view all 44
Immediate Family
-
-
daughter -
-
son -
-
son
-
-
-
-
-
son
-
About Eirik «Blood-axe» Haraldsson, King in Norway, King of Northumbria
Eirik Haraldsson «Blood-axe» Blodøks
Ble født på farfarens gård i Sogn og ble fostret opp hos hersen Tore Jarl på Svanøy fra han var 3 år når moren døde
Eirik Blodøks (Haraldsson) (Eiríkur blóðöx) ca ?-950, PAM
King of Norway 931-933 (ca)
King of Northumbria 947-948 + 952-954 ca
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Eirik%20Blod%F8k...
http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=563 (his childhoods farm)
http://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Blod%C3%B8ks
http://en.wikipedia.org/wiki/Eric_Bloodaxe
http://www.numismatikeren.com/galleri/eirik_blodoks.htm (mynter)
http://www.friesian.com/germania.htm#orkney
http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWAY.htm#BjornsonHaraldIA
http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00280741&tree=LEO
http://runeberg.org/faderhist/0033.html
Eric Bloodaxe
Eric Haraldsson (Erik, anglicised form of Old Norse: Eiríkr;[1] died 954), nicknamed ‘Bloodaxe’ (blóðøx), was a 10th-century Scandinavian ruler. He is thought to have had short-lived terms as the second king of Norway and as the last independent ruler of the kingdom of Northumbria (c. 947/8-948 and 952-5).
Eirik Blodøks Haraldsson Eiríkr blóðøx ( 885–954) var Norges konge ca. år 933–935.
Han var muligens eldste sønn av kong Harald Hårfagre, i alle fall var han den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han vokste opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane.
Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet Blodøks; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med at hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg.
Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sin rikssamling ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine, bl.a. Bjørn Farmann; ifølge Heimskringla drepte Eirik i alt fem brødre[2]. Han ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag[3] peker på at sagaene er innebyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon, og rømte fra landet.
Det kan tenkes at han da reiste i viking en periode før han kom til England. Kronologien rundt Eiriks liv er ikke helt nøyaktig, og tidspunkt i sagaene lar seg ikke helt harmonisere med angelsaksiske krøniker. Sagaene forteller som om Eirik døde ca 940, mens Den angelsaksiske krønike først omtaler ham i 948. I England ble Eirik hersker i Jorvik (York), og fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av en engelsk konge, muligens Kong Adalstein. Det er ikke sikkert kjent når han kom til England, og om han var konge der i én lang periode, to perioder eller en kort periode[4]. Han falt i et slag i Stainmoor mot Kong Eadred i 954. Fra Eiriks tid i Jorvik er det funnet mynter med innskriften «Eiricus Rex»[5].
Han var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som «folkeundertrykker» og «lovbryter», og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.
Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død. Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál. Halfdan Koht [6] skriver om kvadet:
Sitat Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, ved ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme
Eirik Blodøks sin vonde moral
Eirik Blodøks ble født cirka 885 og var sønn av Harald I Hårfagre og Ragnhild, som var en kongsdatter fra Jylland. Hun var datter av den danske kongen Haarik den yngre (konge fra 854–870).
Han reiste tidlig ut da han var 12 år gammel med fem langskip som han hadde fått av faren hans. Eirik Blodøks ble borte i syv år i hærferd. Han var en stor kriger og hærmann i årene 932–935. Han var på flere hærferder både i Aust- og Vesterveg. Eirik reiste så langt nordover som til Bjarmeland ved Kvitsjøen.
Eirik Blodøks begynte å innskrenke kongeflokken mens farens hans satt ved makten. Grunnen var at han neppe var glad med tildelingen av småriker til brødrene hans. Mens faren hans levde, drepte Eirik Blodøks to av brødrene sine blant annet Bjørn Farmann. Hans tredje bror ble forgiftet og to til av brødrene hans ble myrdet. Sønnene til Eirik Blodøks brødre måtte flykte ut av landet for å berge livet deres. Da Eirik kom vel tilbake i Norge følte han seg provosert til å ta livet av Ragnvald Rettilbeine, fordi han drev med trolldom.
Kong Eiriks politikk
Å verge nordmennenes eksport og import mot sjørøveri gikk som en rød tråd gjennom Hålogajarlenes og senere de norske kongers politikk. Den første Hålogajarl Gylaug hengte sjørøveren Jorund, og det var med samme hensikt at de senere Hålogajarler utvidet sitt jarledømme helt ned til Firdir. Harald Hårfagre i Hafrsfjord hadde samme hensikt med å utrydde resten av de norske konger. De samme hensiktene hadde Harald Hårfagre og Eirik som inngår svogerskap og slutter fred med de danske konger,
slik at de ikke risikerer sjørøveri fra den retningen. Harald Hårfagre utveksler legasjoner med britiske konger og den britisk kongen Adalstein går endelig med på å la Eirik få Northumberland i len. Til gjengjeld skal Eirik påta seg å verge England for øvrig blant annet mot sjørøvere i analogi med Gange-Rolvs herredømme i Normandie.
Harald Hårfagre ville ikke finne seg i at de drev sjørøveri med basis i Norge som førte til utvandringen fra Norge til Vesterhavsøyene og Island. Han gjorde seg til herre over Vesterhavsøyene blant annet Man og Suderøyene, og islendingene mistet sin base for sjørøveri og drog derfor til Island. Eirik hadde kontrollen over samtlige Nordsjøens kyster med flåtebasis i Norge og Northumberland. Det førte til at islendingene ikke hadde synderlig anledning til å drive sjørøveri som hovednæringsvei.
Eirik som overkonge etter år 930
Da Harald Hårfagre i år 930 fylte 80 år ga han styret helt fra seg til sin sønn Eirik. Dette anses som noenlunde historisk og kronologisk sikkert.
Eirik har med sin flåte og sin hird av prøvede veteraner vært sine motstanderes samlede styrke. Betydelig overlegen og synes med stor letthet å ha beseiret dem og deres forende hird på Møllebakken, nå den østlige del av Tønsberg by. Der ble både Sigrød og Olav falt, og antakelig er det deres gravhauger, som fantes i 1823 i den norlige del av Møllebakken.
Eirik Blodøks ble foretrukket av faren foran sine brødre som norsk konge mellom 933 – 935.
Eirik var gift med den danske kongsdatteren Gunnhild Ossursdotter. Hun ble beskyldt for å være trollkvinne, og sagaskriverne omtaler kong Eirik og dronning Gunnhild som onde. De fikk barna Gamle, Guttorm, Harald (Gråfjell), Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva.
Både kongen og dronningen var grusomme. Kongen hadde et ustyrlig sinne, og var uvennlig og taus. Dronningen var vakker, trollkyndig og full av bakvaskelser.
Eirik Blodøks regjerer personlig direkte over resten av det senere Gulatingslag så lenge han levde. Han styrte også Viken og Vestfold som len under den danske kongen og som dennes undersått tilsynelatende fritt og kvitt og uten ledingsplikt som Gunhilds medgift.
Kong Eirik brente og plyndret på voldsferden hans som de norske høvdingene ikke fant seg i lenger. Han krevde mer makt enn noen ville gi ham. De norske høvdingene sluttet seg til den yngste broren, Håkon da han kom hjem fra England.
Olav sønn Trygve og Bjørn Farmanns sønn Gudrød flyktet til opplandene. De ble senere begge drept av Eirekssønnnene i 963. Gudrød hadde da gjort seg til herre over Vestfold og Trygve over Viken. Resten av sommeren benyttet Eirik til å befeste sitt herredømme i Viken og på Vestfold.
Resten av Østlandet synes å ha bestått av helt uavhengige og suverene bonderepublikker. Hvori der neppe inntrådte noen synderlige forandring før under Olav Digre. Hva som lå nordenfor møre synes Sigurd jarl å ha bestyrt helt suverent inntil sin død i 963.
Freden i Norge fra 935 til 954
Det hadde vært fred i dette tidsrommet, men da Eirik Blodøks falt på Stainmoor i 954 ble det ufred. Årsaken er at Håkon den gode gjorde krav på å bli betraktet som konge over Gulatingslaget først etter at broren hans, Eiriks død.
Håkon den gode hadde anerkjent sin bror overkongedømme. Håkon måtte nøye seg med å bli jarl over Møre etter Tore Teggjande og muligens visekonge over Gulatingslaget, når Eirik var fraværende. Håkon den gode reiser krav på kongedømmet etter sin bror først etter Eiriks død. Eiriks sønner vil ikke finne seg i at Håkon den gode skal overta kongedømmet. De kom med sine gjentatte angrep på Håkon den gode til det lykkes for dem å felle ham i 961. Det er usannsynlig at Håkon den gode ville reist noe krav om samkongedømme. Broren hans, Eirik Blodøks ville ikke finne seg i noe samkongedømme fra sine øvrige brødre.
Eirik Blodøks som jarl over Northumberland
Samtidig som Eirik var jarl over Northumberland var han også regjerende konge over det senere Gulatingslag. Flåten hans hadde hatt basis på begge steder under dens krysninger over Nordsjøen på jakt etter sjørøvere. Eirik Blodøks har antakelig oppholdt seg for det meste av vinteren i Northumberland, men for øvrig på sine kongsgårder på Vestlandet, deriblant Agvaldsnes kongsgård. Eirik Blodøks hadde mange fordeler med å være jarl også over Northumberland. Eirik kunne oppnå å få vinterfødd sin stående hær som bestod av en særdeles tallrik bordfast hird. Han kunne også få utrustet sin flåte med proviant eller ledningskost og øl eller vann. Verken Eirik eller hans far har aldri hatt andre inntekter enn gjestebud på kongsgårdene, gildeskatten og idømte straffebøter.
Eirik blir konge i Northumberland
Eirik måtte vike for broren hans, Håkon og tilslutt måtte Eirik og Gunnhild rømme landet. De reiste til Orknøyene og for videre til Northumberland. Han var konge i Northumberland cirka 945–954. De bosatte seg ned i Jorvik (nå York). Familien og ham selv lot seg døpe, men dette endret neppe hans temperament. Eirik reiste på plyndringstokt til Irland og Bretagne. Broren til kong Adalstein, Edmund bortviste Eirik fra Jorvik i 941.
Eirik vendte tilbake til England og herjet langs kysten. Herredømmet over Northumberland skiftet helt da Kong Eadred sendte en stor hær mot ham som felte Eirik Blodøks i Stainmoor 954.
Eirik Blodøks ble født cirka 885 og var sønn av Harald I Hårfagre og Ragnhild, som var en kongsdatter fra Jylland. Hun var datter av den danske kongen Haarik den yngre (kongen fra 854–870).
Han reiste tidlig ut da han var 12 år gammel med fem langskip som han hadde fått av faren hans. Eirik Blodøks ble borte i syv år i hærferd. Han var en stor kriger og hærmann i årene 932–935. Han var på flere hærferder både i Aust- og Vesterveg. Eirik reiste så langt nordover som til Bjarmeland ved Kvitsjøen.
Eirik Blodøks begynte å innskrenke kongeflokken mens farens hans satt ved makten. Grunnen var at han neppe var glad med tildelingen av småriker til brødrene hans. Mens faren hans levde, drepte Eirik Blodøks to av brødrene sine blant annet Bjørn Farmann. Hans tredje bror ble forgiftet og to til av brødrene hans ble myrdet. Sønnene til Eirik Blodøks brødre måtte flykte ut av landet for å berge livet deres. Da Eirik kom vel tilbake i Norge følte han seg provosert til å ta livet av Ragnvald Rettilbeine, fordi han drev med trolldom
Kong Eiriks politikk
Å verge nordmennenes eksport og import mot sjørøveri gikk som en rød tråd gjennom Hålogajarlenes og senere de norske kongers politikk. Den første Hålogajarl Gylaug hengte sjørøveren Jorund, og det var med samme hensikt at de senere Hålogajarler utvidet sitt jarledømme helt ned til Firdir. Harald Hårfagre i Hafrsfjord hadde samme hensikt med å utrydde resten av de norske konger. De samme hensiktene hadde Harald Hårfagre og Eirik som inngår svogerskap og slutter fred med de danske konger,
slik at de ikke risikerer sjørøveri fra den retningen. Harald Hårfagre utveksler legasjoner med britiske konger og den britisk kongen Adalstein går endelig med på å la Eirik få Northumberland i len. Til gjengjeld skal Eirik påta seg å verge England for øvrig blant annet mot sjørøvere i analogi med Gange-Rolvs herredømme i Normandie.
Harald Hårfagre ville ikke finne seg i at de drev sjørøveri med basis i Norge som førte til utvandringen fra Norge til Vesterhavsøyene og Island. Han gjorde seg til herre over Vesterhavsøyene blant annet Man og Suderøyene, og islendingene mistet sin base for sjørøveri og drog derfor til Island. Eirik hadde kontrollen over samtlige Nordsjøens kyster med flåtebasis i Norge og Northumberland. Det førte til at islendingene ikke hadde synderlig anledning til å drive sjørøveri som hovednæringsvei.
Eirik som overkonge etter år 930
Da Harald Hårfagre i år 930 fylte 80 år ga han styret helt fra seg til sin sønn Eirik. Dette anses som noenlunde historisk og kronologisk sikkert.
Eirik har med sin flåte og sin hird av prøvede veteraner vært sine motstanderes samlede styrke. Betydelig overlegen og synes med stor letthet å ha beseiret dem og deres forende hird på Møllebakken, nå den østlige del av Tønsberg by. Der ble både Sigrød og Olav falt, og antakelig er det deres gravhauger, som fantes i 1823 i den norlige del av Møllebakken.
Eirik Blodøks ble foretrukket av faren foran sine brødre som norsk konge mellom 933 – 935.
Eirik var gift med den danske kongsdatteren Gunnhild Ossursdotter. Hun ble beskyldt for å være trollkvinne, og sagaskriverne omtaler kong Eirik og dronning Gunnhild som onde. De fikk barna Gamle, Guttorm, Harald (Gråfjell), Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva.
Både kongen og dronningen var grusomme. Kongen hadde et ustyrlig sinne, og var uvennlig og taus. Dronningen var vakker, trollkyndig og full av bakvaskelser.
Eirik Blodøks regjerer personlig direkte over resten av det senere Gulatingslag så lenge han levde. Han styrte også Viken og Vestfold som len under den danske kongen og som dennes undersått tilsynelatende fritt og kvitt og uten ledingsplikt som Gunhilds medgift.
Kong Eirik brente og plyndret på voldsferden hans som de norske høvdingene ikke fant seg i lenger. Han krevde mer makt enn noen ville gi ham. De norske høvdingene sluttet seg til den yngste broren, Håkon da han kom hjem fra England.
Olav sønn Trygve og Bjørn Farmanns sønn Gudrød flyktet til opplandene. De ble senere begge drept av Eirekssønnnene i 963. Gudrød hadde da gjort seg til herre over Vestfold og Trygve over Viken. Resten av sommeren benyttet Eirik til å befeste sitt herredømme i Viken og på Vestfold.
Resten av Østlandet synes å ha bestått av helt uavhengige og suverene bonderepublikker. Hvori der neppe inntrådte noen synderlige forandring før under Olav Digre. Hva som lå nordenfor møre synes Sigurd jarl å ha bestyrt helt suverent inntil sin død i 963.
Freden i Norge fra 935 til 954
Det hadde vært fred i dette tidsrommet, men da Eirik Blodøks falt på Stainmoor i 954 ble det ufred. Årsaken er at Håkon den gode gjorde krav på å bli betraktet som konge over Gulatingslaget først etter at broren hans, Eiriks død.
Håkon den gode hadde anerkjent sin bror overkongedømme. Håkon måtte nøye seg med å bli jarl over Møre etter Tore Teggjande og muligens visekonge over Gulatingslaget, når Eirik var fraværende. Håkon den gode reiser krav på kongedømmet etter sin bror først etter Eiriks død. Eiriks sønner vil ikke finne seg i at Håkon den gode skal overta kongedømmet. De kom med sine gjentatte angrep på Håkon den gode til det lykkes for dem å felle ham i 961. Det er usannsynlig at Håkon den gode ville reist noe krav om samkongedømme. Broren hans, Eirik Blodøks ville ikke finne seg i noe samkongedømme fra sine øvrige brødre.
Eirik Blodøks som jarl over Northumberland
Samtidig som Eirik var jarl over Northumberland var han også regjerende konge over det senere Gulatingslag. Flåten hans hadde hatt basis på begge steder under dens krysninger over Nordsjøen på jakt etter sjørøvere. Eirik Blodøks har antakelig oppholdt seg for det meste av vinteren i Northumberland, men for øvrig på sine kongsgårder på Vestlandet, deriblant Agvaldsnes kongsgård. Eirik Blodøks hadde mange fordeler med å være jarl også over Northumberland. Eirik kunne oppnå å få vinterfødd sin stående hær som bestod av en særdeles tallrik bordfast hird. Han kunne også få utrustet sin flåte med proviant eller ledningskost og øl eller vann. Verken Eirik eller hans far har aldri hatt andre inntekter enn gjestebud på kongsgårdene, gildeskatten og idømte straffebøter.
Eirik blir konge i Northumberland
Eirik måtte vike for broren hans, Håkon og tilslutt måtte Eirik og Gunnhild rømme landet. De reiste til Orknøyene og for videre til Northumberland. Han var konge i Northumberland cirka 945–954. De bosatte seg ned i Jorvik (nå York). Familien og ham selv lot seg døpe, men dette endret neppe hans temperament. Eirik reiste på plyndringstokt til Irland og Bretagne. Broren til kong Adalstein, Edmund bortviste Eirik fra Jorvik i 941.
Eirik vendte tilbake til England og herjet langs kysten. Herredømmet over Northumberland skiftet helt da Kong Eadred sendte en stor hær mot ham som felte Eirik Blodøks i Stainmoor 954.
Kilde: lilland.no/historikk.htm
Navn: Eirik Haraldsson
Regjeringstid: ca. 933 - ca. 935
Født: ca. 885, Svanøy i Sunnfjord
Død: 954, slaget ved Stainmoor
Foreldre: Harald Hårfagre og
Ragnhild Eiriksdotter
Ektefelle(r): Gunnhild Gormsdatter
Barn: Guttorm Gamle
Harald Gråfell
Ragnfred Eiriksson
Ragnhild Eiriksdotter
Erling Eiriksson
Gudrød Eiriksson
Sigurd Sleva (Eiriksson)[1]
Eirik Blodøks Haraldsson Eiríkr blóðøx ( 885–954) var Norges konge ca. år 933–935.
Han var muligens eldste sønn av kong Harald Hårfagre, i alle fall var han den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han vokste opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane.
Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet Blodøks; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med at hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg.
Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sin rikssamling ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine, bl.a. Bjørn Farmann; ifølge Heimskringla drepte Eirik i alt fem brødre[2]. Han ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag[3] peker på at sagaene er innebyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon, og rømte fra landet.
Det kan tenkes at han da reiste i viking en periode før han kom til England. Kronologien rundt Eiriks liv er ikke helt nøyaktig, og tidspunkt i sagaene lar seg ikke helt harmonisere med angelsaksiske krøniker. Sagaene forteller som om Eirik døde ca 940, mens Den angelsaksiske krønike først omtaler ham i 948. I England ble Eirik hersker i Jorvik (York), og fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av en engelsk konge, muligens Kong Adalstein. Det er ikke sikkert kjent når han kom til England, og om han var konge der i én lang periode, to perioder eller en kort periode[4]. Han falt i et slag i Stainmoor mot Kong Eadred i 954. Fra Eiriks tid i Jorvik er det funnet mynter med innskriften «Eiricus Rex»[5].
Han var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som «folkeundertrykker» og «lovbryter», og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.
Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død. Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál. Halfdan Koht [6] skriver om kvadet:
Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, ved ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme
[rediger] Referanser
^ "Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner"; Claus Krag. «Harald Gråfell». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 4.
"Sigrød må utgå som uhistorisk"; H. Koht. «Eirik Blodøks». I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 2, 1926
^ Det er grunn til å minne om at Snorre er meget raus i sin oppregning av denne broderflokken; han oppgir over 20, mens Claus Krag antar at det kan dreie seg om ca 10 brødre
^ Claus Krag. «Eirik Blodøks». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 2, 2000
^ Kong Adalstein døde i 939. Dersom det virkelig var han som ga Eirik len, så er det rimelig å tro at Eirik var fordrevet en periode. Koht tviler på koblingen til Adalstein, og antyder at Adalstein brukes som gjennomgående engelsk konge av flere sagaer, uavhengig av datering.
^ Kong Eiriks mynter: http://www.emsoy.com/numismatikeren/galleri/eirik_blodoks.htm
^ H. Koht. samme sted
Wikikilden: Håkon den godes saga – originaltekst
--------------------------------------------------------------------------------
Forgjenger:
Harald I Hårfagre Konge av Norge
(ca.931–ca.933) Etterfølger:
Håkon I den gode
Forgjenger:
Olav Sigtryggsson Kvåran Konge av Jorvik
(ca.947–ca.948) Etterfølger:
Edred av Wessex
Forgjenger:
Olav Sigtryggsson Kvåran Konge av Jorvik
(ca.952–ca.954) Etterfølger:
Edred av Wessex
http://www.snoberg.se/forskning/dis/0003/3776.htm
Eirik var Overkonge i Norge ca 930-935. Han ble siden jarl I England, og drept der i slag
Eirik Haraldsson "Blood-axe" Blodøks, King of Norway
Eirik Blodøks (Haraldsson) (Eiríkur blóðöx) ca ?-950, PAM
English: Eirik Blood-axe
Norwegian king 933-935 (ca)
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Eirik%20Blod%F8k...
http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=563 (his childhoods farm)
http://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Blod%C3%B8ks
http://en.wikipedia.org/wiki/Eric_Bloodaxe
http://www.numismatikeren.com/galleri/eirik_blodoks.htm (mynter)
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Eirik_1_Haraldsson_Blod%C3%B8ks/utd...
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/119531
Eric Bloodaxe
Eric Haraldsson (Erik, anglicised form of Old Norse: Eiríkr;[1] died 954), nicknamed ‘Bloodaxe’ (blóðøx), was a 10th-century Scandinavian ruler. He is thought to have had short-lived terms as the second king of Norway and as the last independent ruler of the kingdom of Northumbria (c. 947/8-948 and 952-5).
Eirik Blodøks Haraldsson Eiríkr blóðøx ( 885–954) var Norges konge ca. år 933–935.
Han var muligens eldste sønn av kong Harald Hårfagre, i alle fall var han den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han vokste opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane.
Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet Blodøks; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med at hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg.
Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sin rikssamling ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine, bl.a. Bjørn Farmann; ifølge Heimskringla drepte Eirik i alt fem brødre[2]. Han ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag[3] peker på at sagaene er innebyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon, og rømte fra landet.
Det kan tenkes at han da reiste i viking en periode før han kom til England. Kronologien rundt Eiriks liv er ikke helt nøyaktig, og tidspunkt i sagaene lar seg ikke helt harmonisere med angelsaksiske krøniker. Sagaene forteller som om Eirik døde ca 940, mens Den angelsaksiske krønike først omtaler ham i 948. I England ble Eirik hersker i Jorvik (York), og fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av en engelsk konge, muligens Kong Adalstein. Det er ikke sikkert kjent når han kom til England, og om han var konge der i én lang periode, to perioder eller en kort periode[4]. Han falt i et slag i Stainmoor mot Kong Eadred i 954. Fra Eiriks tid i Jorvik er det funnet mynter med innskriften «Eiricus Rex»[5].
Han var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som «folkeundertrykker» og «lovbryter», og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.
Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død. Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál. Halfdan Koht [6] skriver om kvadet:
Sitat Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, ved ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme
Eirik Blodøks sin vonde moral
Eirik Blodøks ble født cirka 885 og var sønn av Harald I Hårfagre og Ragnhild, som var en kongsdatter fra Jylland. Hun var datter av den danske kongen Haarik den yngre (konge fra 854–870).
Han reiste tidlig ut da han var 12 år gammel med fem langskip som han hadde fått av faren hans. Eirik Blodøks ble borte i syv år i hærferd. Han var en stor kriger og hærmann i årene 932–935. Han var på flere hærferder både i Aust- og Vesterveg. Eirik reiste så langt nordover som til Bjarmeland ved Kvitsjøen.
Eirik Blodøks begynte å innskrenke kongeflokken mens farens hans satt ved makten. Grunnen var at han neppe var glad med tildelingen av småriker til brødrene hans. Mens faren hans levde, drepte Eirik Blodøks to av brødrene sine blant annet Bjørn Farmann. Hans tredje bror ble forgiftet og to til av brødrene hans ble myrdet. Sønnene til Eirik Blodøks brødre måtte flykte ut av landet for å berge livet deres. Da Eirik kom vel tilbake i Norge følte han seg provosert til å ta livet av Ragnvald Rettilbeine, fordi han drev med trolldom.
Kong Eiriks politikk
Å verge nordmennenes eksport og import mot sjørøveri gikk som en rød tråd gjennom Hålogajarlenes og senere de norske kongers politikk. Den første Hålogajarl Gylaug hengte sjørøveren Jorund, og det var med samme hensikt at de senere Hålogajarler utvidet sitt jarledømme helt ned til Firdir. Harald Hårfagre i Hafrsfjord hadde samme hensikt med å utrydde resten av de norske konger. De samme hensiktene hadde Harald Hårfagre og Eirik som inngår svogerskap og slutter fred med de danske konger,
slik at de ikke risikerer sjørøveri fra den retningen. Harald Hårfagre utveksler legasjoner med britiske konger og den britisk kongen Adalstein går endelig med på å la Eirik få Northumberland i len. Til gjengjeld skal Eirik påta seg å verge England for øvrig blant annet mot sjørøvere i analogi med Gange-Rolvs herredømme i Normandie.
Harald Hårfagre ville ikke finne seg i at de drev sjørøveri med basis i Norge som førte til utvandringen fra Norge til Vesterhavsøyene og Island. Han gjorde seg til herre over Vesterhavsøyene blant annet Man og Suderøyene, og islendingene mistet sin base for sjørøveri og drog derfor til Island. Eirik hadde kontrollen over samtlige Nordsjøens kyster med flåtebasis i Norge og Northumberland. Det førte til at islendingene ikke hadde synderlig anledning til å drive sjørøveri som hovednæringsvei.
Eirik som overkonge etter år 930
Da Harald Hårfagre i år 930 fylte 80 år ga han styret helt fra seg til sin sønn Eirik. Dette anses som noenlunde historisk og kronologisk sikkert.
Eirik har med sin flåte og sin hird av prøvede veteraner vært sine motstanderes samlede styrke. Betydelig overlegen og synes med stor letthet å ha beseiret dem og deres forende hird på Møllebakken, nå den østlige del av Tønsberg by. Der ble både Sigrød og Olav falt, og antakelig er det deres gravhauger, som fantes i 1823 i den norlige del av Møllebakken.
Eirik Blodøks ble foretrukket av faren foran sine brødre som norsk konge mellom 933 – 935.
Eirik var gift med den danske kongsdatteren Gunnhild Ossursdotter. Hun ble beskyldt for å være trollkvinne, og sagaskriverne omtaler kong Eirik og dronning Gunnhild som onde. De fikk barna Gamle, Guttorm, Harald (Gråfjell), Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva.
Både kongen og dronningen var grusomme. Kongen hadde et ustyrlig sinne, og var uvennlig og taus. Dronningen var vakker, trollkyndig og full av bakvaskelser.
Eirik Blodøks regjerer personlig direkte over resten av det senere Gulatingslag så lenge han levde. Han styrte også Viken og Vestfold som len under den danske kongen og som dennes undersått tilsynelatende fritt og kvitt og uten ledingsplikt som Gunhilds medgift.
Kong Eirik brente og plyndret på voldsferden hans som de norske høvdingene ikke fant seg i lenger. Han krevde mer makt enn noen ville gi ham. De norske høvdingene sluttet seg til den yngste broren, Håkon da han kom hjem fra England.
Olav sønn Trygve og Bjørn Farmanns sønn Gudrød flyktet til opplandene. De ble senere begge drept av Eirekssønnnene i 963. Gudrød hadde da gjort seg til herre over Vestfold og Trygve over Viken. Resten av sommeren benyttet Eirik til å befeste sitt herredømme i Viken og på Vestfold.
Resten av Østlandet synes å ha bestått av helt uavhengige og suverene bonderepublikker. Hvori der neppe inntrådte noen synderlige forandring før under Olav Digre. Hva som lå nordenfor møre synes Sigurd jarl å ha bestyrt helt suverent inntil sin død i 963.
Freden i Norge fra 935 til 954
Det hadde vært fred i dette tidsrommet, men da Eirik Blodøks falt på Stainmoor i 954 ble det ufred. Årsaken er at Håkon den gode gjorde krav på å bli betraktet som konge over Gulatingslaget først etter at broren hans, Eiriks død.
Håkon den gode hadde anerkjent sin bror overkongedømme. Håkon måtte nøye seg med å bli jarl over Møre etter Tore Teggjande og muligens visekonge over Gulatingslaget, når Eirik var fraværende. Håkon den gode reiser krav på kongedømmet etter sin bror først etter Eiriks død. Eiriks sønner vil ikke finne seg i at Håkon den gode skal overta kongedømmet. De kom med sine gjentatte angrep på Håkon den gode til det lykkes for dem å felle ham i 961. Det er usannsynlig at Håkon den gode ville reist noe krav om samkongedømme. Broren hans, Eirik Blodøks ville ikke finne seg i noe samkongedømme fra sine øvrige brødre.
Eirik Blodøks som jarl over Northumberland
Samtidig som Eirik var jarl over Northumberland var han også regjerende konge over det senere Gulatingslag. Flåten hans hadde hatt basis på begge steder under dens krysninger over Nordsjøen på jakt etter sjørøvere. Eirik Blodøks har antakelig oppholdt seg for det meste av vinteren i Northumberland, men for øvrig på sine kongsgårder på Vestlandet, deriblant Agvaldsnes kongsgård. Eirik Blodøks hadde mange fordeler med å være jarl også over Northumberland. Eirik kunne oppnå å få vinterfødd sin stående hær som bestod av en særdeles tallrik bordfast hird. Han kunne også få utrustet sin flåte med proviant eller ledningskost og øl eller vann. Verken Eirik eller hans far har aldri hatt andre inntekter enn gjestebud på kongsgårdene, gildeskatten og idømte straffebøter.
Eirik blir konge i Northumberland
Eirik måtte vike for broren hans, Håkon og tilslutt måtte Eirik og Gunnhild rømme landet. De reiste til Orknøyene og for videre til Northumberland. Han var konge i Northumberland cirka 945–954. De bosatte seg ned i Jorvik (nå York). Familien og ham selv lot seg døpe, men dette endret neppe hans temperament. Eirik reiste på plyndringstokt til Irland og Bretagne. Broren til kong Adalstein, Edmund bortviste Eirik fra Jorvik i 941.
Eirik vendte tilbake til England og herjet langs kysten. Herredømmet over Northumberland skiftet helt da Kong Eadred sendte en stor hær mot ham som felte Eirik Blodøks i Stainmoor 954.
Eirik Blodøks ble født cirka 885 og var sønn av Harald I Hårfagre og Ragnhild, som var en kongsdatter fra Jylland. Hun var datter av den danske kongen Haarik den yngre (kongen fra 854–870).
Han reiste tidlig ut da han var 12 år gammel med fem langskip som han hadde fått av faren hans. Eirik Blodøks ble borte i syv år i hærferd. Han var en stor kriger og hærmann i årene 932–935. Han var på flere hærferder både i Aust- og Vesterveg. Eirik reiste så langt nordover som til Bjarmeland ved Kvitsjøen.
Eirik Blodøks begynte å innskrenke kongeflokken mens farens hans satt ved makten. Grunnen var at han neppe var glad med tildelingen av småriker til brødrene hans. Mens faren hans levde, drepte Eirik Blodøks to av brødrene sine blant annet Bjørn Farmann. Hans tredje bror ble forgiftet og to til av brødrene hans ble myrdet. Sønnene til Eirik Blodøks brødre måtte flykte ut av landet for å berge livet deres. Da Eirik kom vel tilbake i Norge følte han seg provosert til å ta livet av Ragnvald Rettilbeine, fordi han drev med trolldom
Kong Eiriks politikk
Å verge nordmennenes eksport og import mot sjørøveri gikk som en rød tråd gjennom Hålogajarlenes og senere de norske kongers politikk. Den første Hålogajarl Gylaug hengte sjørøveren Jorund, og det var med samme hensikt at de senere Hålogajarler utvidet sitt jarledømme helt ned til Firdir. Harald Hårfagre i Hafrsfjord hadde samme hensikt med å utrydde resten av de norske konger. De samme hensiktene hadde Harald Hårfagre og Eirik som inngår svogerskap og slutter fred med de danske konger,
slik at de ikke risikerer sjørøveri fra den retningen. Harald Hårfagre utveksler legasjoner med britiske konger og den britisk kongen Adalstein går endelig med på å la Eirik få Northumberland i len. Til gjengjeld skal Eirik påta seg å verge England for øvrig blant annet mot sjørøvere i analogi med Gange-Rolvs herredømme i Normandie.
Harald Hårfagre ville ikke finne seg i at de drev sjørøveri med basis i Norge som førte til utvandringen fra Norge til Vesterhavsøyene og Island. Han gjorde seg til herre over Vesterhavsøyene blant annet Man og Suderøyene, og islendingene mistet sin base for sjørøveri og drog derfor til Island. Eirik hadde kontrollen over samtlige Nordsjøens kyster med flåtebasis i Norge og Northumberland. Det førte til at islendingene ikke hadde synderlig anledning til å drive sjørøveri som hovednæringsvei.
Eirik som overkonge etter år 930
Da Harald Hårfagre i år 930 fylte 80 år ga han styret helt fra seg til sin sønn Eirik. Dette anses som noenlunde historisk og kronologisk sikkert.
Eirik har med sin flåte og sin hird av prøvede veteraner vært sine motstanderes samlede styrke. Betydelig overlegen og synes med stor letthet å ha beseiret dem og deres forende hird på Møllebakken, nå den østlige del av Tønsberg by. Der ble både Sigrød og Olav falt, og antakelig er det deres gravhauger, som fantes i 1823 i den norlige del av Møllebakken.
Eirik Blodøks ble foretrukket av faren foran sine brødre som norsk konge mellom 933 – 935.
Eirik var gift med den danske kongsdatteren Gunnhild Ossursdotter. Hun ble beskyldt for å være trollkvinne, og sagaskriverne omtaler kong Eirik og dronning Gunnhild som onde. De fikk barna Gamle, Guttorm, Harald (Gråfjell), Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød og Sigurd Sleva.
Både kongen og dronningen var grusomme. Kongen hadde et ustyrlig sinne, og var uvennlig og taus. Dronningen var vakker, trollkyndig og full av bakvaskelser.
Eirik Blodøks regjerer personlig direkte over resten av det senere Gulatingslag så lenge han levde. Han styrte også Viken og Vestfold som len under den danske kongen og som dennes undersått tilsynelatende fritt og kvitt og uten ledingsplikt som Gunhilds medgift.
Kong Eirik brente og plyndret på voldsferden hans som de norske høvdingene ikke fant seg i lenger. Han krevde mer makt enn noen ville gi ham. De norske høvdingene sluttet seg til den yngste broren, Håkon da han kom hjem fra England.
Olav sønn Trygve og Bjørn Farmanns sønn Gudrød flyktet til opplandene. De ble senere begge drept av Eirekssønnnene i 963. Gudrød hadde da gjort seg til herre over Vestfold og Trygve over Viken. Resten av sommeren benyttet Eirik til å befeste sitt herredømme i Viken og på Vestfold.
Resten av Østlandet synes å ha bestått av helt uavhengige og suverene bonderepublikker. Hvori der neppe inntrådte noen synderlige forandring før under Olav Digre. Hva som lå nordenfor møre synes Sigurd jarl å ha bestyrt helt suverent inntil sin død i 963.
Freden i Norge fra 935 til 954
Det hadde vært fred i dette tidsrommet, men da Eirik Blodøks falt på Stainmoor i 954 ble det ufred. Årsaken er at Håkon den gode gjorde krav på å bli betraktet som konge over Gulatingslaget først etter at broren hans, Eiriks død.
Håkon den gode hadde anerkjent sin bror overkongedømme. Håkon måtte nøye seg med å bli jarl over Møre etter Tore Teggjande og muligens visekonge over Gulatingslaget, når Eirik var fraværende. Håkon den gode reiser krav på kongedømmet etter sin bror først etter Eiriks død. Eiriks sønner vil ikke finne seg i at Håkon den gode skal overta kongedømmet. De kom med sine gjentatte angrep på Håkon den gode til det lykkes for dem å felle ham i 961. Det er usannsynlig at Håkon den gode ville reist noe krav om samkongedømme. Broren hans, Eirik Blodøks ville ikke finne seg i noe samkongedømme fra sine øvrige brødre.
Eirik Blodøks som jarl over Northumberland
Samtidig som Eirik var jarl over Northumberland var han også regjerende konge over det senere Gulatingslag. Flåten hans hadde hatt basis på begge steder under dens krysninger over Nordsjøen på jakt etter sjørøvere. Eirik Blodøks har antakelig oppholdt seg for det meste av vinteren i Northumberland, men for øvrig på sine kongsgårder på Vestlandet, deriblant Agvaldsnes kongsgård. Eirik Blodøks hadde mange fordeler med å være jarl også over Northumberland. Eirik kunne oppnå å få vinterfødd sin stående hær som bestod av en særdeles tallrik bordfast hird. Han kunne også få utrustet sin flåte med proviant eller ledningskost og øl eller vann. Verken Eirik eller hans far har aldri hatt andre inntekter enn gjestebud på kongsgårdene, gildeskatten og idømte straffebøter.
Eirik blir konge i Northumberland
Eirik måtte vike for broren hans, Håkon og tilslutt måtte Eirik og Gunnhild rømme landet. De reiste til Orknøyene og for videre til Northumberland. Han var konge i Northumberland cirka 945–954. De bosatte seg ned i Jorvik (nå York). Familien og ham selv lot seg døpe, men dette endret neppe hans temperament. Eirik reiste på plyndringstokt til Irland og Bretagne. Broren til kong Adalstein, Edmund bortviste Eirik fra Jorvik i 941.
Eirik vendte tilbake til England og herjet langs kysten. Herredømmet over Northumberland skiftet helt da Kong Eadred sendte en stor hær mot ham som felte Eirik Blodøks i Stainmoor 954.
Kilde: lilland.no/historikk.htm
Navn: Eirik Haraldsson
Regjeringstid: ca. 933 - ca. 935
Født: ca. 885, Svanøy i Sunnfjord
Død: 954, slaget ved Stainmoor
Foreldre: Harald Hårfagre og
Ragnhild Eiriksdotter
Ektefelle(r): Gunnhild Gormsdatter
Barn: Guttorm Gamle
Harald Gråfell
Ragnfred Eiriksson
Ragnhild Eiriksdotter
Erling Eiriksson
Gudrød Eiriksson
Sigurd Sleva (Eiriksson)[1]
Eirik Blodøks Haraldsson Eiríkr blóðøx ( 885–954) var Norges konge ca. år 933–935.
Han var muligens eldste sønn av kong Harald Hårfagre, i alle fall var han den eneste av sønnene som hadde en mor av kongsætt: Ragnhild Eiriksdotter. Han vokste opp hos hersen Tore Roaldsson på Svanøy i Sogn og Fjordane.
Det gis to ulike forklaringer på tilnavnet Blodøks; dels forklares det, som i Ågrip, med at han tok livet av flere av brødrene sine. I Fagrskinna forklares tilnavnet derimot med at hans aktivitet på vikingferder. Eirik dro som 12-åring ut på sin tids dannelsesreise; i hærferd med fem langskip. Han var fire år i hærferd i austerveg og deretter fire år i vesterveg.
Eiriks far, kong Harald, forsøkte å videreføre sin rikssamling ved en kombinert løsning, hvor han på den ene side ga kongsnavn og deler av riket til flere av sønnene sine, og på den annen side innsatte Eirik som overkonge over dem. Eirik fikk kongsmakt sammen med faren de siste årene faren levde, og ble enekonge etter ham. Eirik tok tidlig livet av flere av brødrene sine, bl.a. Bjørn Farmann; ifølge Heimskringla drepte Eirik i alt fem brødre[2]. Han ble i sin tur fordrevet av sin yngre bror Håkon den gode (Adalsteinsfostre) da Håkon kom hjem fra England. Historikeren Claus Krag[3] peker på at sagaene er innebyrdes uenige om hvorvidt Håkons kongsnavn ble brukt av Sigurd Håkonsson Ladejarl i en maktkamp mot Eirik, eller om det var Håkon som utnyttet Sigurds maktbase i en kamp med broren. Eirik tapte maktkampen med Håkon, og rømte fra landet.
Det kan tenkes at han da reiste i viking en periode før han kom til England. Kronologien rundt Eiriks liv er ikke helt nøyaktig, og tidspunkt i sagaene lar seg ikke helt harmonisere med angelsaksiske krøniker. Sagaene forteller som om Eirik døde ca 940, mens Den angelsaksiske krønike først omtaler ham i 948. I England ble Eirik hersker i Jorvik (York), og fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av en engelsk konge, muligens Kong Adalstein. Det er ikke sikkert kjent når han kom til England, og om han var konge der i én lang periode, to perioder eller en kort periode[4]. Han falt i et slag i Stainmoor mot Kong Eadred i 954. Fra Eiriks tid i Jorvik er det funnet mynter med innskriften «Eiricus Rex»[5].
Han var gift med søskenbarnet Gunnhild. Sagaskriverne har lite til overs for paret, og Egils saga omtaler kong Eirik som «folkeundertrykker» og «lovbryter», og sier at dronning Gunnhild, som ble beskyldt for å være trollkvinne, står bak ugjerningene.
Ifølge Fagrskinna skal Gunnhild ha fått diktet kvadet Eiriksmál ved Eiriks død. Krag antyder imidlertid at kvadet er nyere, og tilføyet til sagaen senere, etter mønster av Hákonarmál. Halfdan Koht [6] skriver om kvadet:
Det er sikkert urigtig at han gik i den engelske konges tjeneste og lot sig kristne; han levde og døde som en hedning, ved ved hans død digtet en av hans skalder mindekvadet Eiriksmaal, som i levende billeder skildrer hans mottagelse i Valhall. Der hørte han ogsaa med fuld ret hjemme
[rediger] Referanser
^ "Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner"; Claus Krag. «Harald Gråfell». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 4.
"Sigrød må utgå som uhistorisk"; H. Koht. «Eirik Blodøks». I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 2, 1926
^ Det er grunn til å minne om at Snorre er meget raus i sin oppregning av denne broderflokken; han oppgir over 20, mens Claus Krag antar at det kan dreie seg om ca 10 brødre
^ Claus Krag. «Eirik Blodøks». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 2, 2000
^ Kong Adalstein døde i 939. Dersom det virkelig var han som ga Eirik len, så er det rimelig å tro at Eirik var fordrevet en periode. Koht tviler på koblingen til Adalstein, og antyder at Adalstein brukes som gjennomgående engelsk konge av flere sagaer, uavhengig av datering.
^ Kong Eiriks mynter: http://www.emsoy.com/numismatikeren/galleri/eirik_blodoks.htm
^ H. Koht. samme sted
Wikikilden: Håkon den godes saga – originaltekst
--------------------------------------------------------------------------------
Forgjenger:
Harald I Hårfagre Konge av Norge
(ca.931–ca.933) Etterfølger:
Håkon I den gode
Forgjenger:
Olav Sigtryggsson Kvåran Konge av Jorvik
(ca.947–ca.948) Etterfølger:
Edred av Wessex
Forgjenger:
Olav Sigtryggsson Kvåran Konge av Jorvik
(ca.952–ca.954) Etterfølger:
Edred av Wessex
http://www.snoberg.se/forskning/dis/0003/3776.htm
Eirik var Overkonge i Norge ca 930-935. Han ble siden jarl I England, og drept der i slag
Erik married Gunhild, daughter of King Gorm the Old of Denmark. He and his Queen tried to get control of all of Norway. He had his two half-brothers killed. He was a great warrior and attempted to preserve his kingdom with brute force, earning him the name "Blood Axe".
He conducted many raids into Scotland, Ireland, Wales and the Hebrides. He was killed in a plundering expedition to England in 954.
Erik försökte tillsammans med sin hustru lägga under sig hela Norge. Hn var en stor krigsherre och försökte med brutal makt bevara sin far rike. Han dödade två av sina halvbröder, inklusive Olaf.
Erik reste på många plundringsfärder till Skottland, Irland, Wales och Hebriderna.
Till sist lyckades lillebror Hakon jaga honom ut ur landet.
Erik I ”Blodyx” Haraldsson, kung i Norge efter fadern från omkring 933. Född cirka 895, död 954 i England. Son till Harald I Hårfager Halvdansson och Ragnhild Eriksdotter. De uppgifter som finns om Erik Blodyx i källorna är av mycket tvivelaktig natur, och man vet i själva verket mycket lite om hans regeringstid i Norge. I början av 1900-talet började vissa forskare att identifiera honom med en Erik som i anglosaxiska källor skall ha varit kung i Northumberland från slutet av 940- till början av 950-talet, men identifikationen är inte säker, lika litet som den ganska sena uppgiften, att han skall ha stupat 954 i en strid vid Stainmoor.[1] Erik skall ha varit kung av Norge cirka 933 till 935, då han fördrevs. Han var senare kung i York i England och där stupade han 954 eller möjligen 952. Kung Harald hade många söner, men Erik var den ende som hade en kunglig mor. Ragnhild ska ha varit dotter till kung Erik av Jylland. Troligen därför blev Erik utsedd som efterträdare till kung Harald som överkonung, medan flera av hans bröder fick delar av Norge att härska över som kungar under Eriks ledning. Erik var också samregent med sin far under dennes sista levnadsår. Förhållandet med bröderna blev snabbt dåligt och gick över i väpnad konflikt. Erik dräpte flera av sina bröder innan han störtades av Håkon Adalsteinsfostre, som enligt sägnen var Harald Hårfagers yngste son, och ladejarlen Sigurd Håkonsson.
Han var gift med drottning Gunnhild. De flesta sagor identifierar henne med Gunhild Assursdotter från Hålogaland, men Historia Norvegiæ påstår att hon var dotter till kung Gorm den gamle i Jelling. Barn Harald Gråfäll Gamle Eriksson (död ca. 960) Ragnfred Eiriksson Efter Håkons död delades Norge mellan Eriks söner.
Kung i Norge 931-933 och i York, England 948-954.
Bosatt 935 i England. Bosatt 948 i York, England.
Konge af Norge. Gift med Gunnhild, datter af Gorm den Gamle (konge af Danmark).
Børn: 1 Godred, d. 989 ca.
GEDCOM Source
22 SEP 2019 04:01:03 GMT -0500 Trond Knudegaard Knudegaard Web Site <p>MyHeritage slægtstræ</p><p>Familieside: Knudegaard Web Site</p>Slægtstræ: 40600241-1 Discovery 40600241-1
GEDCOM Source
Eirik I Haraldsson, Blodøxe 3 22 SEP 2019 Tilføjet via en Person Discovery Discovery
view all 34
Eirik «Blood-axe» Haraldsson, King in Norway, King of Northumbria's Timeline
| 885 |
885
|
farfarens gård, Sogn, Sogn og Fjordane, Norway
|
|
| 910 |
910
|
Norway - son of Eirik Bloodax
|
|
| 923 |
923
|
Norge
|
|
| 924 |
924
|
Norway
|
|
|
924
|
Norway
|
||
| 930 |
930
|
Norway
|
|
|
930
- 934
Age 45
|
Norway
|
||
| 933 |
933
|
Norway
|
|
|
933
- 935
Age 48
|
Norway
|