imidlertid ustedte kardinalen også en erklæring om den norske kirkens rettsstatus for å trygge denne gjennom en offisiell definisjon anerkjent av kongemakten. En uttrykkelig kongelig godkjenning av erklæringen er likevel ikke kjent. Betydningen av den har derfor vært omstridt blant historikerne. Uansett avslørte den senere utviklingen at grensene for kirkens samfunnsmakt versus kongedømmets ikke ble endelig fastlagt i samband med kroningen i 1247.
Kroningen i 1247 kaster lys over viktige grunntrekk ved styringsapparatet i Norge i den første tiden etter hertug Skules fall, både ideologisk og institusjonelt. Den fullførte en lengre politisk utvikling og signaliserte styrken ved det norske kongedømmet, både overfor undersåttene og overfor omverdenen, på dette tidspunktet. Kroningsinstituttet var et godt barometer ikke minst på forholdet mellom middelalderens to samfunnsmakter, kongedømmet og kirken. Å sammenlikne situasjonen rundt kroningene av Magnus Erlingsson og Håkon Håkonsson gir derfor innsikt i høymiddelalderens politiske maktforhold. Ved begge kroningene hevdet kirkens menn at kongen hadde sin autoritet fra dem, fordi kirken sto for kroningsseremonien. I 1164 satt mennene som hadde plassert kong Magnus på tronen, utrygt i salen, og strakte seg langt for å oppnå kirkens støtte. På 1200-tallet var situasjonen en annen. Da kunne kongemakten argumentere med at det ikke var kirken som gjorde kongen til Herrens salvete, men Gud selv. Ifølge dette synet var kroningsseremonien bare et ytre uttrykk for den verdigheten som kongen allerede hadde. Kong Sverre hadde argumentert langs slike linjer da han ble kronet i 1194, en politikk som sønnesønnen Håkon Håkonsson bygde videre på da han som farfaren nektet å underkaste seg kirken slik Magnus Erlingsson hadde gjort.
Begge kroningene viser at langt fra all rett ble vunnet med våpenmakt i middelaldersamfunnet. Kirkens militære ressurser i Norge var alltid beskjedne sammenliknet med kongemaktens, men den hadde til gjengjeld betydelige organisatoriske, økonomiske og ideologiske ressurser. Den var bedre organisatorisk utbygd enn kongemakten. Det skyldtes dels at den var en del av en overnasjonal pavekirke i Europa, men også at den involverte seg sterkere i folks hverdag, både økonomisk og ikke minst åndelig. Økonomisk sto kirken på bedre fot enn kongemakten på grunn av tiende, ulike avgifter og landskyld. Ideologisk forvaltet kirken datidens enerådende religion, kristendommen, som i økende grad ble utnyttet for å legitimere politisk makt og styringsrett. Kongedømmet skulle etterstrebe å oppfylle det augustinske herskerideal om å være en katolsk (det vil si universell) kristen institusjon som i rettferdighet skulle tjene Gud.
De to samfunnsmaktene hadde mange felles grunnleggende økonomiske og politiske interesser, og bare gjennom samarbeid kunne de opprettholde og utbygge posisjonen sin i samfunnet. Uansett uenigheten mellom kirke og kongemakt når det gjaldt den konkrete tolkningen av kroningsseremonien, var kroningen uttrykk for et dypere interessefellesskap mellom kirke og kongedømme i å bygge opp en sentralmakt, der kongedømmet stillte sine fysiske maktmidler til kirkens disposisjon og kirken sin ideologi og administrative erfaring til kongedømmets. Kroningen av Håkon Håkonsson ble også et vendepunkt i den forstand at det fra da av ble vanlig at den norske kongen ble kronet.
Behovet for samarbeid forhindret likevel ikke at det kunne være konflikter mellom de to institusjonene og deres representanter, og styrkeforholdet mellom dem varierte. Maktkampen mellom dem kulminerte med reformasjonen som gjorde slutt på middelalderens politisk-institusjonelle dualisme i Norden.
Kroningen og vedtakene i dens kjølvann innebar at Sverreættens rett til den norske tronen ble befestet. Erklæringen fra paven, Guds stedfortreder på jord, om arvefølgen etter kong Håkon svekket i betydelig grad eventuelle utfordreres mulighet for å trekke i tvil den legitime retten konger av Sverreætten hadde til å herske over det norske kongedømmet. Kroningen legitimerte dessuten Sverreættens styringssystem i Norge. Den kristne ideologien som var knyttet til kroningen, forsterket nemlig oppfatningen av kongeposisjonen som et embete uavhengig av den enkelte som til enhver tid bekledte det. Så lenge kongen innehadde embetet, hadde han særlig legitimitet og beskyttelse, uansett personlige egenskaper.
Et sentralt poeng for kongene av Sverredynastiet var at de mente å ha det norske arvekongedømmet av Guds nåde. I den norske kongens titulatur het det fra 1280-årene av i norskspråklige brev «med Guds miskunn (etter hvert «nåde») Norges konge», og Håkon V formulerte i en av sine mange rettarbøter dynastiets kongsideologi på følgende måte: «Gud valgte oss til riksstyringen etter våre forfedre.» Kongefamiliens guddommelighet lå som en arv i blodet, slik Kåre Lunden har formulert det.
Kong Håkon Håkonsson og hans menn innledet fra 1250-årene av en pågående utenrikspolitikk på flere fronter, ikke minst overfor Danmark. De områdene der det norske kongedømmet oppnådde mest varige posisjoner i siste halvdel av 1200-tallet, var imidlertid i vest og sørvest, nærmere bestemt på Grønland, Island, Orknøyene og Hjaltland.
I vest hadde Grønland, Island, Færøyene, Hjaltland (Shetland), Orknøyene, Sudrøyene (Hebridene) og Man ulike sosiale, økonomiske, politiske, kulturelle og religiøse bånd til Norge før Håkon IV's tid. Alle bispedømmene i dette vestlige området var formelt underlagt erkebiskopen i Nidaros, men i praksis hadde han ikke en slik innflytelse over bispestolene i vest som kirkeretten tilkjente ham. Her lå det derfor an til at den norske erkebiskopen og kongen kunne samarbeide for å vinne økt fotfeste.
Verken på Grønland eller Island hadde den norske kongen noen nærliggende konkurrenter om herredømmet. De norrøne innbyggerne på Grønland sverget den norske kongen skatt og lydighet som undersåtter i 1261, uten at vi kjenner hendelsesforløpet i detalj. Trolig mente grønlendingene at dette ville styrke den livsnødvendige tilførselen fra Norge av kornvarer, jern og tre.
Det islandske samfunnet var et helt annet enn de grønlandske utbygdene. Befolkningstallet var mye større, og på toppen av samfunnet hersket en rekke stormenn. Landet manglet imidlertid en sentralmakt, noe som var et særsyn i datidens Europa. Hovedgrunnen var trolig Islands isolerte beliggenhet ute i Atlanterhavet. Et relativt svakt politisk press utenfra gjorde at islendingene ikke hadde behov for å samle seg under én politisk leder. En sårbarhet ved det islandske samfunnet var imidlertid avhengigheten av norsk handelssjøfart. Maktkampen mellom de islandske høvdingene, «godene», åpnet dessuten i det lange løp for at en sterkere politisk makt kunne oppnå herredømme over landet.
Både kongen og erkebiskopen i Norge, samt andre stormenn, hadde i lang tid grepet inn i islandske forhold. Den norske kirken hadde lagt under seg valgretten til de to islandske bispestolene, og fra 1238 satt det nordmenn i disse bispeembetene. Disse var til dels aktive støttespillere for kong Håkon Håkonsson i hans Islandspolitikk. Da de islandske høvdingene utover 1200-tallet svekket seg så mye gjennom maktkamp at ingen av dem var sterke nok til å slå seg opp til islandsk enehersker, søkte en del av dem støtte hos kong Håkon i Norge. Flere islandske stormenn ble den norske kongens håndgangne menn, med det resultat at kong Håkon rundt 1250 hadde kontroll over flesteparten av de islandske høvdingembetene, godordene. I slutten av 1250-årene utnevnte kongen så en islandsk stormann til jarl over Island. Jarlens oppgave var å få islendingene til endelig å underkaste seg Norges konge. Etter noen års politisk dragkamp svor islendingene i etapper troskap til kong Håkon i årene 1262-64.
Vilkårene fra islendingenes side var at kongen skulle la dem nyte fred og islandsk lov. Den norske kongen skulle også sørge for å opprettholde den nødvendige skipsfarten mellom Island og Norge - seks skip årlig i de to første årene etter 1262 og senere så mange som kongen og islendingene fant nødvendig. Selv om islandsk lov og det administrative apparatet på øya ble tilpasset det norske kongedømmet etter 1262, kan en likevel ikke snakke om at det islandske samfunnet ble fornorsket. Den viktigste grunnen var islendingenes standhaftige forsvar av retten til å bli styrt av islendinger etter islandsk lov. Etter flere tiår med nye lovbøker og strid rundt disse, satt landet på begynnelsen av 1300-tallet med sin egen lovbok, forskjellig fra den norske landsloven. Kongen ga dessuten særskilte rettarbøter for Island, og kunne ikke kreve militærtjeneste av islendingene.
Islendingene mislyktes i forsøket på å opprette et innenlandsk fyrstedømme, dels fordi Island befant seg innenfor interessesfæren til den norske kongen, dels fordi den islandske kirken hørte under erkebispesetet i Nidaros. Det norske kongedømmet behøvde derfor ikke å erobre landet med våpenmakt, men kunne spille på islandsk splittelse, fredstrang og økonomisk avhengighet av Norge. Slik var det i hovedsak politiske ressurser den norske kongen måtte mobilisere for å legge Island under den norske kronen. Lenger sør var derimot utfordringene større.
Forbindelsen mellom den norske kongen og øygruppene nord og vest for Skottland varierte i styrke og innhold, fra Færøyene og Hjaltland (Shetland) som i siste halvdel av 1200-tallet langt på vei må regnes som en regulær del av det norske kongedømmet, til fyrstene på Man og Sudrøyene som til tider anerkjente den norske kongen som sin formelle overherre. At både Færøyene og Hjaltland ble gitt den norske landsloven uendret, er en kraftig indikasjon på at de var relativt tett integrert i det norske kongedømmet. Det å nyte felles lov var noe av det mest integrerende for en befolkning under datidens politisk-institusjonelle system. Selv om havet bandt land sammen på denne tiden, betydde likevel øygruppenes beliggenhet i forhold til det norske fastlandet at de helst bør kalles norske skattland, det vil si land som var pliktig til å betale skatt til den norske kronen.
At orknøyjarlen Harald Maddadsson støttet øyskjeggopprøret mot kong Sverre i 1193-94, fikk store konsekvenser for jarledømmets forhold til den norske kronen. Jarlen måtte underkaste seg kong Sverre på svært harde vilkår, blant annet fikk kongen rett til halve sakøren av Orknøyene. Det innebar at øygruppa langt på vei ble inkorporert i det norske riket, deretter opptrådte kongelige syslemenn på øyene i perioder. Jarledømmet ble imidlertid ikke opphevet, og regimet på øygruppa vekslet periodevis mellom styre av en jarl som var den norske kongens vasall, noen ganger samtidig med kongelige syslemenn, og styre øyensynlig utelukkende av kongelige syslemenn. Den norske kongens reelle kontroll over orknøyjarlen varierte dessuten. Sistnevnte hadde betydelige skotske interesser både gjennom besittelser på det skotske fastlandet og gjennom slektsrelasjoner.
Til forskjell fra orknøyjarlene førte flere av høvdingene på Man og Sudrøyene kongetittel. Det indikerer at disse områdene var løsere forbundet med den norske kongen og mer keltisk (gælisk) preget enn Orknøyene. De politiske forholdene på Man og Sudrøyene liknet dem på Island ved at det var en heftig og uoversiktlig maktkamp mellom stormenn. En viktig forskjell var imidlertid at høvdingene i dette området kunne spille på motstridende interesser hos ulike fyrster utenfor øyene. Det gjaldt i første rekke den norske og den skotske kongen som var hovedrivalene når det gjaldt overhøyheten, men også den engelske kongens og irske fyrsters interesser spilte inn. Rivaliseringen ga høvdingene på Man og Sudrøyene større spillerom, og gjorde det vanskeligere for én utenforstående fyrste å underlegge seg øyene.
Presset fra England og behovet for alliansepartner, gjorde at de skotske riksstyrerne måtte ha hovedoppmerksomheten vendt sørover. De nordlige og vestlige delene av det skotske høylandet ble derfor liggende som fjerne randområder der dynastiske opprørere og andre opprørere kunne reise opprørsfanen og eventuelt søke tilflukt. Slik fikk de skotske kongene etter hvert et behov for å legge de fjerne delene av høylandet under seg. Dessuten var det et mytisk poeng, som ikke må undervurderes i middelalderen, å få kontroll over området, det skotske kongedømmet hadde dype røtter i denne vestlige delen av landet.
Henrik III's lange regjeringstid i England (1216-72) var fylt av uro, opprør og maktkamp mellom kongen og aristokratiet. Det lettet det engelske presset mot Skottland, og gjorde at skottene kunne vende blikket nordvestover for å vinne kontroll over fastlandet der og Sudrøyene. I tillegg til at den skotske kongen knyttet til seg høvdinger fra området, bygde skottene ut en flåte, som var en forutsetning for å kunne kontrollere øysamfunnene. Samtidig sendte den skotske kongen representanter til det norske hoffet med tilbud om å kjøpe øyene, noe som ble avslått fra norsk side. Den norske kongemakten hadde neppe stor økonomisk gevinst av forbindelsen med disse øyene lengst i sørvest. Men foruten prestisjehensyn tvang strategiske hensyn kong Håkon og kretsen rundt ham til å handle ettersom skotsk kontroll med Sudrøyene kunne true det norske jarledømmet på Orknøyene.
Datidens politiske, militære og økonomiske strukturer tilsa at den norske kongen bare kunne håpe å opprettholde kontrollen over øyene ved at de lokale stormennene var lojale og ikke inngikk i allianser med den skotske kongen. Det var da også dette kongen forsøkte å gjøre i første omgang; nordmennene hadde ikke mulighet til å holde militær kontroll gjennom å stasjonere permanente tropper på øyene. Demonstrasjon av militær styrke til å avskrekke og pasifisere var imidlertid noe annet, og da skottene herjet øyene sommeren 1262, utrustet kong Håkon året etter en stor flåte som han seilte i spissen for over til Orknøyene.
Skottene unnlot å møte nordmennene i åpent sjøslag, samtidig som nordmennene ikke var utstyrt for en landkrig. Dette var i det lange løp til gunst for skottene, ettersom en flåte ikke kunne være til sjøs hele året, men måtte søke havn før vinteren satte inn. Etter en trefning ved byen Largs, som vi ikke kjenner det eksakte omfanget eller utfallet av, trakk kong Håkon flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble kongen syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul 1263 og ble bisatt i Bergen i 1264.
I 1260 ble det fastslått at riket skulle arves uten deling i ekte mannslinje. Håkons styre var mildt og godt, landet hadde fremgang, lovene ble forbedret og nye ble vedtatt. I 1261 ble Grønland og i 1262 Island underlagt Norge. Håkon bygde Håkonshallen i Bergen.

Det hadde vært en tid da kongedømmet ikke var mer opphøyd eller politisk viktig enn at tronarvingen kunne avles med døtre av folket - og slike tider skulle komme tilbake. Men slutten av 1200-tallet var ikke en slik tid. Kong Håkon Håkonsson var den siste tronarving på 750 år som var sønn av en kvinne av folket; han var den siste uektefødte, og han var den siste på mer enn 700 år som selv giftet seg med en norsk dame, riktignok av høvdingætt. Enekongens særstilling og opphøydhet krevde senere at han søkte sin make på eget sosialt nivå, og det kunne han nå bare finne utenlands. Dette var uunngåelig. Men det medførte selvfølgelig en dynastisk infiltrering i fremmede fyrstehus; og den kunne bli farlig for den politiske selvstendigheten til et lite rike som Norge, i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen.

Med en viss Kanga «den Unge» hadde han datteren Cecilia som døde i 1248. Cecilia var gift med Gregorius Andresson.

Tekst: Tore Nygaard

Kilder:

Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131, 263. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 373, 454; Bind 15, side 172-173. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 122-126, 129-131, 136-139, 148. Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 163-165. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 785. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52, 84.

---

Håkon IV Gamle

konge av Norge (Håkon IV, 1217-1263)

(Håkon Håkonsson )

Born in 1204 - Folkenborg gård, Eidsberg, Østfold, Norge

Died on 15 December 1263 - av sykdom i Kirkvåg, Orknøyene, Skottland

Buried - Kristkirken, , Bergen, Hordaland, Norge

Age at death: 59 years old

Parents

Håkon III, konge av Norge ca 1178-1204

Inga Kongsmoder fra Varteig ca 1185-ca 1234

Marriages and children

Relationship about 1220 to Kanga den Unge . ca 1204, with

Sigurd Håkonsson av Norge ca 1220-1254

Cecilia Håkonsdatter av Norge ca 1221-1248

Married on 25 May 1225, Bergen, Hordaland, Norge, to Margareta, dronning av Norge 1209-1270, with

Olav Håkonsson av Norge 1227-ca 1230

Håkon Håkonson den Unge av Norge 1232-1257

Kristina Håkonsdatter ca 1234-1262

Magnus VI Lagabøter 1238-1280

Notes

Se biografi på norsk på Tore Nygaards hjemmeside

storenorskeleksikon.no, Aschehoug & Gyldendal:

Håkon 4 Håkonsson (den gamle) 1204-63, konge 1217-63, angivelig uekte sønn av kong Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, etter farens død 1204 anerkjent av kong Inge Bårdsson som kongssønn og oppfostret ved hans hoff. Ved Inges død ble han tatt til konge på Øreting (1217), men jarlen Skule Bårdsson, halvbror til kong Inge, som hadde arverett til tronen, skulle være hans formynder og riksstyrer og ha en tredjedel av riket og skattlandene. Samme år døde baglerkongen Filippus, og de fleste baglerhøvdingene hyllet Håkon, men noen misnøyde reiste nye flokker og laget uro på Opplandene i flere år, inntil deres høvding Knut jarl overgav seg 1227. I 1223 ble det holdt et riksmøte i Bergen, der lagmennene tildømte Håkon kongedømmet. I 1218 hadde Inga båret jernbyrd for ham. Formålet med riksmøtet kan ha vært å gjøre ende på uvennskapet og trettene mellom kongens og jarlens menn. I 1219 hadde Håkon festet Skules datter Margrete, og 1225 ble ekteskap inngått mellom dem. I noen år var nå forholdet mellom kongen og jarlen bedre, men senere ble motsetningen sterkere enn noensinne, og det hjalp ikke at Håkon gav Skule hertugtittel 1237. I 1239 tok hertugen kongenavn på Øreting og tvang dermed Håkon til væpnet oppgjør. Skule ble felt ved Elgeseter kloster 1240. Hans fall var den endelige slutt på mer enn 100 års tronstrid.

     Håkon var den siste som ble konge etter den gamle, norske arverett. I samsvar med det europeisk-kirkelige syn på kongedømmet, som hadde begynt å gjøre seg gjeldende også i Norge, satte han selv til side sin eldste, uekte sønn og lot Håkon den unge ta kongsnavn 1240. I 1260 lot han vedta på Frostatinget en ny lov om tronfølgen, som bestemte at den eldste ektefødte sønn skulle være enekonge. Etter mange års forhandlinger med paven oppnådde Håkon, tross sin uekte fødsel, kirkens vigsel av sitt eget kongedømme, da kardinal Vilhelm av Sabina 1247 kom til Bergen og kronet ham. 

Håkons regjering bærer preg av stor aktivitet både i det indre styre og i forholdet til utlandet. Etter sagaen lot han vedta en rekke nye lover, bl.a. forbud mot «ættedrap», så at ingen skulle unngjelde for en annens gjerninger uten med de bøter som loven fastsatte. Flere nye borger ble til i Håkons tid, bl.a. Ragnhildarholm ved Konghelle. Håkon bygde hus i kongsgården i Oslo, og startet kanskje o

---

http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_H%C3%A5konsson

---

Håkon Sverresson was not married, and at his death no heirs were known.
He was therefore succeeded by his 4-year-old nephew Guttorm Sigurdsson. But after his death a woman, Inga of Varteig, whom Håkon had taken as a concubine for a time in 1203, appeared at the Birkebeiner court with an infant son who she claimed was Håkon's son. The child had been born in present-day Østfold after the death of the putative father. The boy, named Håkon after his father, later became king Håkon IV. In the summer of 1218, Inga underwent a successful trial by ordeal (bore iron) in Bergen to show the paternity of her son.

http://en.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_III_of_Norway

---

Regarding Haakon's daughter Thoron Cecilie, I think we should skip "Thoron". I 'm not sure, but did they use doble given names in those days. It became very popular from the beginning of 1800 century. ?? Can bee some misunderstanding regarding husband's name "Thorald". Never seen or heard the mame Thoron, but Torunn is a common name, for girls in Norway. Believe King Haakon was born at Eidsberg, near Sarpsborg in Ostfold.